Selvfortærende vekst

I Afrika begynner konsekvensene av vekst-for-enhver-pris-modellen å komme for dagens lys, og det er ikke vakkert.

Økonomisk vekst, den hegemoniske fremdriftsfortellingen i vår tid, viser seg å være mer komplisert enn dens forkjempere vil innrømme. Over hele Afrika, faktisk over hele verden, ser nasjonale og kommunale myndigheter, investorer, økonomiske institusjoner, politikere, beslutningstakere og utviklingseksperter på vekst som grunnlag for fremtidig velvære. Så mangt er gjort med denne veksttanken i bakhodet. Men når vekst blir sett på som det mest fornuftige, blir det uutforskede imperativet – en kaskade av usette konsekvenser, bivirkninger, mange av dem miljømessige – nærmest en vane. Det er dette jeg kaller selvfortærende vekst.

Selvfortærende vekst er et navn på noen materielle forhold der noe med fysiske egenskaper blir fortært. I motsetning til sunne former for vekst, opererer selvfortærende vekst under et imperativ – voks eller dø, voks eller bli spist – med en implisitt antagelse om at denne veksten må baseres på uhemmet forbruk. Perversjonen skjer på to måter. For det første gjennom hvordan vekstens hovedpersoner ser for seg og tilegner seg ressursene de fôres med. For det andre hvordan de opprettholder produksjonen av avfall, som er et biprodukt av forbruksdreven vekst. Akkurat denne vekstmodellen har blitt et logisk middel for å konstruere sunne, robuste samfunn, så til de grader at denne tankegangen er blitt ugjennomtrengelig. «La økonomien vokse, la virksomheten vokse, la markedet vokse, voks, voks, VOKS!» er et så mektig mantra at det tilslører ødeleggelsene det varsler om.

Vi befinner oss for tiden i en verden som er strukturert rundt selvfortærende vekst. I Afrika begynner konsekvensene av dette faktumet å komme for dagens lys, blant annet løper viktige vannkilder tørre, kystlandene flommer over og taper territorium for havet, forurensningen eskalerer, folk tynges av personlig gjeld og tanken om en jobb med anstendig lønn forblir illusorisk for de fleste.

Å se nærmere på situasjonen i Botswana gir oss en god mulighet til å forstå denne dynamikken, samt reflektere over hvordan og hvorfor vi mennesker må tenke utover vekstparadigmet. Landet har blitt kalt et mirakel, dette på grunn av landets evne til å oppnå former for vekst som produserte en jevn utviklingsbane. Samtidig kan vi også se hvordan suksessen i Botswana viser sine begrensninger når veksten blir selvfortærende. Botswana ble under kolonialismen omgjort til et forråd av arbeidsinnvandringskraft og rasekapital, og landet forhandlet fram sin uavhengighet fra Storbritannia mens det var omgitt av institusjonelt rasistiske stater på alle sider. Mot alle odds, hadde landet likevel den raskest voksende økonomiene i verden de neste fire tiårene, en vekst basert hovedsakelig på utvinningen av landets betydelige diamantrikdom. Denne imponerende bragden har vært bra på mange måter, ettersom regjeringen delvis brukte inntektene til å bygge forskjellige sikkerhetsnett og infrastruktur. Levestandarden har steget. Det er et fungerende system for universell helsehjelp, pensjon og offentlig utdanning. Men det er også utilsiktet tap – inkludert et stadig økende gap mellom rik og fattig. Botswana er nå det tiende mest ulike landet i verden. Og som jeg beskriver i min nye bok, har veksten satt i gang en rekke pågående miljøprosesser som truer med å kjøre hele skuta på grunne.

Botswana tvinger vanskelige spørsmål fram på bordet, men moralen i historien er ikke enkel. Hvis de globale temperaturene fortsetter å klatre, slik forskerne forutsier, vil Botswana være et av de mange stedene som vil ha flere dager med ekstrem varme. Det er en spådd økning i varmerelaterte dødsfall, en økning i malaria og denguefeber, samt økende tørke, med tilhørende usikkerhet rundt mat og vann. Beitemarkene taper grunn for tornebusker og grunnvannsspeilet synker. Fra 2015 var sentraldammen for hovedstaden og den folkerike sørøstlige delen av landet helt tørr i nesten to år. Forskere advarer om at det spektakulære Okavango-deltaet, et sentralt område for karbonbinding og knutepunktet i Botswanas eksklusive økoturismenæring, nasjonens nest største inntektskilde og arnested for noen av de tidligste menneskelige samfunnene, vil miste biologisk mangfold ettersom flom og vannets distribusjonsmønster endrer seg og grunnvannsspeilet synker. Det vil også komme en dag der det er tomt for de diamantene som drev Botswana ut av fattigdommen. Likevel begrenser ikke historien seg til Botswana – landet er bare et punkt i en enorm formasjon av selvfortærende vekst som animerer økonomisk liv over hele kloden. Spådommene for planeten vår er så dystre at mange enten vender seg vekk i fatalisme eller avviser dem som overdrivelser. Vår nåværende, forbruksdrevne vekst er selvutslettende. Hvordan skal vi ellers organisere energien vår? Hvordan skal vi leve gjennom det som skal komme?

Hva annet kunne botswanerne gjøre enn å skape vekst i økonomien sin så godt de kunne da britene forlot dem dypt fattige og proletariserte, på en planet som allerede var forurenset og på vei til å varmes opp, uten innblanding av botswanerne selv? Botswanerne har forvaltet utviklingsbanen sin godt, men likevel står alt dette og mer i fare i de kommende årene. Klimaendringer og miljøforhold har lenge vært en del av den nasjonale samtalen i Botswana, der den tekniske ekspertisen innen bevaring, landbruk og geologi er dyp og pålitelig. Likevel … Historien om den selvfortærende veksten i Botswana er med på å belyse planetens knipe – en eksistensiell krise, hvis det noen gang var en, for dem som bor i mellomrommene som ofte beskrives som de største politiske og økonomiske skillene i vår moderne verden: rik/fattig, vesten/det globale sør, nord/sør.

Teksten ble først publisert av Africa is a Country