Over hele verden blir såkalte frihandelssoner tatt i bruk for å fremme økonomisk vekst og investeringer. Risikoen med slike økonomiske soner er stor.
Regjeringer rundt om i verden benytter seg i økende grad av frihandelssoner for å fremme økonomiske vekst og investeringer. Ghana skrev nettopp en avtale med Iran for å samarbeide med deres frihandelssoner. I fjor annonserte Dubai at rekordmange 1868 selskaper har registrert seg i frihandelssonen der. Det lille landet Djibouti har nettopp lansert Afrikas største frihandelssone. Til og med Storbritannias statsminister Boris Johnson har sagt at han vil gjøre ti britiske havner om til frihandelssoner for å avlaste tollsatsene etter Brexit og tiltrekke seg investeringer. Risikoen med slike økonomiske soner er stor. EU kaller sonene for en «stigende trussel» for økonomisk kriminalitet.
En frihandelssone er et geografisk område med egne unntak for skatter og avgifter. En frihandelssone er innenfor et lands grenser, men utenfor reglene som gjelder der. Selskaper som opererer innenfor sonene slipper å betale skatt for varene som importeres dit, lagres der, eller produseres på stedet. Forståelig nok har myndigheter fra fattigere land vanligvis støttet frihandelssoner som et virkemiddel, fordi det tiltrekker seg eksportnæring, utenlandske investeringer og jobber.
Men frihandelssonene har også en mørk side. Kriminelle ser på sonene som perfekte steder å produsere og transportere ulovlige varer, siden kontrollrutinene fra myndighetene er uregelmessig eller helt fraværende. Ulovlige transaksjoner blir skjult som lovlige, og hvitvasking er enkelt. Hvis vi regner skatteparadis som et sted for finanskriminalitet, kan vi tenke på frihandelssonene som et paradis for kriminell handel (og alt som følger med).
Hvor mange frihandelssoner som finnes rundt om i verden, vet vi ikke riktig. Noen tipper 4300 stykker. Ifølge Financial Action Task Force (FATF), som setter standarden for anti-hvitvasking globalt, bruker kriminelle en teknikk som blir kalt handelsbasert hvitvasking. Denne prosessen dekker over en kriminell handling ved å flytte verdier gjennom internasjonal handel. Slik legitimeres det kriminelle opphavet til verdiene som flyttes på. FATF regner frihandelssonene som særlig utsatt for hvitvasking gjennom handel. Feilprising, «spøkelsestransport» (skip uten varer) og forfalskning av fakturaer er noen av strategiene som blir brukt.
Til tross for oppmerksomhet om problemet finnes det ingen veiledning eller retningslinjer for land med slike frihandelssoner. Derfor mener ekspertene at frihandelssonene er det svakeste leddet i kampen mot «skitne penger». La oss ta en nærmere kikk på de mest kjente frihandelssonene i verden.
Paraguay
En smuglerindustri i milliardklassen blomstrer i Ciudad del Este, en paraguayansk by som ligger akkurat der Brasil, Paraguay og Argentina møtes og huser to frihandelssoner: «Zona Franca Global» og «Zona Franca Internasjonal». De fleste av varene som kommer hit, eksporteres videre til nabolandet Brasil.
Det er vanskelig å beregne hvor mye kriminalitet som sendes gjennom frisonene i Paraguay. Brasilianske påtalemyndigheter hevder at varer verdt 18 milliarder dollar i året går fra Paraguay til Brasil. Det er like over halvparten av hele Paraguays brutto nasjonalprodukt. Tallet stemmer også overens med mer historiske tall fra USAs føderale undersøkelsesenhet, som i 2003 rapporterte at minst 5 milliarder USD – da omtrent halvparten av Paraguays brutto nasjonalprodukt – angivelig ble hvitvasket i Ciudad del Este hvert år.
Ciudad del Este har fått ryktet på seg for å være «den største illegale økonomien på den vestlige halvkule» for byens bånd til smugling av narkotika, våpen og mennesker, samt koblinger til Hezbollah.
Måten kriminelle varer blir hvitvasket på går ofte igjen. Varer med høy verdi blir betalt for med amerikanske dollar. Dollar fra både lovlig og kriminell handel blir fraktet fysisk fra Paraguay til nabolandene. Derfra blir pengene plassert i banken og investert i skatteparadis eller finanspapirer (eller begge deler).
Undersøkelser av disse aktivitetene ble igangsatt i 2015 og fokuserte på en kriminell gruppe av fem uavhengige enheter som brukte bankkontoene til flere offshore-selskaper til å motta store mengder penger fra enkeltpersoner og juridiske enheter som var interessert i å kjøpe smuglervarer, narkotika og sigaretter fra Paraguay. Det ble oppdaget at de hvitevaskede pengene ble kreditert kontoer til selskaper kontrollert av en kriminell organisasjon. De ble deretter sendt utenlands gjennom «dollar-cap-operasjoner» og internasjonale betalingsoppdrag utstedt av noen lokale brasilianske finansinstitusjoner, to av disse ble avviklet av den brasilianske sentralbanken i 2017. Disse betalingsoppdragene ble gjort på grunnlag av grovt uredelige valutakontrakter inngått med offshore-selskaper som ikke var autorisert til å drive valutahandel.
Utallige andre lignende tilfeller finner du i Ciudad del Este, som det nylig ble rapportert av Miami Herald. I mars 2019 ble den libanesiske forretningsmannen Nader Mohammed Farhat anklaget for å ha drevet en av de største illegale valutasentralene i Ciudad del Este og utlevert til USA for å møte siktelser for hvitvasking. Herald skriver at Charles Kelly, føderal aktor i New York, erklærer at: «Farhat er en kjent hvitvasker for narkotiske organisasjoner og andre ulovlige organisasjoner» i en rettsarkivering.
Forente Arabiske Emirater
Med sine 45 frihandelssoner og to «finans-frisoner» har de Forente Arabiske Emirater (UAE) fått et rykte for å være en av de mest trafikkerte stedene for kriminell handel i verden. Frisonene har ingen toll eller skatt, krever ingen valutaveksling og tillater stor grad av hemmelighold. Over 5000 transnasjonale selskaper er registrert her.
Ifølge gravejournalistene fra Organized Crime and Corruption Reporting Project (de samme som bidro til å avsløre Telenor/VimpelComs korrupsjon i Uzbekistan, red. anm.) bruker albansk mafia frisonene som et samlingspunkt for sigaretter fra hele verden, kjøpt fra mange forskjellige steder i små kvanta for å ikke vekke oppsikt, før de blir sendt ut til europeiske land for salg der.
Panama
Fem prosent av all verdenshandelen går gjennom Panama-kanalen. Her ligger også frisonen Colón. Som verdens nest største av sitt slag eksporterer den varer for 620 millioner dollar i året. Her blir kontanter smuglet inn via byens privateide flyplass, med påskudd om å være betalinger til selskaper i frisonen. Pengene blir istedenfor brukt til å kjøpe varer, som igjen blir eksportert til landene der hvitvaskerne holder til, slik at inntjeningen virker lovlig.
Hva nå?
Problemene med frisonene er kjente. Likevel er det ingen politiske løsninger eller forsøk på å stoppe det som skjer der. I 2017 beregnet en bransjeorganisasjon for bankene ut at de i 80 prosent av tilfellene ikke vet hva som betales for. Bankene har rett og slett ikke en rolle i å sjekke betalingene de gjennomfører.
[plsc_pullquote align=»left»]Det finnes retningslinjer for hvordan man både kan ha slike frihandelssoner og forhindre smuglervarer.[/plsc_pullquote]Det finnes retningslinjer for hvordan man både kan ha slike frihandelssoner og forhindre smuglervarer. Shippingindustrien og de store merkevarene har retningslinjer for hvordan man kan overvåke og ha kontroll på varekjeden i den maritime industrien.
Selv om dette er oppmuntrende, er retningslinjene frivillige og ikke-bindende. Internasjonale krav om gjennomsiktighet kan implementeres gjennom Internasjonale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdens tollorganisasjon (WCO). Man kan også sørge for at retningslinjer blir implementert i nasjonal lovgivning. I mange tilfeller er ikke frisonene bundet av nasjonal lovgivning eller rettsinstanser, og bruker et felles frisone-lovverk til å løse eventuelle tvister.
Kunnskapen om hva som faktisk skjer i frisonene er i sin natur vanskelig å vite. Det er lite informasjon og handelsdata rapportert fra frisonene. Hvis man hadde klart å gjøre informasjonen tilgjengelig ville man klart å kvantifisere problemet og få en bedre oversikt over hvilke handelsruter og varer som er utsatt for hvitvasking.
Som et minimum burde WTO og WCO håndheve visse grunnleggende regler. Reglene burde begrense hvem som har lov til å bruke frihandelssonene, og nasjonale tollmyndigheter burde være fysisk til stede og inspisere varelagrene. Kostnadene du risikerer ved å drive med hvitvasking burde alltid overgå fordelene du får gjennom kriminelle handlinger, som må innebære et mer pågående, målrettet og vedvarende trykk fra påtalemyndigheter.
Helt til slike grunnleggende forutsetninger er i boks, kommer frihandelssonene til å forbli frihavner for organisert kriminalitet.
Teksten ble først publisert av Global Financial Integrity.
Oversatt av Petter Slaatrem Titland.