Handelsavtale kan øke risikoen for en ny finanskrise

Blogg| Handelspolitikk Stikkord: , , , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Camilla Hansen

Camilla Hansen

Politisk rådgiver i Attac Norge
Camilla er mangeårig handelsaktivist i Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Fra november 2019 er hun politisk rådgiver i Attac Norge.

I all hemmelighet forhandler Storbritannia og EU om en ny handelsavtale. Selskapenes lobbyister krever at avtalen skal avvikle demokratisk politikk og gi frie tøyler til finansindustrien. En konsekvens kan bli økt risiko for en ny finanskrise.

De uformelle forhandlingene, som har pågått helt siden britene stemte for å gå ut av EU i 2016, skjer bak lukkede dører. Hemmeligholdet er enda større enn det vi så i TTIP-forhandlingene. Men mens befolkningene og parlamentene nektes innsyn, har selskapene og de store bankene privilegert tilgang til forhandlerne og krever en avtale skreddersydd for dem. Samtidig har den britiske regjeringen nå sagt at de vil ha en avtale som ligner den kontroversielle CETA-avtalen mellom EU og Canada.

Et privat rettssystem for selskapene

Foto: Pikrepo

Det er særlig den britiske finansindustrien, kjent som «City of London», som har vært frempå og satt agendaen for forhandlingene. Et av deres hovedkrav er at avtalen, i likhet med CETA, skal inneholde et parallelt rettssystem for selskapene. Såkalt investor-stat-tvisteløsning (ISDS) gir selskaper makt til å saksøke land og kreve ubegrensede summer i erstatning om myndighetene innfører lover og reguleringer som selskapene taper penger på. Selskapene bruker ISDS til å gå til søksmål når et lands myndigheter gjennomfører politiske tiltak som setter mennesker og miljø foran selskapenes interesser. Søksmål har blant annet blitt reist mot lover som forbyr forurensende gruveprosjekter, utfasing av olje og gass, beslutninger om å ta tilbake privatisert drikkevann i offentlig regi, tiltak for å redusere pris på kreftmedisin, og økning i minstelønn.

ISDS-systemet inngår i tusenvis av handels- og investeringsavtaler verden over. Det gir selskapene rett til å forbigå det nasjonale rettsapparatet og gå til søksmål i private internasjonale tribunaler bestående av voldgiftsdommere som er forretningsadvokater fra kommersielle advokatfirmaer. Siden erstatningskravene ofte er i milliardklassen og går sterkt ut over offentlige budsjetter, er bare trusselen om søksmål ofte nok til å stoppe lover og reguleringer som selskapene ikke liker.

Til tross for den massive motstanden mot dette dypt urettferdige systemet, har Boris Johnsons regjering signalisert at de vil at ISDS skal være en del av Storbritannias mange nye handelsavtaler etter Brexit. De som har lobbet mest for at ISDS skal inkluderes i avtalen mellom Storbritannia og EU er finansindustrien og de kommersielle advokatfirmaene som tjener seg søkkrike på ISDS-søksmål. Advokatfirmaer og voldgiftsdommere reklamerer allerede for sine tjenester til selskapene, og ser avtalen som en mulighet som vil åpne opp for enda flere søksmål.

Selskapene vil benytte en ISDS-mekanisme i avtalen mellom Storbritannia og EU på flere måter. Det åpenbare er at britiske selskaper vil gå til søksmål mot EU-land. Men avtalen kan også gi EU-selskaper mulighet til å gå til søksmål mot EU-land gjennom å bruke Storbritannia som base. Det betyr for eksempel at et tysk selskap som har investeringer i Romania, kan la investeringene gå gjennom et datterselskap i Storbritannia, for så å bruke ISDS-mekanismen i Storbritannia-EU-avtalen til å saksøke Romania. På denne måten kan selskapene omgå EU-landenes beslutning fra 2019 om å si opp sine investeringsbeskyttelsesavtaler med hverandre slik at selskaper i et EU-land ikke lenger kan gå til søksmål mot andre EU-land.

Den britiske finansindustriens viktigste lobbygruppe, International Regulatory Strategy Group (IRSG), krever at avtalen mellom Storbritannia og EU skal inneholde en ISDS-mekanisme som ligner den som eksisterer i CETA-avtalen. Når det gjelder muligheten til å regulere finansindustrien, kan ISDS i en handelsavtale mellom Storbritannia og EU imidlertid bli enda farligere. De britiske bankene er blant de største i verden, og har en enorm innflytelse over hvilken politikk Storbritannia utformer for finanssektoren. Nettopp derfor har Storbritannia gått i bresjen for at handelsavtaler skal presse frem deregulering av finanssektoren og gi frie tøyler til de store bankene og finansindustriens aktører.

City of London har også spilt en avgjørende rolle i å utforme EUs regelverk for finansmarkedene. Det er takket være deres innflytelse at EUs regulering av finansindustrien er så svak og mangelfull at det bidro til finanskrisen i 2008. Den britiske finansindustrien vil at den nye handelsavtalen skal gi dem fortsatt adgang til EUs indre marked, nå som Storbritannia er ute av EU. Samtidig vil de at avtalen skal sikre dem fortsatt innflytelse over hvilke lover og reguleringer EU og medlemslandene utformer for finanssektoren. ISDS er en måte å få til det på. Gjennom å gi bankene og selskapene makt til å saksøke land som vedtar lover og reguleringer som går imot deres interesser, vil ISDS ha en avskrekkende effekt som kan hindre strengere regulering av finansindustrien i fremtiden.

En antidemokratisk verktøykasse

ISDS er bare ett av flere antidemokratiske verktøy som bankene og selskapene vil ha med i avtalen. UK Finance, en lobbygruppe som inkluderer storbanker som BNP Paribas, Deutsche Bank, Barclays og Lloyds, krever blant annet at avtalen skal inkludere de såkalte frys- og skralleklausulene som vi kjenner fra TISA-avtalen. Frysklausulen fastlåser eller «fryser» eksisterende markedsliberalistisk politikk på det tidspunktet avtalen inngås, slik at den ikke kan gjøres om senere. Skralleklausulen, som er oppkalt etter en pipenøkkel som bare kan skru en vei, innebærer at også fremtidig politikk i selskapenes interesse vil bli gjort irreversibel. Om for eksempel Storbritannia eller EU, etter at avtalen er inngått, fjerner en lov eller regulering som legger begrensninger på finansindustrien, vil de ikke kunne gjeninnføre den senere, selv om det skulle være stort politisk flertall for nettopp det. Frys- og skralleklausulene tar bort den demokratiske friheten til å velge en annen politisk retning i fremtiden. Politikken bare kan gå en vei – mot høyre.

Innen finanssektoren vil frys- og skralleklausulene gjøre det umulig for både Storbritannia og EU å innføre strengere lover og reguleringer for finansindustrien. Skatt på finanstransaksjoner og nye reguleringer for å bekjempe skatteflukt, er eksempler på politiske tiltak som klausulene kan forhindre.

En annen innretning som selskapene vil ha med i avtalen, er det som kalles for «regulatorisk samarbeid». I handelsavtaler innebærer regulatorisk samarbeid at det opprettes et eget byråkrati utenfor demokratisk kontroll hvis oppgave er å gjøre de politiske regelverkene i de involverte landene mer like hverandre. Lover og reguleringer skal omformes og justeres slik at de har så liten negativ virkning på internasjonal handel og på storselskapene som mulig. Regulatorisk samarbeid i handelsavtaler omfatter ting som miljølovgivning, klimatiltak, forbrukerbeskyttelse, helse, arbeidstakerrettigheter, regulering av finanssektoren, og mye mer. Når de involverte landenes lover, reguleringer og standarder innen disse områdene skal gjøres mer like hverandre, betyr det i praksis at de senkes ned til minste felles multiplum.

Foto: Floréalréal / Wikimedia Commons
Regulatorisk samarbeid er kjent fra TTIP-avtalen, men finnes i ulike varianter i mange handelsavtaler. Typisk består ordningen av en rekke komiteer og ekspertgrupper der byråkrater og representanter fra selskapene har overoppsyn med de politiske regelverkene i de involverte landene. Komiteene har makt både til å endre eksisterende lover og reguleringer, og til å stoppe eller utvanne nye forslag.

Finansindustriens lobbyister i IRSG vil at avtalen mellom Storbritannia og EU skal inneholde et «forum for reguleringsjustering» som skal gjennomgå og endre lover og reguleringer i de involverte landene. Forumet vil ha mulighet til å stoppe nye lovforslag allerede før forslagene blir lagt frem for folkevalgte parlamenter. Forumet vil bestå av byråkrater fra EU-kommisjonen og fra britiske myndigheter, som vil jobbe sammen med ekspertkomiteer dominert av finansindustriens lobbyister.

Sammen med ISDS og frys- og skralleklausulene, vil regulatorisk samarbeid effektivt kunne stoppe nye reguleringer av finansindustrien og bidra til at eksisterende reguleringer blir fjernet eller svekket. Det vil gi enda friere tøyler til bankene og finansspekulantene, og dermed øke risikoen for en ny finanskrise i Europa.

Truer matsikkerhet

Men det er ikke bare finansindustrien som lobber for regulatorisk samarbeid. Ordningen er et mantra for storselskaper innen mange sektorer. BusinessEurope, den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen og en av Europas mektigste lobbygrupper, krever også at regulatorisk samarbeid skal være en del av handelsavtalen mellom Storbritannia og EU.

Regulatorisk samarbeid er en essensiell del av CETA-avtalen, som handelsavtalen mellom Storbritannia og EU kan bli modellert etter. Etter at CETA ble inngått, har det blitt opprettet en mengde hemmelige komiteer som skal fjerne handelshindringer og ulikheter i EUs og Canadas politiske regelverk. Komiteene har makt til både å endre selve avtaleteksten og komme med anbefalinger til myndighetene om lovendringer. Disse anbefalingene er bindende. Komiteene vil kunne tvinge lovgivende myndigheter i Canada og i EUs medlemsland til å endre sine lover i tråd med deres anbefalinger. Forsker Thomas Köller fra Attac Tyskland beskriver komiteenes makt som «svært vidtrekkende» og sier de har tatt på seg en rolle som lovgivere, «en rolle som i parlamentariske demokratier burde vært reservert for folkevalgte representanter».

Foto av Boris Johnson: Flickr / EU2017EE. Foto av Phil Hogan, EU-kommisjonens handelskommisær: European Parliament / Wikimedia Commons. Begge
Ferske dokumenter avslører at regulatorisk samarbeid i CETA-avtalen allerede har blitt brukt til å svekke EUs reguleringer for matsikkerhet. Canadiske byråkrater presser på for at EU skal utvanne lover som beskytter dyrs og planters helse, og svekke reguleringer av kjemiske sprøytemidler i jordbruket. Regulatorisk samarbeid i en avtale mellom Storbritannia og EU kan få tilsvarende konsekvenser. Storbritannia er dessuten i gang med å forhandle frem en handelsavtale med USA, og kan komme til å svekke sine lover og reguleringer innen en rekke samfunnsområder, deriblant matsikkerhet, helse, jordbruk og miljø, for å tekkes USA og amerikanske storselskaper. En reduksjon i britiske standarder kan igjen medføre økt press for at også EU må senke sine standarder under en Storbritannia-EU-avtale. Slik kan de to avtalene komme til å virke sammen og forsterke hverandre.

Det er ennå uklart hvordan den endelige avtalen mellom Storbritannia og EU vil se ut. Mye tyder imidlertid på at selskapene kan komme til å få gjennomslag for mange av sine krav. For om det er én ting EU-kommisjonen og Boris Johnsons regjering har til felles, så er det deres tette bånd til storselskapenes lobbyister.

Den britiske regjeringen har planer om å forhandle frem over 40 nye handelsavtaler. Også i Norge presser storselskapene på for en handelsavtale mellom Norge og Storbritannia som skal fremme deres interesser. NHO krever at regjeringen starter forhandlinger med britiske myndigheter om «en mest mulig ambisiøs samarbeidsavtale som både omfatter handel med varer og tjenester». Denne avtalen må «speile den nye avtalen mellom UK og EU», skriver NHO.