Alle land må ta kontroll over sine data, ikke bare for å sikre personvernet, men også den økonomiske velferden til sin befolkning.
Verdens handelsorganisasjon (WTO) er basert på et premiss om at hvis vi øker handelen, vil alle få det bedre. Men økt handel gjør bare at store selskaper lettere kan flytte varer på tvers av ulike land. Vi er nødt til å anerkjenne at profittmotiver ikke kan være eneste drivkraft for handel, og at gevinster fra handelen må fordeles rettferdig.
Diskusjoner om digital handel er sårbare for slik tildekking av interesser. USA sine forslag om e-handel gjenspeiler tydelig næringslivets interesser. For det første utelater de et vesentlig poeng: for at digital handel skal lykkes, trenger du rimelig tilgang til internett. I utviklingslandene koster slik tilgang fortsatt 30 til 50 ganger mer, målt etter kjøpekraftsparitet (PPP), sammenlignet med de utviklede landene.
Videre er det slik at de mange historiene om små entreprenører som tjener penger på å selge produktene sine på nettet skjuler det faktum at det er langt mellom disse i virkeligheten, og at de utgjør en ubetydelig andel av BNP for landene det gjelder. I realiteten domineres den digitale økonomien av enorme teknologiselskaper.
Under en av øktene tegnet en veltalende representant fra et afrikansk land opp de spørsmålene som utviklingsland står overfor når det gjelder digital økonomi og det nåværende handelsparadigmet:
- Afrika står overfor reelle utfordringer knyttet til digital utvikling. Det finnes et digitalt skille både innen infrastruktur (elektrisitet, nettverkstilkobling etc.) og kompetanse. Gitt denne konteksten vil det være prematurt for Afrika å inngå i utformingen av bindende regler. Det er enighet om et WTO-program for utforskende arbeid om e-handel, der begrensningene i Afrikas digitale infrastruktur og digitale industrialisering bør tas opp.
- For øyeblikket er reglene som foreslås i WTO av en slik karakter at de ikke er gunstige for Afrikas utvikling. Snarere øker de ulikheter mellom utviklingslandene og det globale Nord. E-handel handler om å åpne markeder. Men hvis utviklingslandene liberaliserer fullstendig, vil næringene deres kollapse.
- Videre er det slik at e-handel vokser hurtig, tross bindende WTO-regler. Så hvorfor haster det sånn med nye regler? Hvem tjener på dette? Hvorfor skal afrikanske land kreve fri flyt av data fra USA når de ikke har nødvendig kapasitet eller infrastruktur til å håndtere disse dataene? Likevel krever USA fri flyt av data fra afrikanske land, så vel som resten av utviklingslandene, fordi de store teknologiselskapene som holder til i USA er de som drar fordel av disse bevegelsene.
Det vi hører om knyttet til e-handel, er i stor grad et ideologisk perspektiv som tvinger land til å ta i bruk deregulerte, nyliberale modeller. Dette favoriserer de store teknologiselskapene og andre dominante aktører. Det står også i strid med den voksende erkjennelsen av at det finnes et behov for å regulere personvern, distribusjonen av verdiene som utvinnes fra data, skattlegging av e-handel, og misbruk av markedsdominans.
Data er en kilde til komparative fordeler. Land må ta kontroll over data, ikke bare for å sikre personvernet, men også den økonomiske velferden til sin befolkning. De som kontrollerer data fanger opp en høyere en andel av den digitale kaken. Andre blir utnyttet, i en gjentagelse av den koloniale utnyttingen av «de innfødte».
For øyeblikket er det mer sannsynlig at utviklingsland importerer digitale varer og tjenester enn at de huser digitale bedrifter. Vi kan ikke tillate at denne situasjonen låses fast av bindende handelsregler. Det er av kritisk betydning å opprettholde handlingsrommet for å, på et senere tidspunkt, formulere datareguleringer.
Vi er nødt til å flytte diskusjonen fra effektivitet til rettferdighet. Selskaper ønsker å maksimere profitt. Men rollen til WTO er ikke bare å hjelpe en håndfull menn (enten de befinner seg i Silicon Valley eller Kina) med å bli rikere.
For å bevege oss mot et mer rettferdig handelsparadigme er det verdt å fremheve noen få spesifikke saker:
- Moratorium på tollavgifter for e-overføringer: Under en økt om dette temaet prøvde fire bransjerepresentanter fra de utviklede landene å overbevise andre om at toll på e-overføringer er dårlig. Generelt kan man si at det er en god ide å skattlegge ting som er dårlig (alkohol, tobakk) og ikke ting som er bra (informasjon). Bransjerepresentantene insisterte på at land kan anvende vanlig omsetningsavgift, men ikke toll, på e-tjenester. Det er vanskelig å forstå hvorfor innvirkningen av en omsetningsavgift skulle være annerledes enn innvirkningen av en toll for land som ikke er store produsenter av e-tjenester: det eneste som endres er punktet der skatten kreves inn. Siden de fleste land ikke er store produsenter av e-tjenester, gir det liten mening å argumentere med at en toll er fryktelig mens en omsetningsavgift kan tillates. Hvert land bør ha friheten til å gjøre sine egne beslutninger om hva som skal skattlegges, samt hvor og hvordan denne skatten skal innkreves. Det er altfor tidlig til å enes om at «e-overføringer», som fortsatt er et udefinert felt, ikke skal underlegges tollavgifter.
- Spam og sikkerhet: Disse er ikke handelsspørsmål. De ble diskutert under WTO Public Forum som en trojansk hest for å støtte fri flyt av data. Mange forsøk har blitt gjort i løpet av de siste 20 årene på å oppnå betydningsfulle avtaler om spam og datasikkerhet i andre fora. USA og deres allierte har avslått disse forslagene med begrunnelsen at Russland og Kina vil bruke dem til å innføre sensur. Men Kina og Russland er innenfor WTO sitt Joint Statement Initiative (JSI) sammen med USA og dets allierte. Først og fremst dreier det seg her om kompliserte, tekniske saker, og regler innført i en handelsavtale vil sannsynligvis ikke kunne løse et problem som har unndratt seg eksperter i andre fora.
- E-signaturer: FN-kommisjonen UN Commission on International Trade Law (UNCITRAL) har utarbeidet en «Model Law on e-signatures». De som forhandler om e-signaturbestemmelser i WTO (eksemplifisert i JSI-forslagene) sier at noen land ikke har overført disse til sine egne lovverk. Løsningen på dette ville imidlertid vært en WTO-bestemmelse som legger til grunn at alle land skal ta i bruk UNCITRALs Model Law. Det finnes et detaljert skriv fra UNCITRAL-sekretariatet som forklarer bestemmelsene og begrensningene. Med dette ville man ha oppnådd den riktige balansen og kompromisset. Det er ingen grunn til å tro at handelsadvokater som kanskje ikke kjenner til disse spørsmålene kan omarbeide UNICITRALs Model Law på en bedre måte. Men det er nøyaktig dette JSI-forslagene legger opp til.
Til sist er det slik at talspersonene for e-handelsforhandlinger i WTO (USA og deres allierte) lenge har insistert på at slike spørsmål må diskuteres i fora med et bredt spekter av interessenter og full deltagelse fra sivilsamfunnet og tekniske miljøer. Men nå ønsker akkurat de samme landene (USA og deres allierte) å diskutere disse sakene i den eneste mellomstatlige organisasjonen (WTO) som ikke har noen bestemmelser for deltagelse fra ikke-statlige aktører i det hele tatt. Enda verre er at mange av de viktigste WTO-dokumentene ikke er offentlig tilgjengelige, noe som gjør WTO langt mindre åpen, inkluderende og transparent enn andre fora. Hykleriet som fremvises ved å avslå diskusjoner i andre fora fordi de ikke er tilstrekkelig åpne, inkluderende og transparente, samtidig som man promoterer dem i WTO, er rystende.
Det utilbørlige presset som utviklingsland underlegges fra de utviklede landene når det gjelder forhandlinger om fri flyt av data på tvers av landegrenser er ikke noe nytt. Diskusjonene i WTO Public Forum 2019 som har blitt fremhevet her, reflekterer tydelig en voksende forståelse for at WTO ikke er det ideelle forumet for å komme til enighet om bindende regler i dette henseende. Å gjøre dette ville reelt sett låst fast det nåværende urettferdige paradigmet for regulering av internett, data og kapitalstrømmer. Det gjenstår å se hvordan disse stridsspørsmålene tas opp av utviklingsland på den tolvte WTO-ministerkonferansen i juni 2020.
FN-kommisjonen «on Trade and Development» (UNCTAD) har i sin rapport om digital økononomi fra 2019 uttalt at: «kanskje den eneste måten utviklingsland kan utøve effektivt økonomisk «eierskap» og kontroll over data som genereres i deres territorier er å innskrenke grensekryssende strømmer av viktige person- og samfunnsdata», selv om rapporten kontrasterende erkjenner «fraværet av en global overenskomst om anerkjennelse av «eierskap» over data som felleseie». For de utviklede landene kan UNCTADs «E-commerce Week» i april-mai kanskje vise seg å være en gunstigere plattform for å utforske disse spørsmålene.
Teksten ble først publisert av Bot Populi.
Oversatt av Sondre Dalen, styremedlem i Attac Norge.