Denne uken samles de rike og mektige i Davos. Startskuddet for Verdens økonomiske forum markerer også at det har gått et år siden Norge, sammen med 75 andre land, offentliggjorde sitt ønske om å få på plass et bindende regelverk i Verdens handelsorganisasjon som skal gjøre det «lettere og tryggere å kjøpe, selge og gjøre forretninger på nett».
Teksten ble først publisert i Nationen
Det er lite i den setningen som indikerer at dette er noe å markere, men det er det virkelig. For dette var starten på et arbeid med å oppfylle ønskelisten til de store teknologigigantene, som har som formål å sikre sin posisjon i verdensøkonomien.
For dette regelverket handler selvsagt ikke først og fremst om handel. Det handler om eierskap og tilgang på data.
Facebook, Google, Amazon og Microsoft har i en årrekke drevet utstrakt lobbyvirksomhet for å få på plass en handelsavtale som sikrer fri flyt av data over landegrensene. Siden 2016 har deres oppmerksomhet vært rettet mot WTO og deres medlemsland. USA har vært teknologiselskapenes velvillige løpegutt, og presset likesinnede land til å gi mer makt til de private selskapene på bekostning av folkevalgtes politiske handlingsrom.
USA har selvsagt ordlagt seg annerledes, og hardnakket argumentert for at dette vil løfte mennesker ut av fattigdommen og sikre små – og mellomstore bedrifter suksess i den globale handelen. Veien ut av fattigdommen fremstilles som såre enkel: Det er bare å skru på datamaskinen og selge det håndlagde skjerfet og sende det over halve jorda. Ulikheten mellom fattig og rik vil forsvinne med etsy.com.
Virkeligheten er selvfølgelig en annen. Majoriteten av landene i den såkalte utbrytergruppa for lengst har offentliggjort sine forhandlingsposisjoner. Der kan vi lese om fri flyt av data over landegrensene og at personvern implisitt er proteksjonisme. Innsyn i hvordan algoritmer fungerer, selv for tilsynsmyndigheter eller etter en dom, vil være konkurransevridende og i strid med avtalen. Krav om at data skal lagres der de hører til, så de er underlagt demokratisk kontroll og lokalt lovverk, skal også vekk. Summen av forslagene vil innebære at dagens teknologigiganter vil få fritt spillerom til å videreutvikle sitt oligopol, mens politikere som ønsker en annen utvikling blir bundet til masta av avtalen.
Norge har ingen posisjon
Vil Norge også dette? Vi vet ikke helt. For den norske regjeringen og Utenriksdepartementet forhandler i det stille. Gjennom et år har Attac forsøkt å få en klargjøring på Norges posisjon. Vi har vært i møter med forhandlerne i både Norge og Sveits, vi har bedt politikere i Senterpartiet til å stille spørsmål i spørretimen og fått SV til å sende inn skriftlig spørsmål til utenriksministeren. Svaret har vært det samme hver gang: Norge har ingen posisjon. Det er vanskelig å godta det svaret. For det er vel ikke sånn at Utenriksdepartementet sitter rundt forhandlingsbordet uten å vite hvilke interesser de skal forsvare?
Allerede i 2016 publiserte blant annet USA og Japan sine ønsker om hvordan denne handelsavtalen skulle bli seende ut. Den norske regjeringen har, med andre ord, hatt fire år på seg for å finne ut hva de synes er viktig å inkludere i denne avtalen. Dersom de ikke har gjort seg opp noen sterke meninger om det på disse årene, så bør ikke Norge sitte rundt forhandlingsbordet.
Dersom regjeringen har noen tanker og ideer om hvilke interesser norske forhandlere skal forsvare, så burde den norske befolkningen og Stortinget informeres om hva og hvem disse interessene er.
Det er også verdt å spørre om vi i utgangspunktet bør være med i de pågående forhandlingene. Det som ligger på bordet er å overlate enda mer makt til de store teknologiselskapene. Fri flyt av data og forbud mot krav om lokal og regional lagring er ikke veien å gå dersom vi ønsker å ha kontroll over vår digitale fremtid. Vi er fortsatt i startfasen av utviklingen av kunstig intelligens. De mange skandalene, som Cambridge Analytica, viser at lovverk, reguleringsmyndigheter og ikke minst den offentlige debatten ligger langt bak den teknologiske utviklingen. Skal vi binde oss til masta før vi har bestemt hvor vi vil?
Vi ga ikke fra oss oljen til amerikanerne på 1970-tallet. Vi bør heller ikke gi fra oss det som er nåtidens mest verdifulle ressurs: vår data.
Vi må sørge for at reglene for den digitale økonomien blir skrevet av og for alle, ikke av og for de få. Bare slik kan vi oppnå en digital fremtid med felles velstand og et anstendig arbeidsliv.
Mener du Norge bør trekke seg ut av forhandlingene? Signér her!