Filmelskeren i meg digger serien «Exit» på NRK. Min indre aktivist triller en annen terning, og siden det nå engang er en Attac-blogg jeg skriver på, får sistnevnte komme mest til orde.
Gjennom åtte episoder får vi servert utprega rasshølhet fra finanskrisens fire ryttere: Adam, William, Henrik og Jeppe. Horer, dop og psykisk tortur kom i såpass gode doser at jeg måtte rehabilitere med «Parks & Recreations» etterpå. Alle kan føle seg moralsk overlegne når guttas jazzing gang på gang eskalerer utover i den virkelig forkastelige banehalvdelen.
Og det er digg det, men er det dette som er det eneste problemet med finansnæringa?
Sjøl om Jeppe lærer sinnemestring, Adam går til psykolog, Henrik snakker med barna sine og William blir nykter, ville det vært ok at de turet ivei og tjente sine millioner? Ikke faen. «Det er greit å være rik, men hvorfor må de være så harry?» spurte Alexia Bohwim retorisk på NRK Ytring. Nei, det er ikke greit å ha tosifra antall millioner på bok i starten av 20-åra fordi man har flytta verdipapirer rundt. Eller som dagens spekulanter gjerne gjør, får et program til å flytte verdipapirene for seg. Gi meg en sjukepleier med tribaltatovering any day over en spekulant med vinkjeller.
I all rettferdighet, det touches så vidt innpå finansnæringas sanne ansikt. Lett tilbakelent får Adam i episode 2 forklart hvordan han skal unngå skatt ved hjelp av selskap i Nederland, Jersey og fiktive rettighetsgoder. Det eneste som ikke er troverdig er at en rik finansspekulant på Aker brygge trenger å få forklart et av de mest velkjente grepen i boka når det gjelder å snyte på skatten. I maset om psykopattrekk er det farlig lett å glemme at det er denne gjengen som ler hele veien til banken, mens nulltimerskontrakter og nedskjæringer er den nye normalen i Europa.
At det er lettere å skape bra underholdning med erigerte peniser, hauger med kokain og psykopatiske ektemenn enn med for eksempel derivathandels påvirkning på boligprisene, er ikke noe sjokk. Men umulig er det ikke, som blant annet geniale «The Big Short» fra 2015 var et eksempel på.
Men Norge er ikke USA og hvorfor skulle regissør Øystein Karlsen lage en film som var blitt laget fra før? Exit er (heldivis) et stykke velskapt, underholdende kunst og ikke et politisk manifest. Gi meg sesong to, tre og fire! I tillegg til fire idioter som leker Mötley Crüe i dress, håper jeg vi får servert historien om hvordan finansspekulanter har skremmende mye penger og makt, uten å ha jobbet for førstnevnte eller blitt valgt til sistnevnte.
For å parafrasere Leonard Cohens perfekte lydspor; We want it darker.