Pengeland finnes fordi politikerne våre ikke vil ta kampen

Blogg| Leders Blogg| Lokale initativ| Skatterettferdighet Stikkord: ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine (f.1990) er leder i Attac Norge.
Martine Kopstad Floeng

Siste innlegg fra Martine Kopstad Floeng (se alle)

Mangelen på løsninger er ikke problemet i kampen mot skatteparadisene.

Teksten ble først publisert i Agenda Magasin

Dokumentlekkasjer fra Sveits, Luxembourg og Panama utgjorde 2010-tallets store framskritt i kampanjen mot skatteparadisene. For første gang ble offentligheten oppmerksom på omfanget av selskapenes aggressive skatteplanlegging, og hvordan konsulentselskapene forhandlet fram skatteavtaler for transnasjonale selskaper. Før lekkasjene trodde mange at skatteparadis bare var en liten del av det økonomiske systemet. Ikke at skatteparadis var det økonomiske systemet.

Lekkasjene som fulgte ga optimisme til organisasjoner, fagfolk, journalister og bekymrede borgere som hadde arbeidet med tematikken lenge. Vi så på dette som vår mulighet til å få på plass systemendringene som vi allerede i en årrekke hadde arbeidet for.

Etterspillet av lekkasjene skulle vise seg å være skuffende. Det hullete skattesystemet består, og summen som forsvinner ut av verdensøkonomien ser ut til å vokse hvert år. I Norge forsvinner selskapsoverskudd på 40 milliarder kroner inn i det mystiske «Pengeland». 5000 milliarder kroner forsvinner globalt.

 

Asfalt i Pengeland

Pengeland Moneyland
Omtalt bok: Pengeland av Oliver Bullough

Pengeland er navnet på en bok av den britiske historikeren og journalisten Oliver Bullough, en bok som nå utgis på norsk. Pengeland er stedet der de rike skjuler sine formuer. Det er lett å tenke seg at dette såkalte «Pengelandet» er en eksotisk karibisk øy. Men istedenfor å tenke på azurblått hav, tenk på grå asfalt. Det store skatteranet foregår innenfor Europas grenser. Skattekonkurransen er enklest å se. Luxembourg og Irland er klassiske eksempler på land som tilbyr skatteregler som tapper oss for penger. Hele 80 prosent av overskuddet som flyttes ut av EU-land, flyttes til andre EU-land som kan lokke med litt for gunstige skatteordninger for utenlandske selskaper.

Fondet er selvsagt alltid ute etter å betale minst mulig skatt. Skatt er en utgift.

Skattekonkurransen er bare en liten del av systemet. Enorme ressurser blir brukt på å lage komplekse eierskapsstrukturer og unngå regler. Arbeidsfordelingen i finansindustrien skaper ikke bare hemmelighold, men en ugjennomtrengelig global økonomi.

Hovedkvarteret til skatteparadisene finnes i verdens rikeste land. De har den rette politiske infrastrukturen på plass til å sende pengene videre i systemet. Nederland, Irland, Singapore, Storbritannia og Sveits kanaliserer det meste av verdiene videre inn i systemet, slik at bankboksen på Bermuda bare er siste post på veien.

Da er det ikke rart at arbeidet mot skatteparadis går sakte på de internasjonale arenaene. For alle er ikke mot skatteparadis.

 

Politikernes gå-sakte-aksjon

Hvis systemet er vanskelig å endre, hva med å gjøre det vi kan fra Norge? Selv den enkleste biten av systemet synes norske politikere det er vanskelig å endre. Noen dager etter Panama Papers-avsløringene i 2016 demonstrerte noen hundre aktivister foran Stortinget og krevde at hvert fall Oljefondet skulle trekke sine investeringer ut av skatteparadis. Den enkleste måten å gjøre det på, var å ikke ha sine egne eiendomsselskap registrert i skatteparadis. Saksordfører for Oljefondet i finanskomiteen avviste kravet. «La meg forsvare de som etablerte Statens Pensjonsfond Utlands eiendomsinvesteringer i Luxembourg og Delaware», sa Høyres Svein Flåtten. «Fondet er selvsagt alltid ute etter å betale minst mulig skatt. Skatt er en utgift», slo han fast.

Alle er ikke mot skatteparadis. Skillet mellom ord og handling er slående i den norske debatten om skatteparadis. «Politikerne kjempet om å være først med å stå på Dagsrevyen og vifte med den moralske pekefingeren, men når vi skulle diskutere tiltak, ble det veldig stille», sa Aps Marianne Marthinsen til Klassekampen da hun sammen med Maria Walberg lanserte boka «Rødt lys» om tiltak mot skatteparadis tidligere i år.

Mangelen på løsninger er ikke problemet.

Hvilke økonomiske og nasjonale interesser som ligger bak politikernes gå-sakte-aksjon, kan vi spekulere i senere. Men en ting er sikkert. Mangelen på løsninger er ikke problemet. Problemet er heller ikke at systemene er for komplekse. Hvor er selskapene i konsernet registrert? Hvor mange ansatte er det på hvert sted? Hvor mye skatt betaler hver del av konsernet? Hvor er det økonomisk aktivitet? Dette er basale spørsmål til selskaper som selvsagt har full oversikt over hva de driver med.

Disse spørsmålene kunne vi fått svar på gjennom å be om en såkalt «land-for-land»-rapportering fra alle selskaper som opererer i Norge. Svarene kunne vi fått fra et helstøpt norsk eierskapsregister. For å telle hull og oppdage lovbrudd og unndragelser kunne vi fått et sterkere vern av varslere, som har vist seg å være essensielle i kampen mot skatteparadis.

Mange tapte muligheter

Istedenfor har den norske interessepolitikken ført til et kaotisk regelverk. Nå har vi ikke én, men to “land-for-land»-rapporteringer, en i regnskapsloven og en i ligningsloven. To høres kanskje bedre ut enn en, men i tillegg til å være forvirrende eksisterer det nå to rapporteringsstandarder hvor ingen av dem evner å avdekke skatteunndragelse. Det er nemlig satt en beløpsgrense for når du trenger å rapportere. Er du i et land hvor du betaler under 800.000 i skatt, trenger du ikke å rapportere fra dette landet. Som i realiteten betyr at dersom du ikke betaler skatt, slipper du å rapportere at du er i skatteparadis. I 2018 forsøkte opposisjonen å rette opp i dette kaoset, men forslaget ble ikke vedtatt da regjeringspartiene stemte mot.

Det helstøpte norske eierskapsregisteret lar også vente på seg. For da finansminister Siv Jensen våren 2018 annonserte  at hun ville gjøre Norge til et foregangsland på åpenhet og innføre et offentlig tilgjengelig eierskapsregister, var vi nok engang vitne til at våre politikere glapp på målstreken.  Forslaget som ble lagt på bordet var mangelfullt. Særlig overraskende var det at kun de som eide mer enn 25 prosent av et selskap skulle registreres. Fremfor å være et foregangsland, bestemte de norske politikerne seg for å ta minste motstands vei ved å legge seg på linje med EU-direktivet sitt minimumskrav.

Det er en rekke eksempler på at bruken av skatteparadis er dypt integrert i norsk økonomi.

Et siste eksempel på politikernes manglende vilje til å løse problemet med «Pengeland», så vi denne våren. Da skulle Norges varslervern oppdateres, og forventningene var store til at varsling om aggressiv skattelegging endelig skulle bli anerkjent som en grunn til å varsle. Men heller ikke denne gangen klarte våre politikere å få de riktige detaljene på plass.

 

Endring nedenfra

Det er ikke til å komme unna at den utstrakte bruken av skatteparadis kunne vært løst dersom det hadde vært en reell politisk vilje til å endre systemet. Grunnen til at «Pengeland» fortsetter å eksistere i beste velgående er at mange tjener gode penger på smutthullene som finnes. Det er en rekke eksempler på at bruken av skatteparadis er dypt integrert i norsk økonomi. Vi vet, for eksempel, at drøyt 40 prosent av en vanlig norsk handlepose kan kobles til land som regnes som skatteparadis. De seneste årene har det også blitt kjent at private eiere av norske sykehjem, barnevernsinstitusjoner, asylmottak, søppelbiler og barnehager flytter overskuddet til skatteparadis.

Det er likevel ingen grunn til å føle på en avmaktsfølelse, for i mangel på løsningsorienterte politikere kan vi ta saken i egne hender. Vi kan kreve endring nedenfra, og dette arbeidet kan starte i vår egen kommune. Grepet våre lokalpolitikere kan ta mot skatteparadis er lette å forstå: kommunen kan kreve åpenhet fra sine leverandører om hvor og hvordan de betaler skatt. Skatteparadis handler om nemlig ikke bare om lav skatt, mens også om hemmelighold. Hemmelighold bekjempes med åpenhet.