Dersom man skraper litt under overflaten, er fotballen en interessant linse å betrakte internasjonal finansøkonomi gjennom.

For meg er det britisk fotball som gjelder. For oss supportere er fotball følelser og livslange lojalitetsbånd. Oppturer og nedturer. Det er lagånd og samspill, men også store personligheter og fascinerende karakterer. Vi følger laget vårt tett, og de ivrige av oss får med oss det aller meste av det som utspiller seg på fotballbanen.

Men hva med det som skjer med klubben utenfor fotballbanen? De engelske topplagene (for å ta dem som eksempel) er ikke bare et lag med 16-20 fotballspillere, men i mange tilfeller milliardforetak med kommersielle partnere over hele kloden. De har blitt dypt innvevd i den globaliserte finansøkonomien. De færreste av oss supportere klarer å følge like godt med på hva klubbene våre foretar seg utenfor banen, av mange grunner. Men dersom man skraper litt under overflaten, gir fotballen en interessant linse å betrakte internasjonal finansøkonomi gjennom. Denne bloggposten vil forsøke å kaste litt lys over skatteparadis og fotballens mørke hemmeligheter.

Glasgow Rangers – skatteunndragelse og konkurs

Glasgow Rangers er det mestvinnende laget i hjemlig liga i hele verden (de har vunnet hjemlig liga 54 ganger). De har dominert skotsk fotball sammen med Glasgow Celtic og regjerte skotsk fotball gjennom hele 90-tallet. Gjennom 90- og 2000-tallet gitt imidlertid Rangers jevnlig med underskudd, og gjelden bygget seg opp. I 2010 slo en bombe ned: Britiske skattemyndigheter kom med et krav på opptil £49 millioner. Skattekravet var mer enn klubbens økonomi kunne bære, klubben ble slått konkurs i 2012 og sendt ut av det skotske ligasystemet (for senere å dukke opp igjen i skotsk 4. divisjon i form av et nytt selskap). Hva var bakgrunnen for skattekravet?

I stedet for å betale ut lønn til spillere og trenere i Skottland, begynte Rangers i 2001 å overføre penger til såkalte Employee Benefit Trusts (EBT) i skatteparadiset Jersey. Fra «trustene» på Jersey ble pengene overført som «lån» til spillernes bankkontoer, uten at de egentlig noen gang var ment å bli tilbakebetalt. På denne måten kunne Rangers spare penger på skatt. Britiske skattemyndigheter mente dette var en ulovlig skatteunndragelse, trakk Rangers for retten og vant. Dermed falt bunnen ut av Rangers fotballklubb.

Manchester United – tynn kapitalisering og en klubb som skvises for profitt

Foto: Markus Spiske / Unsplash

De fleste fotballinteresserte har hørt om Drømmenes Teater, Manchester Uniteds hjemmebane Old Trafford, hvor de rødkledde spiller foran så mye som 76.000 supportere. Færre er det som kjenner til Walker House, et babyblått murbygg i Georgetown, Cayman Islands. Men like fullt er dette det, i økonomisk forstand, hjemmet til Manchester United fotballklubb.

Dette er nemlig adressen hvor selskapet «Red Football» er registrert. For å låne fra Josimars artikkel «Øyafestivalen»: «Red Football eier Manchester United plc (også registrert på Caymanøyene), som eier Red Football Holdings Limited (registrert i Storbritannia), som eier Red Football Joint Venture Limitd (Storbritannia), som eier Red Football Junior Limited (Storbritannia), som eier Manchester United Limited og ymse andre datterselskaper.»

Hva er bakgrunnen for denne sinnrike organiseringen?

Caymanøyene er et gunstig sted for den styrtrike Glazer-familien, Man Utds eiere, å holde eierskapet til klubben. For det første kan det sikre at de har full kontroll over klubben, selv om de trenger å få inn penger fra andre investorer. Caymanøyene er et notorisk skatteparadis, som har innrettet sine lover og regler på en måte som utelukkende er gunstig for kapitaleiere. Caymanøyene tillater at aksjer inndeles i A- og B-aksjer. Altså at noen aksjer følger med stemmerett, mens andre ikke gjør det. Selv om Glazer-familien har tillatt at andre har kjøpt seg inn i Manchester United, så har de ikke fått makt. Glazer-familiens aksjer har ti ganger så mye stemmevekt som andre eieres aksjer. Dette sikrer familien kontroll, nesten uansett hva som skulle skje med klubben. Og det er har de god grunn til. Glazer familien har nemlig holdt klubben – som bak Real Madrid og Barcelona er den klubben i verden med høyest inntekter – mer eller mindre som et gissel som de har kunnet tappe for penger.

Glazer-familien kjøpte nemlig opp Manchester United, ikke med egne penger, men med store lån. Såkalt tynn kapitalisering. Deretter flyttet de gjelden de påtok seg for å kjøpe Man Utd over på klubben, som hvert år må betale enorme summer i renter på lån til Glazer-familienes selskaper i skatteparadis og betjene eksterne lån. Dette er også en god grunn til at de har registrert seg på Caymanøyene, hvor det ikke er skatt på renteinntekter fra utlandet.

Til nå har Glazer-familien tappet klubben for så mye som 10 milliarder kroner. At klubben bruker pengene de tjener til å betale til eierne, i stedet for å reinvestere dem i klubben, har vært en av årsakene til at klubben har forvitret sportslig siden eierne tok over i 2005. Samtidig er det betydelig misnøye blant supporterne som til syvende og sist er de som betaler for gildet, og det virker som om organisasjonen lider under en direktør som er mer kyndig til å skape profitt for eierne enn å skape en vinnende idrettsorganisasjon. Den dagen Glazer-familien selger klubben, kan de bokføre en enorm profitt på en klubb som nå verdsettes til over 40 milliarder kroner, som de kjøpte med penger de ikke hadde.

Fotballens største stjerner i skatteparadis

Foto: Unsplash / Lesly Juarez

Det er ikke bare fotballeiere vi finner i skatteparadis. De senere årene har mange av fotballens største stjerner blitt avslørt for å ha begått alvorlig skatteunndragelse gjennom skatteparadis. Både den omstridte portugisiske treneren José Mourinho og fotballens to største stjerner, Christiano Ronaldo og Lionel Messi, har fått bot og betinget fengselsstraff for skatteunndragelse. I Ronaldos tilfelle var boten på over 180 millioner kroner.

Disse stjernene er nemlig ikke bare spillere og trenere. De er også merkevarer – merkevarer som blir brukt til å selge alt fra sjampoer til klokker og biler. Og de hadde da funnet ut at disse merkevarene – eller immaterielle rettighetene – kunne de plassere i selskaper i skatteparadis. Slik trengte de ikke å betale skatt på de millioninntektene de hadde i reklameoppdrag verden over. En varsler har gitt oss innblikk i dette, gjennom de såkalte Football Leaks, men sakene som har kommet for retten er nok bare toppen av isfjellet.

Vi har bare så vidt begynt å skrape på overflaten, uten å gå inn på hvordan oligarker fra Gulfstatene bruker skatteparadisselskaper til å skjule eierskapet sitt i klubber som PSG og Manchester City, eller hvordan hvitvaskingspenger fra Hong Kong gikk til å kjøpe Birmingham City FC.

Til syvende og sist kommer pengene i fotballen fra oss supportere. Først og fremst er vi glad i fotball, men hvis vi er glad i sporten bør vi også verne om den fra de som ønsker å misbruke vår entusiasme til enten å tilrøve seg penger eller å kjøpe seg til vår aksept og støtte.

Det er helt greit å ikke følge like mye med på hvordan klubben din styres som hvem som spiller på spissplassen eller hvem du skulle ønske klubben kjøpte i januar-vinduet. Men fotballen trenger at vi supportere bryr oss litt mer, og stiller noen kritiske spørsmål innimellom. Det er nemlig vi som står igjen med supporterskjerfet i postkassa når klubben blir sparket ut av ligasystemet på grunn av økonomisk mislighold, eller går sportslig skeis fordi klubben har blitt solgt til noen eiere som bare vil tappe den for penger.

Peter Ringstad