Regionen har egne rikholdige demokratiske tradisjoner den kan trekke veksler på.
At «godt styresett» vokste fram som utviklingsstrategi etter Berlinmurens fall i 1989 er mer enn en tilfeldighet. I sin berømte artikkel The end of History proklamerer den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama at slutten på den kalde krigen er «endepunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige menneskelige styringsformen». Slike utsagn markerer tydelig liberalisme-forkjemperes villighet til å motsette seg enhver ideologi som står i motsetning til deres egen. Derfor er det ingen overraskelse at «godt styresett» har vært Verdensbankens resept mot alle utviklingsrelaterte utfordringer som afrikanske land står overfor siden 1990-tallet. Den nåværende agendaen knyttet til «godt styresett» er hovedsakelig et rammeverk som kombinerer demokrati og nyliberalisme.
Argumentet for demokrati kan være veldig sterkt for afrikanske land, hvorav mange har lange historier med militært styre, urettferdige valg, uetterrettelige politikere, utilstrekkelig levering av tjenester og utbredt korrupsjon i samfunnet. Mange forskere legger særlig vekt på at manglende demokrati er hovedårsaken til fattigdommen i Afrika. Men tross implementeringen av bistandsgiveres reformer for «godt styresett», fortsetter korrupsjon, fattigdom og andre utfordringer å prege Afrika. Videre har bølgen av demokratisering som spredte seg utover Afrika i 1990-årene hovedsakelig brolagt veien for flerparti-valg, uten å forbedre velferden til de fattige massene som står i timelange køer for å avlegge stemmene sine. Implementeringen av vestlig liberalt demokrati i Afrika har også vært karakterisert av vold og valgfusk.
Noen kaller dette kaotiske valgsystemet og dets korrupte styresett simpelthen for demokrati av afrikansk type, mens noen forskere tilskriver Afrikas sviktende styresett til afrikanske kulturelle verdier som, hevder de, er ugunstige for demokrati. Dessverre synes de som konkluderer med at korrupt styresett er et kulturelt trekk ved Afrika å ignorere de destruktive og hemmende virkningene av over et halvt årtusen med vestlig underkuing av afrikanske kulturelle systemer, en situasjon som ledet til en pervertering av afrikansk levesett, inkludert dets styringssystemer.
Faktisk er demokrati en iboende del av afrikansk kultur. Europeere som invaderte Afrika møtte demokratiske kongedømmer som de først måtte ødelegge før deres koloniseringsprosjekt kunne lykkes. Eurosentrismen fornekter imidlertid den demokratiske delen av Afrikas politiske historie og fremstiller afrikansk kultur som totalt autokratisk og anti-utvikling. Påføringen av et vestlig etos, inkludert en vestlig form for demokrati, på Afrika, har produsert forvrengninger på grunn av at kulturen, historien og verdiene i den lokale settingen er viktige i ethvert rammeverk for utvikling og styring.
Vestlige givere bidrar også til disse demokratiske fiaskoene, fordi de alltid bifalles alle afrikanske land der det avholdes valg som er demokratiske, selv når udemokratiske ledere vinner. Dermed har det blitt satt likhetstegn mellom demokrati og flerparti-valg, også når folkets stemmer aldri teller. Enda verre er at Verdensbanken og andre vestlige giveres fremming av demokrati ikke endrer deres egne autokratiske relasjoner med fattige afrikanske land. Deres krav om nyliberale reformer bidrar til Afrikas fattigdom og har fortsatt å tillate at utviklede land driver utbytting av Afrika.
Tross vestlige giveres retorikk om demokrati, strekker ikke verdien av valg i Afrika seg lenger enn til å gi folk en følelse av å være involvert, selv når meningene deres aldri teller og de må tåle stikkene av vestlige, nyliberale reformer. Interessant nok har afrikanske land, til tross for disse demokratiske fiaskoene, fortsatt å lykkes i oppfyllelsen av utbyttingsformålet de ble skapt for ved Berlin-konferansen i 1884. Jeg definerer vestlig liberalt demokrati i afrikansk kontekst som en politisk ordning som garanterer interessene til de imperialistiske, kapitalistiske landene, og spesielt deres åpne tilgang til afrikanske ressurser og markeder.
Demokrati er ikke et fremmedelement i afrikansk kultur
For de som mener at demokrati er noe fremmed for Afrika, er det viktig å klargjøre begrepet «demokrati». Demokrati er avledet fra to greske ord: «demos» som betyr folk, og «kratos» som betyr styre. Direkte oversatt betyr demokrati en styringsform der folket regjerer. Demokrati handler dermed i stor grad om folkets mulighet til å bestemme hvem som regjerer over dem, hvilke lover de skal styres etter, og å få lederen til å tilpasse seg folkeviljen. Kort sagt er et demokrati en representativ og lydhør myndighet. Om man følger denne definisjonen er mange tradisjonelle afrikanske styreformer demokratiske. Yorubaenes tradisjonelle styringsform og det tradisjonelle styresettet i Akan Ghana er eksemplariske demokratier, fordi selv om disse kongedømmene er monarkiske, er de også representative, deltakende og besitter tilstrekkelige prinsipper for maktfordeling. For å skille mellom demokratiet i disse tradisjonelle institusjonene fra demokrati av vestlig type, kan det kalles et kulturelt demokrati.
Dessverre har vestlig demokrati blitt universalisert på grunn av Europas internasjonale imperialisme, som underkuet andre former for viten, spesielt innfødt afrikansk kunnskap. Selv om flerparti-valg er et viktig trekk ved vestlig demokrati, gjør ikke fraværet av en slik ordning andre kulturers lydhøre og representative myndigheter noe mindre demokratiske. Man kan argumentere for at de institusjonelle ordningene som brukes for å oppnå representativitet og lydhørhet kan variere mellom samfunn. At Afrikas kulturelle demokrati skiller seg fra det man finner i Vesten bør ikke gjøre det ugyldig. «Annerledes» trenger ikke å bety «underlegen». Selv i dag blir innfødte afrikanske institusjoner foretrukket av folk på den afrikanske landsbygden, fordi disse institusjonene anses for å være more åpne og lydhøre i sammenligning. Afrikansk kulturelt demokrati besitter trekk som gjør at det passer afrikanske folk.
Demokrati av vestlig type versus afrikansk kulturelt demokrati
Vestlige former for demokrati var patriarkalske over lang tid. Britiske kvinner fikk faktisk ikke stemmerett før i 1928, samtidig som mange afrikanske kvinner, spesielt blant yorubaene i Vest-Afrika, deltok uhindret i offentlige beslutningsprosesser. Majoritetsstyret i vestlige demokratier er også et «vinneren tar alt»-system som kan fungere undertrykkende i samfunn med minoritetsgrupper. I førkoloniale afrikanske samfunn slik som hos igboene, yorubaene eller i Ashanti Ghana, var imidlertid beslutninger hovedsakelig basert på konsensus, som sikrer at alle interesser representeres og dermed reduserer stridigheter. Vestlig demokrati er imidlertid grunnet på liberalisme og markedsprinsipper om egeninteresse, hvis implementering har skadet velferden til de fattige i Afrika.
På lignende vis ser man at grunnlovene som legger føringer for demokratier av vestlig type i Afrika for det meste er modifiserte versjoner av lover fra kolonitiden, og at de noen ganger står i strid med den lokale kulturen. Afrikansk, offentlig moral baserer seg på en sterk skamfølelse for individer som går imot fellesskapets beste, og slike personer kan møtes med strenge straffer slik som utvisning. Forskere observerer at spriket mellom koloniale lover og afrikanske verdier skapte en moderne kultur som på skamløst vis støtter opp under korrupsjon i offentlig sektor. Videre finnes det i afrikanske kulturelle demokratier høye forventninger til de som styrer om opprettholdelse av en god moralsk standard og fremme av sosial utvikling. Det er verd å legge merke til at dette ikke alltid betyr at det oppstår gode ledere i afrikanske demokratier. Men i mange samfunn finnes det mekanismer for å få ledere til å følge folkeviljen eller risikere avsettelse.
I min nylig gjennomførte dybdestudie av tradisjonelle Yoruba-styringsformer fant jeg et prisverdig kulturelt demokrati. Bemerkelsesverdig nok viser funnene at strategiene som sikrer lydhørhet, deltakelse og ansvarlighet blant yorubaene inkluderer desentralisert styring med autonome underenheter, folkelig involvering, familierepresentasjon i regjeringen, konsultasjoner, høye moralske standarder for lederskap, ikke-monetarisering av politiske posisjoner, overhøyhet for kulturen, ledertrening, tradisjonell edsavleggelse, enkle forordninger for avsettelse av ledelse som mangler lydhørhet, felles innsats for å oppnå utvikling, lave kostnader for administrative strukturer, hardt arbeid og lik tilgang til ressurser. Viktigst av alt er at disse trekkene står i strid med den vestlige formen for demokratisk ordning som er implementert i Nigeria, hjemlandet til yorubaene.
Det kan hevdes at afrikansk kulturelt demokrati inneholder kulturelle trekk som er egnet til å drive afrikanske folk og deres ledere til å føye seg etter kulturelle lover. Mangelen på kulturelle elementer er en sterk grunn til at vestlig demokrati har ledet til forvrengninger snarere enn fremgang i Afrika. I stedet for å kopiere vestlige liberale demokratier og deres nyliberale reformer, har Afrika mye å lære fra sin egen kultur. Faren ved et innlånt demokrati, eller enhver ideologi, er at den i tillegg til sine fascinerende kvaliteter også kan inneholde andre ikke-kulturelle elementer som kan være skadelige for samfunnet. Utfordringen for afrikanske makthavere er derfor hvordan de, bevisst og kontinuerlig, kan studere ulike indigene afrikanske samfunn for verdifulle demokratiske prinsipper og praksiser som kan tilpasses for å reflektere nåværende afrikanske situasjoner – for bedre styring og utvikling.
Teksten ble først publisert av OpenDemocracy, under Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 International-lisens.
Oversatt av Sondre Dalen, styremedlem i Attac Norge.