Hjem » Artikler » Attac mener » Uttalelser » Innspill til KrFs politiske program fra Attac Norge

Innspill til KrFs politiske program fra Attac Norge

Nedenfor kan du lese Attac Norge sitt innspill til KrF sitt politiske program for 2021-2025. Vi svarte på spørsmålet om «hvilke konkrete grep bør Norge gjøre for å gi utviklingslandene bedre markedstilgang og å bidra til økonomisk vekst for landene og befolkningen?»

Innspill fra Attac Norge til KrF på handel og investeringer

I KrF sitt politiske program for 2017-2021 står det at partiet vil «arbeide for en avtale i WTO som gir de fattigste landene tilgang til rike lands markeder, samtidig som det gis bedre mulighet til å beskytte egne markeder dersom de har behov for det.»

I den anledning vil Attac Norge basere sitt innspill på de pågående forhandlingene om et bindende regelverk for elektronisk handel i WTO hvor Norge deltar. Per januar 2020, er det 82 land som er med i utbrytergruppen som har som formål å «danne et internasjonalt anerkjent regelverk som skal gjøre det lettere og tryggere å kjøpe, selge og gjøre forretninger på nett». Det er viktig å anerkjenne at regelverket vil omfatte mye mer enn handel på nett. I kjernen av debatten står spørsmålet om vern eller deling av teknologi og personsensitive data, datalagring, eierskap til stordata, og muligheten til å ilegge skatt og avgifter på elektroniske varer og tjenester.

Data har gått forbi olje som den mest verdifulle ressursen i verden, og det er tilknyttet skyhøy fortjeneste til ressursen. Syv av de åtte mest verdifulle selskapene i verden er mer eller mindre basert på tilgang og bruk av brukerdata. Det foreslåtte regelverket vil bygge opp om teknologiselskapenes nåværende dominans og monopol. Selskapene vil ikke lenger kunne bli bremset av nasjonale reguleringer på datainnhenting. Myndighetenes evne til å regulere og beskytte innbyggernes personopplysninger vil bli utfordret av selskapenes egeninteresser og umettelige behov for stordata. Lokal industri vil heller ikke kunne konkurrere mot disse gigantselskapene og deres økonomiske muskler.

Dette regelverket vil tjene de selskapene som allerede er store, og vil bidra til å øke det digitale gapet mellom land. Dette var grunnen til at en rekke utviklingsland, med India, Brasil og Afrikagruppen i spissen, motsatte seg forhandlingene under ministermøtet i WTO i Buenos Aires i 2017.

Alle land, men særlig utviklingsland, må få muligheten til å utnytte den samfunnsøkonomiske verdien av data for allmenhetens interesse og for digital industrialisering. For å sikre dette, så er det avgjørende at nasjonale myndigheters politiske handlingsrom ikke begrenses av internasjonale regelverk. Dersom det er av nasjonal eller samfunnsnyttig interesse å verne eller lagre data, så må ikke det forbys. I tillegg til kontroll over overføringen av data, vil forslaget i WTO om å forby land fra å kunne kreve innenlandsk datalagring eller å bruke lokale servere, sterkt begrense landenes mulighet til å sikre innbyggernes nytteverdi av digitaliseringen.

Dagens regulatoriske regime for data er i stor grad bygget på innsamlers eksklusive rett til dataene, uten noen insentiver eller krav for å få selskapene til å dele sin viktigste ressurs med samfunnet. Attac mener derfor at det er nødvendig å utvikle nye klare rammer for eierskap av brukergenererte data, som sikrer offentlig tilgang og demokratisk regulering der det er viktig. Det foreslåtte regelverket i WTO går i motsatt retning, og vil forsterke selskapene sin dominans og kontroll. Regelverket vil sikre selskapene ubegrenset utvinning, tilgang og kontroll over all person– og selskapsdata, forhindre all form for nasjonal og regional regulering og datalagring, nekte offentlige myndigheter noen form for innsyn i kildekoden til programvare, samt forby krav til investorer om teknologioverføring. Dette vil være ødeleggende for global internettlovgivning og utsiktene til en demokratisk konfrontasjon med teknologiselskapenes makt.

Det foreslåtte regelverket vil også stå i veien for at myndigheter i utviklingsland, særlig Afrika, kan foreta nødvendige offentlige investeringer i helse, utdanning og infrastruktur, som følge av tap av offentlige inntekter og økt skatteunndragelse. Dette skyldes at regelverket vil gjøre det lettere å kunne bevege arbeidskraft, innsatsvarer, kapital og data over landegrenser, og som et resultat vil man i økende grad kunne praktisere internprising og lokalisere virksomhet i land med minst mulig tilsyns – og skattenivå. Videre vil det bli mer utfordrende å skattlegge fortjenesten til selskaper, dersom det ikke er påkrevd med lokal tilstedeværelse.

Videre anbefaler vi at KrF går inn for å oppheve det midlertidige forbudet mot toll på elektroniske overføringer i Verdens handelsorganisasjon (WTO), fremfor å innføre en permanent fjerning som det legges opp til i regelverket. Å fjerne ileggelsen av toll på grensekryssende handel gir elektronisk handel en fordel overfor fysiske butikker, og er økonomisk sett en form for subsidiering av nettbutikker. En slik subsidie har ingen samfunnsnyttige konsekvenser. Gitt at utviklingsland i langt høyere grad er avhengige av toll som en inntektskilde for å kunne finansiere utdanning, helsetjenester og infrastruktur enn industriland (som har mer avanserte systemer for skattlegging av inntekter, omsetning og selskaper), vil en permanent fjerning av toll på e-handel ikke bare være til stor skade for fysiske butikker, men også alvorlig svekke utviklingslandenes evne til å dekke behov for offentlige investeringer og på den måten hemme deres fremtidige utvikling og øke sannsynligheten for gjeldskriser[1]. På den andre siden vil opphevingen av det midlertidige forbudet vil, ifølge UNCTAD, bidra til mer enn 10 milliarder dollar i årlige skatteinntekter, hvorav 95 prosent av disse vil gå til utviklingsland. Dette vil være god utviklingspolitikk.

Flere nasjoner, deriblant USA og Japan, tar også til orde for et forbud krav mot teknologioverføring. Norsk oljeindustri er bygd på kravet om at oljeselskapene som kom hit skulle dele kunnskapen og teknologien sin med oss, slik at vi kunne bygge opp vår egen industri og selv høste fruktene av oljeforekomstene. Det foreslåtte regelverket i WTO vil gjøre det umulig for land å kreve slik teknologioverføring for digitale tjenester og investeringer, og på den måten hindre mindre utviklede land i å bygge opp sin egen industri. Dette vil være katastrofalt for fattige land som dermed bare får bli med på den digitale utviklingen som sluttbrukere, men vil også ramme små land som Norge.

Datahandel må reguleres, men premissene for reguleringen kan ikke ensidig legges av teknologigigantene som ønsker å oppnå nærmest monopoltilgang. Å utvikle datapolitikk som kommer hele samfunnet til gode er avgjørende for å sikre økonomisk utvikling og velstand i alle land, og spesielt de mindre utviklede landene. Premissene for hvordan fremtidens digitale økonomi skal se ut kan derfor ikke låses i lukkede WTO-forhandlinger, men må være resultatet av åpne demokratiske prosesser. Et internasjonalt regelverk kan være et gode, men premissene må komme fra demokratisk debatt og nasjonale erfaringer, ikke noen få amerikanske og kinesiske selskapers egeninteresse.

 

 

[1] https://cepr.net/publications/op-eds-columns/twelve-reasons-to-oppose-rules-on-digital-commerce-in-the-wto