Hjem » Artikler » Blogg » Når selskaper saksøker land er det mennesker og miljø som taper

Når selskaper saksøker land er det mennesker og miljø som taper

Storselskapenes private rettssystem, ISDS, truer demokrati, menneskerettigheter og miljø. Sivilsamfunnet krever at systemet avskaffes.

Da Argentina ble rammet av økonomisk krise like etter årtusenskiftet, gjorde myndighetene flere tiltak for å sikre innbyggernes menneskerett til vann. Et av tiltakene var å sette en grense for hvor høy pris vannselskapene kunne kreve av innbyggerne. Drikkevannsforsyningen i Argentina ble den gang driftet av store multinasjonale selskaper, etter at landet hadde privatisert vannet på 1990-tallet.

Men like etter at reguleringene av vannprisen ble innført, gikk selskapene til søksmål mot Argentina og krevde hundrevis av millioner dollar i erstatning fra argentinske skattebetalere. Disse søksmålene ble ikke ført for de nasjonale domstolene, men bak lukkede dører i egne tribunaler, opprettet for å beskytte selskapenes privilegier som investorer.

Storselskapenes eget rettssystem

Foto: Wesley Tingey / Unsplash

Over 40 søksmål har blitt rettet mot Argentina for politiske tiltak som myndighetene gjorde for å sikre samfunnets behov og innbyggernes rettigheter under den økonomiske krisen. Ni av sakene gjaldt drikkevann. I et av disse søksmålene, som ble reist av det franske vannselskapet SAUR, fastslo tribunalet at argentinske innbyggeres menneskerett til vann ikke kunne settes over selskapets rettigheter som investor. Argentina ble dømt til å betale 40 millioner dollar i erstatning til SAUR.

Vannselskapenes søksmål mot Argentina ble ført innenfor et parallelt rettssystem, såkalt investor-stat-tvisteløsning (ISDS). ISDS-systemet gir utenlandske selskaper makt til å saksøke land og kreve ubegrensede summer i erstatning dersom myndighetene vedtar lover eller gjennomfører politiske tiltak som selskapene taper penger på.

ISDS er en del av over 2600 handels- og investeringsavtaler rundt om i verden. Avtalene gir selskapene rett til å forbigå det nasjonale rettssapparatet og føre tvistene i et privat, internasjonalt tribunal bestående av tre voldgiftsdommere. Voldgiftsdommerne er private forretningsadvokater fra verdens mektigste advokatfirmaer som tjener rått på sakene.

Det er bare utenlandske investorer som kan gå til søksmål, ikke stater, lokalsamfunn og borgere som berøres av selskapenes aktiviteter. Prosessene er som oftest hemmelige, og tribunalets avgjørelser kan ikke ankes.

Voldgiftsdommeren Juan Fernández-Armesto, som satt i tribunalet som dømte Argentina til å betale erstatning til SAUR, beskriver ISDS-systemet slik:

«Når jeg våkner om natten og tenker på voldgift, så slutter det aldri å forbause meg at suverene stater i det hele tatt har gått med på investeringsvoldgift […] Tre privatpersoner har fått makt til å overstyre, uten begrensninger eller ankemulighet, alle regjeringens handlinger, alle rettsavgjørelser og alle lover og reguleringer som utgår fra parlamentet.»

Selskapene har brukt dette systemet igjen og igjen til å saksøke myndigheter for demokratisk politikk som har som mål å beskytte alt fra miljø og klima til menneskerettigheter og offentlige tjenester. De siste årene har antall søksmål eksplodert.

Siden erstatningskravene ofte er i milliardklassen, er bare trusselen om et søksmål ofte nok til å stoppe en lov eller et politisk tiltak. Dette er penger som tas fra offentlige midler og som går sterkt ut over offentlige budsjetter. ISDS er på denne måten et åpenbart angrep på demokratiet fordi det hindrer folkevalgte myndigheter i å vedta og gjennomføre lover og tiltak som er resultat av demokratiske beslutningsprosesser. Demokratisk politikk blir rett og slett for dyrt under ISDS-regimet.

Motstanden vokser

ISDS har blitt sterkt kritisert. Sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger har protestert mot systemet i mange år. Da TTIP-forhandlingene ble stoppet som følge av enorme protester, så var en av hovedårsakene til den store motstanden at avtalen inneholdt en ISDS-mekanisme. EUs tidligere handelskommissær, Cecilia Malmström, sa at «ISDS var nå blitt den giftigste forkortelsen i Europa». De siste årene har flere land begynt å trekke seg fra investeringsavtaler som inkluderer ISDS, deriblant Sør-Afrika, India, Indonesia og Ecuador.

Tilhengerne av ISDS er på defensiven. Men istedenfor å avskaffe det dypt urettferdige og udemokratiske systemet, forsøker de å redde det gjennom å komme med ulike reformforslag som skal gi det legitimitet.

Det vil de gjøre i neste uke når delegasjoner fra en lite kjent FN-kommisjon, UN Commission on International Trade Law (UNCITRAL), samles i Wien. 20-24. januar møtes en arbeidsgruppe opprettet av UNCITRAL for å diskutere problemer ved ISDS-systemet og komme med anbefalinger til reform. Arbeidsgruppen ble opprettet i 2017, og har hatt fem møter så langt.

UNCITRAL har 60 delegasjoner. Norge og de andre nordiske landene er representert med én delegasjon. For tiden er dette den danske delegasjonen.

Flere av landene i UNCITRAL, særlig land fra det globale Sør, ønsker mer dyptgripende strukturelle reformer. I sitt innspill til UNCITRAL peker Sør Afrika på at ISDS-systemet setter investorers eiendom og rettigheter over offentlighetens interesse og samfunnets behov. ISDS-systemet er «negativt for offentlige budsjetter, reguleringer i offentlighetens interesse, demokrati og rettssikkerhet», konkluderer den sørafrikanske delegasjonen.

Men de kritiske stemmene har hittil ikke blitt hørt. Ofte kommer ikke kritikken engang med i de offisielle rapportene fra møtene. Det er fordi UNCITRAL er dominert av de mektigste landene og fordi prosessen har blitt kapret av ISDS-industrien selv: av voldgiftsdommerne, forretningsadvokatene og de private advokatfirmene som tjener seg søkkrike på ISDS-søksmålene. Disse har økonomisk interesse i at systemet overlever.

ISDS-industrien har inntatt en rekke roller og posisjoner i prosessen: De har administrative posisjoner i arbeidsgruppen, de dominerer de mange rådgivende organene som er etablert for å gi faglige innspill til gruppen, og de deltar som ikke-statlige observatører. Representanter fra industrien sitter til og med som offisielle medlemmer i flere av landenes delegasjoner. På et møte i november 2017 for eksempel, var tre av de ni medlemmene i USAs delegasjon representanter fra ISDS-industrien.

Sivilsamfunnsorganisasjonene, fagforeningene, lokalsamfunnene og urfolksgruppene som kjemper for at menneskerettigheter, miljø og demokrati skal overordnes i internasjonal lov og settes foran selskapenes interesser, er imidlertid sterkt underrepresentert blant observatørene og de rådgivende organene. Public Citizen, som er svært kritiske til ISDS, og som kunne bidratt med et alternativt perspektiv i debatten, var en av sivilsamfunnsorganisasjonene som ble nektet plass som observatørorganisasjon. Mesteparten av de ikke-statlige observatørene bestod av representanter fra ISDS-industrien.

En verdensdomstol for selskapene

Foto: Benjamin Child / Unsplash

Et av reformforslagene som vil bli diskutert i Wien er et forslag fra EU-kommisjonen om å etablere en global investeringsdomstol, Multilateral Investment Court (MIC). Tilhengerne framstiller MIC som et snillere alternativ til det eksisterende ISDS-systemet. MIC har riktignok noen mindre forbedringer i forhold til det eksisterende systemet, som rett til å anke avgjørelser og at panelet skal ha faste medlemmer som skal utpekes av statene. Men forslaget har blitt sterkt kritisert av sivilsamfunnet fordi det bare omfatter endringer i prosedyre som ikke rokker ved systemets grunnleggende urettferdighet.

Seattle to Brussels Network, et stort nettverk av europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, fagforeninger og sosiale bevegelser, der Attac er medlem, viser at MIC har beholdt ISDS-systemets mest skadelige trekk:

  • MIC endrer ikke noe ved selve innholdet i handels- og investeringsavtalene, de mange bestemmelsene som gir selskapene deres privilegier. Det betyr at i likhet med det eksisterende ISDS-systemet, vil MIC gi storselskaper og milliardærer tilgang til et eget, separat og privilegert «rettssystem».
  • Land vil fortsatt bli straffet økonomisk om myndighetene gjennomfører politiske tiltak som setter beskyttelse av mennesker og miljø foran selskapenes interesser.
  • Det vil fortsatt bare være utenlandske investorer som kan gå til sak; land, lokalsamfunn og borgere som skades av selskapenes operasjoner har ikke rett til å gå til søksmål og kreve kompensasjon.
  • Selskapene vil fortsatt kunne forbigå landenes nasjonale rettssystem, og det er ingenting i MIC som vil hindre at voldgiftsdommere fra private advokatfirmaer oppnevnes til panelet.

Men en MIC er ikke bare en kosmetisk og meningsløs reform. Den er farlig fordi den vil innebære en enorm ekspansjon av ISDS-regimet. Med MIC vil vi gå fra dagens system basert på ad hoc-tribunaler til å institusjonalisere ISDS og gjøre det permanent gjennom å opprette en verdensdomstol for selskapene.

En MIC vil dessuten styrke internasjonal investeringslov, samtidig som den vil svekke autoriteten til internasjonale lover og institusjoner for menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, samt miljø og klima gjennom å etablere en internasjonal institusjon som hever selskapenes rettigheter over disse.

Seattle to Brussels Network advarer om at MIC vil undergrave virkelig reform. Momentumet for virkelig reform er stort nå som stadig flere land trekker seg fra sine investeringsavtaler. Men etablering av en permanent global investeringsdomstol vil gjøre det vanskeligere for land å trekke seg ut av ISDS-systemet. «Med dette forslaget favoriserer EU-kommisjonen ufortrødent et juridisk regime som er rettet mot å styrke storselskapenes makt», skriver nettverket.

Mennesker og miljø først

Sør-Afrika går i spissen for de landene i UNCITRAL som er kritiske til ISDS. De ønsker et paradigmeskifte, og har kommet med flere nye reformforslag som tidligere ikke har stått på UNCITRALs agenda. Blant annet foreslår de:

  • At alle berørte parter skal bli hørt i en sak. Ikke bare investorer og stater, men også lokalsamfunn og mennesker som skades av selskapenes investeringer, skal ha rett til å bli hørt.
  • At søksmål ikke kan rettes mot lover, reguleringer og tiltak i offentlighetens interesse.
  • En «overlegenhetsklausul» som skal sikre at investorbeskyttelse ikke settes over lands sosiale, miljø- og menneskerettighetsforpliktelser.
  • At selskaper skal ha bindende forpliktelser, blant annet gjennom en juridisk bindende FN-traktat om selskaper og menneskerettigheter.

Seattle to Brussels Network er klare på at ISDS-systemet ikke kan fikses. De krever at delegasjonene i UNCITRAL skal avvise EU-kommisjonens MIC-forslag samt andre kosmetiske «reformer». Videre krever de at regjeringene ikke skal signere flere handels- og investeringsavtaler som inneholder ISDS, og at de skal avslutte eksisterende avtaler.

Det internasjonale systemet er rigget slik at selskaper nyter eksepsjonelle rettigheter og priviligerier som håndheves og sanksjoneres, mens lover og konvensjoner for menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og klima ikke er bindende. De er mer som frivillige retningslinjer å regne. I dagens system veier storselskapenes interesser tyngst. Det må snus på hodet. Mennesker og miljø må settes først.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Camilla Hansen

Camilla Hansen

Politisk rådgiver i Attac Norge
Camilla er mangeårig handelsaktivist i Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Fra november 2019 er hun politisk rådgiver i Attac Norge.