Hjem » Artikler » Blogg » Sør-Afrika – Hva kan vi lære av et av verdens mest ulike land?

Sør-Afrika – Hva kan vi lære av et av verdens mest ulike land?

Ifølge en ny rapport er Sør-Afrika fremdeles et av verdens mest ulike land. I det urbane landskapet er den fysiske avstanden mellom fattige og rike kort, mens barrierene for å oppnå sosial mobilitet er mange.

Sandton skyline. Foto: Oda Eiken Maraire

Jeg står på toppen av et nytt leilighetskompleks i Sandton, Johannesburg. Med sine 12 etasjer tilbys eksklusive luksusleiligheter i et bygg dekket av marmor importert fra Hellas. Fra penthouse-leiligheten har jeg utsikt til Sør-Afrikas nyeste symbol på vekst og fremgang, The Leonardo. Med sine 234 meter er bygget Afrikas høyeste. Sandton er kjernen for næringsliv i Sør-Afrika og omtales ofte som Afrikas rikeste kvadratkilometer.

I horisonten, noen kilometer bakenfor de ruvende byggene i Sandton ligger townshipen Alexandra, en av Gauteng-provinsens eldste township. Alexandra er en enklave på under 7 km2 hvor hus og blikkskur står tett i tett. Rundt 180 000 mennesker bor her, som vil si en befolkningstetthet på nesten 26 000 personer per kvadratkilometer (i Norge er den på 15). Jeg retter blikket ned. Ved lyskryss står gateselgere og selger hatter, frukt, og andre varer, mens andre står med skilt og spør om penger eller arbeid.

Nærheten mellom de som «har» og de som «ikke har» er slående. Det er bare en murvegg og 12 etasjer som skiller meg fra gateselgerne, og det er kun en motorvei som skiller Sandton fra Alexandra. Den økonomiske avstanden, på den annen side, er flere mil lang.

Ifølge en ny ulikhetsrapport kategoriseres Sør-Afrika blant topp fem land i verden med størst ulikhet. Det vil si at forskjellene mellom de rikeste og fattigste innad i landet er blant de høyeste i verden. Statistikk fra 2017 viser at topp 1% av befolkningen i Sør-Afrika står for 20% av landets nasjonale rikdom, og topp 10% står for cirka 65%, som betyr at 90% av landets arbeidere tilsammen kun står for 35% av landets rikdom.

Ved veikanten i en av Johannesburgs velstående forsteder sitter to menn. De samler inn resirkulerbart avfall fra søppelkasser og selger det til formelle resirkuleringsstasjoner. Med høy arbeidsledighet finner mange muligheter i den uformelle sektoren. Foto: Oda E. Maraire

Johannesburgs urbane landskap materialiserer dette store gapet mellom rik og fattig på flere måter. Da raseskillepolitikken var gjeldende (før 1994) ble byens ikke-hvite innbyggere plassert i bestemte områder vekk fra den hvite eliten, slik som Alexandra. Samtidig ønsket eliten enkel tilgang på arbeidskraft. Det førte til at leilighetskomplekser ble bygget med rom til hushjelpene på toppen av byggene. Hver leilighet inkluderte et lite rom på toppen av bygget der hushjelpen måtte dele bad og kjøkken med de andre som bodde der.

De fleste nye boligprosjekt bygger ikke lenger egne rom for hushjelp. Øverste etasje blir nå luksuriøse penthouse-leiligheter. I de gamle byggene er noen rom gjort om til boder og mange er i bruk som først tiltenkt. Disse rommene er også svært ønskelige for hushjelpene selv da de har kort vei til arbeid og barna deres kan gå på bedre skoler og leke trygt. Med mangel på kommunale boliger er dette alternativet attraktivt.

Hushjelpene har i utgangspunktet den beste utsikten, men i mange bygg ser man at vinduene er små og plassert opp mot taket. Mest sannsynlig et bevisst grep og viser hvor omfattende diskrimineringen og rasepolitikken var. Foto: Oda E. Maraire

I tillegg til de symbolske grensene en etasje, eller en motorvei, kan skape, er det mange fysiske grenser i Johannesburg. Høye murvegger, elektriske gjerder, bommer, porter og sikkerhetsvakter, er alle tiltak for å skape trygge enklaver og holde kriminelle og uønskede vekk – skille «oss» fra «dem».

I nabolagene nord for Johannesburg er båser til sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer et vanlig syn. Foto: Oda Eiken Maraire

Byens fysiske strukturer påvirker relasjonene mellom folk og innbyggeres tilhørighet til byen. Hvordan vi velger å bygge boliger for fremtiden og for hvem påvirker oss kanskje i større grad enn vi er klar over.

Sør-Afrika har fremdeles stempel som et rasedelt samfunn, selv tjuefem år etter apartheidregimets fall, men nå viser ulikhetsrapporten at ulikhetene avtar (litt) mellom rasekategoriene (hvit, svart, farget, asiat/indisk). Gapet er allikevel stort. Den hvite minoriteten i landet tjener i gjennomsnitt mer enn tre ganger så mye som svarte. Dette gapet indikerer at hvite blant annet har tilgang til bedre utdanning og dermed også bedre tilgang til godt betalte jobber. Med en nasjonal arbeidsledighet på 29% er det også svarte afrikanere som i størst grad sliter med å finne arbeid, og når de finner arbeid tjener de mindre enn sine hvite kollegaer.

Med en voksende svart middelklasse har økonomisk ulikhet innad i den svarte befolkningen, som utgjør nesten 80% av befolkningen nasjonalt, økt litt. I tillegg er det vanskeligere for kvinner å finne arbeid, og de som er i arbeid tjener mindre enn menn. Rapporten viser at vi må inkludere klasse og kjønn i tillegg til rase for å forstå ulikhet i Sør-Afrika.

En faktor rapporten ikke tar for seg, er nasjonalitet. Afrikanske migranter blir med jevne mellomrom utsatt for diskriminering og angrep av sørafrikanere, særlig i de store byene. I september kom nye angrep. Butikker og hjem ble brent og mennesker drept. Dette på grunnlag av et narrativ om at afrikanske immigranter er skyld i den høye arbeidsledigheten, de overfylte sykehusene og landets høye kriminalitet. Disse hendelsene viser hvor komplekst ulikhetsbildet i Sør-Afrika er.

Ulikhet er, dessverre, et globalt fenomen. Ifølge Credit Suisses rapport for 2019 eier topp 1% av verdens befolkning 44% av hele verdens rikdom. Også i Norge preges samfunnet av økende ulikheter. Jo høyere ulikhet i et land, jo vanskeligere er også sosial mobilitet.

Strengere immigrasjonspolitikk over hele Europa, Storbritannias Brexit og President Trumps mur mot Mexico, er alle handlinger for å beskytte seg og sitt mot «de andre» ved bruk av fysisk infrastruktur og nye lover. Fremmedfrykt er heller ikke særegent for Sør-Afrika – i Norge og resten av Europa vokser den ekstreme høyresiden med krav om stengte grenser.

Kanskje er det nettopp til Sør-Afrika, et mikrokosmos av verdens ulikhet, vi må rette blikket for å ta inn over oss hvor vi er på vei. Som et eksempel på klodens utfordringer, kan Sør-Afrika hjelpe oss å innse hvilke endringer som må skje globalt for å oppnå et rettferdig samfunn med lik tilgang på utdanning, arbeid og helsetilbud, samt vann, elektrisitet og infrastruktur, og ikke minst retten til å være den man er.

Les mer om livet i Johannesburg på Odas feltblogg: Livet i en storby.

Les mer om prosjektet «Enclaving: Patterns of global futures in three African cities» her.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Oda Eiken Maraire

Oda Eiken Maraire

Oda Eiken Maraire er stipendiat ved institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen, og del av prosjektet "Enclaving: Patterns of global futures in three African cities". Hun er nå på feltarbeid i Johannesburg, Sør-Afrika, og forsker på skapelse av 'hjem', enklaver og fremtidsvisjoner.
Oda Eiken Maraire

Siste innlegg fra Oda Eiken Maraire (se alle)