Hjem » Artikler » Handelspolitikk » Krise og reform i Verdens handelsorganisasjon

Krise og reform i Verdens handelsorganisasjon

Fra og med i dag vil appellinstansen i Verdens handelsorganisasjon være ute av funksjon. Det utløser en krise for hele institusjonen.

USA har siden 2007 blokkert oppnevningen av nye eller eksisterende medlemmer til appellinstansen. I går gikk perioden for to av de resterende medlemmene ut, og det sitter bare et medlem igjen. Det er dermed ute av stand til å behandle flere saker.

Når appellinstansen, som behandler klager på brudd på handelsavtaler, er ute av funksjon vil det sannsynligvis føre til at hele tvisteløsningssystemet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) bryter sammen. (Tvisteløsning i WTO er den normale måten å behandle handelskonflikter på og foregår mellom stater, i motsetning til det svært problematiske systemet med investor-stat-tvisteløsning.)

Handelskrig

Krisen i Verdens handelsorganisasjon nå er en del av handelskrigen mellom USA og Kina. Dette er en krig ingen vinner på, og de som taper aller mest er fattige land som er i skvis mellom gigantøkonomiene. USA mener at å blokkere oppnevningen av medlemmer til appellinstansen er deres eneste middel for å presse fram en reform av WTO. Gjennom en «dyp WTO-reform» vil USA ha inn nye regler i WTO for å disiplinere Kina, som de ser på som en trussel mot sin økonomiske og teknologiske overlegenhet.

USA begrunner oppførselen med at de føler seg urettferdig behandlet. Dette er paradoksalt, for stort sett har det vært nettopp de rike landene, med USA i spissen, som har tjent på WTO og tvisteløsningene der. Appellinstansen har gang på gang slått kraftig ned på nasjonale reguleringer som beskytter miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og offentlighetens interesse, og dømt i favør av økt markedsadgang. I bare to av 48 saker der land har prøvd å bruke unntak i WTOs regelverk for å beskytte helse- og miljøpolitikk har de vunnet fram.

Det er også et problem at effekten av tvisteavgjørelsene i WTO er alltid avhengig av klagerlandenes økonomiske mulighet til å sanksjonere den tapende parten. Slik er det en dyp ubalanse mellom fattige og rike land. USA kan langt lettere bruke økonomiske sanksjoner mot et land som for eksempel Bolivia enn motsatt.

Vi må kalle en spade for en spade, og innse at USA sin oppførsel er uholdbar og et tydelig eksempel på maktmisbruk. Blokaden handler utelukkende om at USA ikke får fullt gjennomslag for egne interesser.

Hva skjer nå?

Framdriften i WTO-forhandlingene stoppet effektivt sett i 1999. Selv om institusjonen har fungert siden, så har de grunnleggende konfliktene som utløste masseprotestene den gangen ikke blitt løst. Fattige land trenger et politisk handlingsrom som WTO i stor grad er skapt for å forhindre. Løftene om å bruke WTO til å løse utviklingslandenes utfordringer i den såkalte Doha-runden har hengt over WTO de siste 15 årene. De rike landene, inkludert Norge, er lite villige til å gi innrømmelser til fattige land, og når de gir innrømmelser så er det som pressmiddel for å få gjennom viljen sin på andre områder.

Mens USA har utløst den nåværende krisen så bruker EU-landene, Australia og andre rike land krisen til å fremme sin egen agenda. De legger i større grad opp til såkalte «plurilaterale avtaler». Dette er avtaler der de landene som er enige går sammen om et avtaleverk seg imellom.

«De som er enige» er de rikeste landene, utenom Kina, sammen med noen få fattigere land som får æren av å være symbolske representanter for resten av verden. Her kan de rike landene lage regler uten innblanding fra landene som ikke vil tjene på disse reglene. Når de først er enige, kan de sakte presse dette gjennom i framtidige forhandlinger med resten av verden. I Norge har avtalene bak forkortelsene TTIP og TISA vært de mest kjente forsøkene på plurilaterale avtaler de siste årene, mens i USA fikk TPP mye oppmerksomhet. På grunn av stor motstand fra sivilsamfunnet og store uenigheter, ble både TTIP og TISA lagt døde, mens TPP ble så upopulær at både Hillary og Trump gikk til valg på å trekke USA fra forhandlingene.

WTO-sekretariatet er en aktiv medspiller i framveksten av plurilaterale avtaler, på bekostning av WTO selv. Storselskapenes lobbygrupper, som International Chamber of Commerce (ICC), er glade både for plurilaterale avtaler der de i stor grad får være med å legge premissene og for en Trump-reform av WTO. De har kommet med en reform-ønskeliste. Det innebærer blant annet slutten på utviklingsvennlige «særvilkår» for fattige land og en regulering av den digitale økonomien på vilkårene til Amazon, Google, Microsoft, Apple, Facebook og Alibaba. Et viktig punkt er selvfølgelig også at storselskapene skal få direkte innflytelse i WTO.

WTO trenger dyp reform, men ikke av den sorten som Trump, andre rike land eller storselskapenes lobbyorganisasjoner prøver å presse fram. I dag er handelsregler ofte et hinder for klima- og miljøpolitikk, de setter selskapers rettigheter over menneskerettigheter og arbeidstaker-rettigheter, og er en pådriver for økt ulikhet.

Dette var problemet da aktivister blokkerte WTO-forhandlingene i Seattle i 1999, og det er problemet i dag. En reform må sette verden, og menneskene i den, foran økonomisk vekst for storselskaper, enten de er amerikanske eller kinesiske.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Martine Kopstad Floeng

Martine Kopstad Floeng

Martine (f.1990) er tidligere leder i Attac Norge.