Dersom vi ønsker at borgerne og demokratiet skal legge premissene for den digitale økonomien og framtidens samfunn, må vi stoppe datahandelsavtalen i WTO.
De store teknologiselskapene har nå blitt så mektige at Danmark har opprettet en egen ambassadørpost til industrien. Casper Klynge, som ble utnevnt til tech-ambassadør i 2017, representerer landets interesser overfor giganter som Facebook, Google, Amazon og Microsoft. Hans jobb er å knytte diplomatiske forbindelser og forsøke å få til en dialog med selskapene, såkalt «techplomati». Med sin globale rekkevidde, milliarder av brukere og et utbytte som overgår bruttonasjonalproduktet til to tredjedeler av verdens land, har de største teknologiselskapene en internasjonal innflytelse som overgår suverene stater. «Disse selskapene har gått fra å være selskaper med kommersielle interesser, til å bli de facto utenrikspolitiske aktører», sier Klynge til The New York Times.
Digitale teknologier, som kunstig intelligens og «tingenes internett» griper dypt inn i samfunnet og våre hverdagsliv. Det vil få stadig større innvirkning på sektorer som helse, utdanning og transport, såvel som på sikkerhet og internasjonale relasjoner. Kunstig intelligens og algoritmer brukes til alt fra å forutsi risiko for hjerte- og karsykdommer og brystkreft, til å drifte førerløse biler og busser. Det er de store teknologiselskapene som i dag eier og kontrollerer disse teknologiene. De eier også råmaterialet: data. En offentlig debatt om de etiske og politiske problemstillingene ved digital teknologi og teknologigigantenes makt er derfor sårt tiltrengt. Det er likevel noe som skurrer med denne tilnærmingen. For er ikke det å behandle private selskaper som om de var en egen stat, som en «de facto utenrikspolitisk aktør», nettopp å legitimere deres makt?
Casper Klynge var en av gjestene på et seminar om kunstig intelligens ved NTNU i Trondheim 31. oktober, sammen med blant annet Microsofts direktør for myndighetskontakt i Norge, Kristine Beitland. Seminaret, som ble omtalt i Klassekampen 3. november, tok opp mulighetene ved kunstig intelligens, etiske dilemmaer og farene for personvern og sikkerhet.
[plsc_pullquote align=»right»]Teknologigigantene har lenge prøvd å skape et bilde av seg selv som progressive, samfunnsengasjerte og etisk ansvarlige.[/plsc_pullquote]På møtet ga Microsoft uttrykk for at de er bekymret for kunstig intelligens ute av kontroll. De hevdet at de nå ønsker å bli regulert og vil ha strenge lover. Men stemmer det? Microsoft og de andre teknologigigantene har lenge prøvd å skape et bilde av seg selv som progressive, samfunnsengasjerte og etisk ansvarlige. Men ser vi bak retorikken og undersøker hva som skjer under overflaten, så viser virkeligheten seg å være en helt annen. Selskapene som går ut offentlig og sier at de vil bli regulert, jobber samtidig iherdig for å kvitte seg med reguleringer og demokratisk politikk. Så snart et land, en region eller et lokalsamfunn vedtar eller foreslår reguleringer og lover som begrenser selskapenes spillerom, for å beskytte borgernes rettigheter og offentlighetens interesser, så lobber selskapene og deres lobbyorganisasjoner for å stoppe, fjerne eller utvanne reguleringene. For eksempel ble EUs nye personvernforordning, GDPR, utsatt for det som har blitt omtalt som «tidenes største lobbykrig». Teknologigigantenes lobby er blant de mektigste i verden. Google og Microsoft bruker nå henholdsvis nest mest og tredje mest på lobbing av EU, og Google er det selskapet som bruker mest på å lobbe amerikanske myndigheter.
Men teknologigigantene nøyer seg ikke med å stoppe eksisterende lover og enkelttiltak. De vil også ha et globalt regelverk som skal sikre deres makt og kontroll over den digitale økonomien og samfunnsutviklingen i all overskuelig framtid.
Mens den danske tech-ambassadøren og den norske digitaliseringsministeren snakker om etikk med Microsoft, skrives reglene for framtidens økonomi inn i internasjonale handelsavtaler. Dette er elefanten i rommet som de ikke snakker om. 80 land, deriblant Norge, forhandler bak lukkede dører om en avtale om «elektronisk handel» i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Disse forhandlingene har pågått siden mars i år, til tross for at flertallet av WTOs medlemsland gikk imot dette under WTOs ministerkonferanse i Buenos Aires i 2017. Lignende regelverk for «elektronisk handel» har blitt inkludert i en rekke handelsavtaler det siste tiåret. Men det dreier seg om mye mer enn handel på internett. Snarere dreier det seg om datahandel, fordi reglene vil gi teknologigigantene rett til å kontrollere og privatisere data, som er råmaterialet for de nye digitale teknologiene. WTO-avtalen nevnes ikke med et eneste ord på tech-ambassadørens nettside. Heller ikke regler for elektronisk handel i andre handelsavtaler er nevnt.
Disse reglene er bokstavelig talt skrevet av selskapene selv. Kapitlet om elektronisk handel i TPP-avtalen, som har dannet malen for tilsvarende kapitler i andre avtaler, er basert på et knippe prinsipper som USAs handelsdepartement (USTR) lanserte i 2016, «Digital2Dozen». Prinsippene ble utviklet og promotert av daværende visehandelsminister, Robert Holleyman. Før han gikk inn i USTR, var Holleyman direktør for The Software Alliance, en lobbyorganisasjon som representerer interessene til verdens største software-selskaper. I 2018 publiserte teknologiselskapenes lobbyorganisasjoner sine prioriteringer for forhandlingene om e-handelsavtalen i WTO. De har en slående likhet med forslagene som nå ligger på forhandlingsbordet.
Data er den nye oljen
[plsc_pullquote align=»right»]Teknologien ville ikke vært mulig uten oss og våre data. Likevel er data eid og kontrollert av noen få private, globale selskaper.[/plsc_pullquote]Data er verdens mest verdifulle ressurs og blir ofte kalt for den nye oljen. Det er fordi data blir brukt til å utvikle algoritmer og systemer for kunstig intelligens, som er byggesteinene i de digitale teknologiene. Data omfatter både persondata, som er informasjon om oss og de mest intime detaljer om våre liv, og kollektive data, som inkluderer blant annet anonyme sosiale data, data om offentlige rom og om naturen. Kunstig intelligens er basert på analyse av enorme mengder data fra millioner av mennesker. Gjennom å bruke selskapenes plattformer og tjenester, er vi med på å generere en uendelig mengde med data. Denne dataen gjør at de kan utvikle stadig smartere og mer autonome systemer for kunstig intelligens. Det er altså vi som trener den kunstige intelligensen. Teknologien ville ikke vært mulig uten oss og våre data. Likevel er data eid og kontrollert av noen få private, globale selskaper.
Kunstig intelligens og digital teknologi brukes i dag i nesten alle samfunnssektorer. Stadig flere fysiske gjenstander kobles til internett og driftes av algoritmer og kunstig intelligens. Teknologien gir opphav til svært sofistikerte tjenester, som for eksempel kan gjenkjenne ansikter, forutsi sykdommer og symptomer, og gjenkjenne objekter som gjør det mulig å drifte førerløse biler. Selskapene som eier data, kontrollerer teknologien og legger dermed premissene for samfunnsutviklingen. Det ønsker de å fortsette med. Derfor er «fri flyt av data» et hovedkrav i WTO-forhandlingene. Det vil si teknologiselskapenes rett til å uhindret utvinne data om oss og våre lokalsamfunn, og til å kunne sende disse dataene hvor de vil og bruke dem til hva de vil. Mange land har i dag reguleringer om datalokalisering, som krever at utenlandske selskaper som opererer i landet skal lagre og behandle data nasjonalt eller bruke lokale servere. Dette er reguleringer som selskapene vil kvitte seg med, og som de nye WTO-reglene vil forby.
Når data sendes over landegrensene, er det lovverket i det landet dataene lagres i som gjelder. Konsekvensene av «fri flyt av data» er mange og omfattende. En konsekvens blir at parlamenter ikke vil kunne beskytte borgernes personvern, fordi data flyttes til land med svakere personvernregulering. USA har for eksempel mye svakere personvernregulering enn EU og Norge. Forbud mot datalokalisering kan også hjelpe staters overvåkningsorganer, som NSA, til å spionere på oss. Sentralisering av enorme mengder data på et sted, utgjør dessuten en sikkerhetstrussel og øker risikoen for hacking. Videre vil skatteinnkreving og håndheving av finansreguleringer også bli vanskelig når informasjonen er lagret i et annet land.
Et annet sentralt krav fra selskapene som ligger på forhandlingsbordet i WTO, er forbud mot folkevalgtes rett til å kreve obligatorisk offentliggjøring av kildekoder og algoritmer. Kildekoder er kodene, eller oppskriften, som gjør at dataprogrammer virker. Ettersom stadig flere ting digitaliseres, blir kildekoder nå brukt i alt fra pacemakere til atomkraftverk. Selskapene ønsker å forbeholde seg retten til å holde disse hemmelig. Uten innsyn og tilgang til programvarers kildekoder vil det bli vanskeligere å oppdage og reparere feil og svakheter. Det kan få alvorlige konsekvenser og true liv, helse og sikkerhet. Medisinsk utstyr som pacemakere og insulinpumper har tidligere blitt hacket Et annet eksempel er hackerangrepet mot Indias største atomkraftverk, der angrepet rettet seg mot kraftverkets administrative nettverk.
Algoritmer brukes i økende grad til å ta beslutninger. Blant annet så bruker arbeidsgivere algoritmer til å ta beslutninger om ansettelser og oppsigelser. I flere amerikanske delstater brukes også algoritmer i straffeutmålinger. Politi og teknologiselskaper i USA og Storbritannia utfører «prediktivt politiarbeid», der algoritmer gjør analyser av adferd for å fortutsi hvem som kommer til å begå kriminelle handlinger i fremtiden. Men algoritmer er ikke nøytrale og objektive, de designes av mennesker som prioriterer noen verdier og interesser over andre. Algoritmene kan derfor ha innebygde skjevheter. Dette kan føre til at de gjør diskriminerende beslutninger basert på for eksempel rase, kjønn, alder og sosial klasse. Det er ikke mulig å forhindre dette uten offentlig innsyn og demokratisk kontroll av algoritmene.
[plsc_pullquote align=»left»]I den digitale økonomien vil kildekoder og algoritmer bli en stadig viktigere del av fysiske, håndfaste produkter.[/plsc_pullquote]I den digitale økonomien vil kildekoder og algoritmer bli en stadig viktigere del av fysiske, håndfaste produkter. Det kan komme en tid da kildekoder vil ha større verdi enn de fysiske tingene de er knyttet til. Da vil også teknologigigantene kunne få monopol på tjenester etter kjøp, som reparasjon og vedlikehold. Konsekvensen kan bli at folk, særlig i fattige land, blir avhengige av å betale monopolistisk leie til de multinasjonale selskapene for å opprettholde alt fra sykehusutstyr til biler. Hemmelige kildekoder og algoritmer innebærer en overgivelse av kontroll over våre liv, helse og samfunn til selskapene som har monopol på disse dataene og denne kunnskapen. Det vil gjøre det vanskelig å utvikle lokale, offentlige og ikke-kommersielle alternativer til gigantenes tjenester og infrastruktur.
De foreslåtte WTO-reglene vil også forby myndigheter fra å kreve at selskaper skal ha lokal tilstedeværelse i landene de opererer i. Teknologiselskapene lobber for en verden hvor de kan selge sine produkter og tjenester uten at de trenger å være fysisk til stede i områdene der de selger sine produkter og tjenester. Med den nye plattformøkonomien har det blitt flere kontraktarbeidere som jobber på midlertidige kontrakter. Kontraktarbeidere har ikke samme rettigheter som fast ansatte, som rett til sykepenger, feriepenger og overtidsbetaling. Selskaper som Uber og Airbnb selger ikke varer og tjenester selv, men eier plattformene handelen foregår på; de er selve markedsplassen. Deres forretningsmodell går ut på å tilby midlertidig lave priser og drive med stort underskudd for å skvise ut lokale konkurrenter. Uber har for eksempel de siste årene gått med et årlig underskudd på flere milliarder amerikanske dollar. Etter at gigantene har oppnådd monopol og det ikke lenger eksisterer noen lokale alternativer, så øker de prisene. Selskapene kutter også kostnader gjennom å kutte i lønninger og erstatte fast ansatte med kontraktarbeidere eller med roboter og automatisering.
Forbud mot krav om lokalisering vil også skape uklarhet om rettslig ansvar. Det vil gjøre det vanskelig å håndheve lover og reguleringer om for eksempel personvern, forbrukerbeskyttelse, sikkerhet og arbeidstakerrettigheter. For at lover skal være effektive, må de kunne håndheves. De nye reglene vil hindre det.
De globale teknologiselskapene betaler i dag nesten ingen skatt til landene de opererer i. Gjennom bruk av skatteparadiser og komplekse selskapsstrukturer gjør de alt for å unngå å betale skatt. Med en ny avtale om elektronisk handel i WTO vil det bli enda vanskeligere å skattlegge gigantene. Det forhandles om minst syv mekanismer for å begrense muligheten til å skattlegge selskapene. En av disse er et forbud mot toll på digitale produkter. Siden 1998 har det vært et midlertidig forbud (moratorium) i WTO mot å legge toll på elektroniske produkter. Dette moratoriet har blitt forlenget med to år hver gang det har vært en ministerkonferanse. Teknologiselskapene og de rike landene vil at moratoriet skal bli permanent. I praksis betyr det at land ikke kan kreve import- eller eksportskatt på elektroniske produkter som e-bøker eller apper. Dette vil særlig skade fattige land, som da vil tape store skatteinntekter. Det vil også gjøre det svært vanskelig for teknologisektoren i utviklingsland å konkurrere med de globale gigantene.
Teknologigantene blir stadig mer dominerende. Amazon kontrollerer nå nesten 44 prosent av elektronisk handel i USA, mens Uber kontrollerer 74 prosent av markedet for «ride sharing». Alibaba dominerer på samme vis i Kina. De foreslåtte WTO-reglene om markedsadgang og «ikke-diskriminering» vil hindre land i å velge, eller prioritere, lokale eller små- og mellomstore bedrifter framfor gigantene. Med disse reglene vil det ikke være lov å forby eller begrense utenlandske selskaper i en sektor, eller gi forrang til lokale bedrifter. Det vil heller ikke være lov å begrense visse typer tjenester. Prinsippet om teknologisk nøytralitet innebærer at når et land har åpnet en sektor opp for markedsadgang, så har selskapene lovfestet rett til å tilby tjenester, uansett hvilken teknologi tjenestene leveres med. Reglene gjelder også for framtidige teknologier som ennå ikke er oppfunnet. Det kan true jobber og føre til dårligere tjenester for folk flest, da selskapene vil kutte kostnader blant annet gjennom å erstatte arbeidere med roboter og automatiserte tjenester. Førerløse transportsystemer er et eksempel. Innen helse- og omsorgssektoren vil selskapene erstatte sykepleiere og omsorgsarbeidere med roboter. Det skjer allerede flere steder: I Singapore og Japan gir roboter «omsorg» til eldre på sykehjem. I tillegg til å utføre praktiske omsorgsoppgaver, blir robotene satt til å fungere som «venner» og «samtalepartnere» for de eldre.
Demokrati eller dystopi?
Teknologigigantene investerer flere milliarder årlig i kunstig intelligens og nye digitale teknologier. Mens de tidligere hovedsakelig produserte varer og tjenester for forbrukere, satser selskapene nå mer og mer på å selge tjenester til bedrifter og offentlige institusjoner. De tjener allerede mer på dette enn på å selge varer og tjenester til vanlige forbrukere. Teknologiselskapene går inn i sektorer som helse, utdanning, transport, elektrisitet, postlevering og søppeltømming. De siste årene har selskaper som Google, Amazon, og Microsoft også fattet interesse for å drifte infrastruktur i byene. Gjennom såkalte smartby-tjenester tar selskapene over offentlige oppgaver som gatebelysning, energieffektivisering, optimalisering av trafikkflyt, oppvarming av fortau, drift av drikkevannssystemer, måling av luftkvalitet, og mye mer.
Etter finanskrise og flere tiår med nyliberal kuttpolitikk, har mange byer med slunkne budsjetter inngått avtaler med teknologiselskapene om drift av offentlige tjenester og infrastruktur. Stadig flere oppgaver har blitt satt ut og ansvar blitt delegert til selskapene. Disse byene ser selskapenes tjenester som en billig og mer effektiv løsning. Resultatet er at byene blir avhengige av de private selskapene som eier og kontrollerer infrastrukturen og tjenestene. Smartby-modellen innebærer en massiv privatisering av hele samfunnet og dets infrastruktur.
Demokrati er ikke mulig i et samfunn der teknologien og infrastrukturen er i private hender, og blir kontrollert av noen få gigantiske selskaper. Digitaliseringen må skje på borgernes premisser. Vi trenger digital suverenitet og teknologisk demokrati der land og lokalsamfunn har politisk handlingsrom og demokratisk frihet til å utforme sin egen politikk for den digitale økonomien.
Sivilsamfunnsorganisasjoner, aktivister, forskere og politikere diskuterer og utvikler et mangfold av løsninger og alternativer. Disse omfatter alt fra å skattlegge og regulere teknologiselskapene og bruke antitrustlover til å bryte gigantenes monopol ved å splitte dem opp i mindre selskaper, til lokale, nasjonale eller regionale løsninger for skylagring av data. I EU har Tyskland og Frankrike nylig tatt initiativ til å etablere en statlig skylagringstjeneste, for å bygge digital suverenitet. Skylagringstjenester er i dag dominert av amerikanske selskaper som Amazon. Leder for teknologi og innovasjon i Barcelona, Francesca Bria, beskriver digital suverenitet som «en folke-sentrert digital framtid» basert på «bedre rettigheter for arbeidere, miljø og borgere, for å frambringe langsiktig sosial innovasjon». Bria sier at suverenitet over våre data kan være et utgangspunkt for å ta tilbake demokratisk kontroll over dataene. Hun mener at vi kan bruke data som blir generert i byene til å håndtere de store sosiale utfordringene byene står overfor, som klima, bærekraftig transport, helse og utdanning.
Teknologiforsker Evgeny Morozov tar til orde for en radikal demokratisk transformasjon av det digitale samfunnet. Han argumenterer med at konkurranse og marked ikke er løsningen på alle problemer. Ifølge Morozov bør data, kunstig intelligens og digitale infrastrukturer kontrolleres av borgerne og være et fellesgode som kan komme samfunnet til gode. Noen demokratiske og desentraliserte alternativer eksisterer allerede, som for eksempel DECODE-prosjektet. DECODE er et prosjekt som har blitt prøvd ut i flere europeiske byer, blant annet Barcelona og Amsterdam. Prosjektet har de siste tre årene utviklet nye teknologiske verktøy som lar borgerne selv få bestemme hvem de vil dele sine data med og på hvilke betingelser. Samtidig blir kollektive data brukt i samfunnets interesse, til å løse problemer i byene, ta bedre beslutninger og øke borgernes deltakelse.
Dersom vi ønsker at borgerne og demokratiet skal legge premissene for den digitale økonomien og framtidens samfunn, må vi stoppe datahandelsavtalen i WTO. Avtalen vil sikre teknologigigantenes makt og kontroll for all framtid, og ta fra oss muligheten til å velge en annen og mer demokratisk retning.