Attac ser på: «The Laundromat» på Netflix

Blogg Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martin Giset

Martin Giset

Martin er medlem av Attac, og arbeider som elkraftingeniør.
Martin Giset

Siste innlegg fra Martin Giset (se alle)

Rare greier om skatteparadis fra Netflix.

Vi hadde alle en litt over snittet narkotikaliberal kompis i starten av 20-åra, som skjønte at du var en som brydde deg om «politikk og sånn». Av sympati, promille eller dumskap ville hen i festlig lag argumentere høylytt at verden var føkka, men så underbygge det med noe helt annet enn det du nettopp snakka om («JA, boligmarkedet er ødelagt, men NEI, la oss ikke starte et personhetsende anti-Thon parti.»). Litt sånn er den Netflix-produserte filmen «The Laundromat», som tar for seg skandalen tilknyttet Panama Papers – ti av ti for viljen, men dette ble bare rare greier.

Foto: Chrissie Kremer / Unsplash

På tegnebrettet må dette ha sett fantastisk ut – en nesten permanent nedrevet fjerde vegg, for å lettvint få inn en masse informasjon. En stjernehimmel av skuespillere. Et ferskt tema med levende skurker på frifot. Men det ganske brede informasjonsvinduet de åpner opp til leseren blir ikke brukt til noe særlig – bare stadig gjentagelser av samme budskap, eller oppramsing av finansielle instrumenter som egentlig bare bidrar til at man sitter igjen med følelsen av at «dette var jommen komplisert», uten å ha forstått noe som helst.

I åpningsscenen forteller Antonio Banderas, på noe som må være tilgjort dårlig engelsk, at «denne filmen handler ikke bare om oss, den handler også om deg». For så å servere oss ett knippe småhistorier som på sett og vis er knyttet til skatteparadis og Mossack Fonseca. Men valg av skjebner er noe av det villeste jeg har sett. Kaka tar historien om en superrik datter som, etter å ha båret inn kasser av Dom Perignon til sin uteksamineringsfest, oppdager at faren er utro med ei klassevenninne. Etter en farse Tore Ryen verdig, får hun hendene i et selskap, tilsynelatende verdt 20 millioner dollar, som faren skal bestikke henne til taushet med. Men når hun, hos nettopp Mossack Fonseca, skal likvidere selskapet (som er registrert i et skatteparadis), har faren tømt det for penger. Som om det var disse superrike klovnene som var ofrene i en råtten finansverden, ytrer moren: «Verden er bare menn som gjemmer seg bak papirhauger». Gråt meg ei elv.

«The Laundromat» klarer verken å underholde, eller informere om skatteparadis generelt, eller Panama Papers spesielt. De kunne fått en trøstepremie hvis de i alle fall kunne gjort ett fnugg av det varsleren i Panama Papers gjorde – blottstille mektige interesser. I det minste kunne de gitt et spark til Netflix sjæl (ikke at det hadde gått gjennom sensuren, men det er lov å håpe) all den tid de selv synes å ikke ha vært fremmed for å bruke skatteparadis.

Men tilbake til vår hasjrøykende kompis – hen var jo som regel på rett side og vi ville jo alltid forsvare vedkommende når en Unge Høyre-fyr angrep den muligens noe jalla formulerte argumentasjonen. Så når nå Mossack Fonseca absurd nok saksøker Netflix for æreskrenkelse (altså, VIRKELIG gråt meg ei elv) heier jeg på Netflix hele veien. Sjøl om de har lagd en terningkast 2 film.