Hjem » Artikler » Blogg » Hvordan havner penger i skatteparadis

Hvordan havner penger i skatteparadis

Kompliserte selskapsstrukturer, internasjonale finanssentrum, sydhavsøyer og de fire store revisorfirmaene KMPG, EY, PriceWaterhouseCoopers og Deloitte er alle ingredienser i hvordan penger havner i skatteparadis. Det er uoversiktlig og vanskelig, og det er nettopp problemet.

 

For å gjøre det litt lettere har vi laget en liten oversikt over hvordan dette foregår, både lovlig og ulovlig.  

Selskapsstruktur 

Foto: Adeolu Eletu / Unsplash

For å forstå skatteparadis så er det nødvendig å forstå hvordan selskaper i dag er bygd opp. Hvis man ikke driver med finans, så forholder man seg ikke i særlig stor grad til selskapsstrukturer. En omfattende gjennomgang her er det ikke plass til, men det er viktig å forstå forskjellen på bedriftene som lager varene vi kjøper og selskapsstrukturen bak.  

Aksjeselskap styres gjennom en generalforsamling av aksjonærene, altså eierne. Generalforsamlingen velger styret til selskapet. Eier noen mer enn 50% av aksjene har de flertall på generalforsamlingen, og kan stort sett bestemme over selskapet. Hvis et selskap eier mer enn 50% av aksjene i et annet selskap regnes dette andre selskapet som oftest som et datterselskap. Morselskap med flere datterselskaper omtales gjerne sammen som et konsern.  

Et ord som går igjen er ordet holding-selskap. Et holding-selskap er et selskap man bruker til eie andre selskaper med. Disse selskapene er kun finansielle: det vil si at de bare flytter på penger, de har få eller ingen ansatte og eier bare aksjer. Man kan skattefritt ta ut utbytte fra et selskap til et holdingsselskap (eller annen form for selskap), man trenger først å skatte når pengene tas ut som utbytte fra holdingsselskapet. Det betyr at man kan investere pengene igjen uten å måtte skatte av dem først. Nesten alle som eier selskaper gjør det gjennom holdingsselskaper. Holding-selskaper er den vanligste delen av en internasjonal selskapsstruktur, der man først eier selskapet gjennom et eller flere holdingsselskap i ett land, som igjen er eid av holdingsselskap i andre land, som på et eller annet tidspunkt ender i morsselskapet. I skatteparadis-sammenheng har også morselskapet ofte egen finansielle datterselskaper i skatteparadis-jurisdiksjoner som Delaware, som de kan overføre fortjeneste til.  

Fond er selskaper som kun eier andre selskaper, og gjør dette på vegne av investorer som kun får sin bit av avkastningen. Sparing i fond er ganske vanlig, og noe de fleste som har satt foten innenfor en bank er blitt eksponert for. Det finnes mange ulike former for fond, avhengig av om de sparer langsiktig eller prøver å få kortsiktig avkastning, og litt avhengig av hva slags eiere de har. Pensjonskasser og stater står bak mange av de største fondene, men ikke alle. Noen er eid av noen få enkeltpersoner, andre av banker, forsikringsselskaper eller andre fond igjen. Noen fond kjøper store deler av en noen få selskaper og følger opp bedriftene i stor grad, andre kjøper veldig små andeler i veldig mange bedrifter. En del fond har sterk tilknytning til skatteparadis og er gjerne lokalisert der. Da kan det være vanskelig å finne ut hvem som egentlig står bak.  

Generelt om skatteoptimalisering og regelforskjeller 

Skatt er en utgift for alle selskaper. Å se på hvordan man kan redusere skatten man betaler inngår i det meste av vanlig forretningsdrift. Skattereglene er ofte ikke laget bare for å skaffe inntekter til det offentlige, men også å oppfordre til noen typer aktivitet og investeringer framfor andre. Skatter og avgifter er derfor en del av bildet for i hva og hvor investorer putter pengene sine.  

Større selskap gjør også disse vurderingene, og har revisorer og finansielle rådgivere til å hjelpe seg. Da kan vi snakke om skatteoptimalisering. Dette er lovlig og i stor grad legitimt. Problemet oppstår når man begynner å optimalisere så mye at man i stor grad unngår skatt i det hele tatt. Alle lands skattesystemer er forskjellige, og det utnytter en del selskaper for å unngå skatt. Ved å flytte penger over landegrensene, og i større eller mindre grad skjule hva man gjør, kan man utnytte fradrag og fritak slik at man i størst mulig grad skatter der skatten er minst.  

På den måten kan  man fradrag for det samme i to forskjellige land, eller en inntekt blir overført til et land der den ikke trenger å skattes av. Det finnes mange regler for å hindre at man skal skatte dobbelt av noe, altså både i landet man har inntekten og i lander der moderselskapet sitter, men færre regler for å forhindre doble fradrag.  

Det er spesielt land som tilbyr hemmelighold og spesialavtaler for utenlandske selskaper som gjør det vanskelig og umulig å oppdage hvordan denne skatteoptimaliseringen skjer. 

Eierskap og formue 

Ved å flytte formuen sin utenlands kan eiere og selskaper unngå å betale skatt. Stein Erik Hagen, også kjent som Rimi-Hagen etter butikkjeden han grunnla og tjente seg rik på, er helt åpen om at han har flyttet til Sveits for å unngå norsk formuesskatt, og sier til E24 at de har spart 2,2 milliarder kroner i skatt på å flytte. Hagen-familien er den største eieren i Orkla ASA.  

Skjulte formuer fra kjendiser, mangemillionærer og korrupte statsledere var også det som i stor grad ble avslørt gjennom Panama Papers- og Paradise Papers-lekkasjene. Ulikhetsforskeren Gabriel Zucman anslår at åtte prosent av verdens totale formue er gjemt bort i skatteparadiser. I tillegg kommer formuen som er gjemt unna av selskapene selv, noe Apple har vært et kjent eksempel på 

Internprising 

Foto: Michael Longmire / Unsplash

Svært mye av verdenshandelen foregår internt i store multinasjonale selskaper. Denne prisen settes ikke på et åpent marked som når man kjøper fra andre selskaper, men bestemmes internt i selskapet. Denne skal ifølge reglene settes til markedspris i regnskapene. Når noen deler av selskapet er etablert i skatteparadis og slik kan hemmeligholde regnskaps- og skatte-tall, kan denne prisen manipuleres med for å flytte overskudd.  

Med et tenkt eksempel med kakaobønner så vil et multinasjonalt selskap kjøpe kakaobønner direkte fra bønder eller på en kakaobørs til markedspris. Deretter kjøper den norske sjokoladefabrikken, som er en del av det multinasjonale selskapet, kakaobønnene fra en annen del av selskapet som er plassert i et skatteparadis, til en høyere pris. På den måten blir overskuddet i Norge mindre, mens overskuddet i skatteparadiset større. Siden begge deler ligger under det multinasjonale selskapet spiller det ingen rolle for selskapet hvor overskuddet skapes. Det som spiller en rolle er hvor det skattes. Fordi det er lavere skatt i skatteparadiset enn i Norge vil selskapet ende opp med å betale mindre skatt totalt, og dermed øke sitt totale overskudd. Dermed flytter konsernet overskuddet til skatteparadiset med lav skatt.  

Feil-internprising, som i eksemplet her, er som oftest ulovlig, men kan være vanskelig å oppdage.  

Royalties 

For en rekke multinasjonale selskaper så er det de egentlig eier merkevarer. Nike og andre store klesprodusenter kjøper selve klærne fra underleverandører, og mange har knapt en egen fabrikk eller for den del butikk. 

Selskapene tjener altså penger på å eie intellektuell eiendom. Når man betaler for å få lov å bruke en merkevare så kalles det royalties.  

Det er ikke uvanlig at noen selskaper kjøper rettighetene til en merkevare i et marked uten å være en del av et konsern. De norske 7-eleven-kioskene er for eksempel ikke en del av det internasjonale 7-eleven-konsernet, men et norsk selskap som betaler for å bruke merkevaren 7-eleven til det internasjonale konsernet.  

Siden hva man egentlig skal betale i royalties bestemmes av den som eier merkevaren så er det vanskelig å si hva som egentlig er en rimelig pris. For de som kjøper varen er det jo en avgjørelse de må ta. Om 7-eleven-konserent tar en for høy pris for merkevaren sin, så kan norske 7-eleven bestemme seg for å bytte navn og konsept på hele kjeden sin, og slik unngå royalties. 

Annerledes blir det når det norske selskapet er en del av det internasjonale konsernet. Da sitter merkevare-eieren på begge sider av bordet, og kan sette prisen ganske fritt. Dette er derfor svært egnet for å flytte verdier over landegrenser. Moderselskapet kan eie alle sine merkevarer via skatteparadis, og bestemme av de ulike nasjonale selskapene skal betale en viss sum i royalties for bruk av merkevaren. Egentlig er jo alt i samme selskap, og i prinsippet hadde ikke de nasjonale selskapene trengt å betale noe i royalties for sin egen merkevare.  

Betaler det nasjonale selskapet mye i royalties så får det mindre overskudd, og tilsvarende blir det mer overskudd i skatteparadis. Slik unngår selskapet skatt.  

Konsernbidrag 

Konsernbidrag er litt enkelt det et enkelt selskap betaler for å være med i et konsern. Siden det ikke regnes som utbytte (som må skattes av) er det velegnet for å flytte penger ut av landet uten å betale skatt. Konsernbidraget går til moderselskapet og trekkes fra overskuddet i det enkelte selskapet.  

Her har det de siste årene kommet innstramminger i regelverket, så det er nå vanskeligere å bruke konsernbidrag til å flytte penger ut av landet uten å betale skatt.  

Internlån og renter 

Betalte renter kan man trekke fra på skatten. Det er ikke uvanlig at ulike deler av et konsern gir såkalte internlån til andre deler av selskapet. Når man gjør dette via skatteparadis så kan man trekke fra betalte renter på skatten i Norge, mens renteinntektene til moderselskapet knapt er skattbare i skatteparadiset.  

Også her er det strammet noe inn på regelverket de siste årene, og det har blitt vanskeligere å bruke internlån til å unngå skatt.  

«Mark-to-market» – verdifastsetting av eiendeler 

Foto: John Unwin / Unsplash

Dette ligner på internprising, men handler om hvordan selskaper beregner verdien av eiendelene de har. Det er litt vanskeligere å forstå siden det stort handler om regnskapstekniske grep. Eiendeler og gjeld bestemmer regnskapsbalansen til et selskap. Eiendeler er alt bedriften eier, så som maskiner, fast eiendom, penger i banken og verdipapirer. 

Eiendeler kan ofte føres inn i regnskap til markedsverdi, etter det som er kjent som «mark-to-market»-prinsippet, men det er ikke alltid greit å si hva markedsverdien er. Ved å beregne markedsverdien av ulike eiendeler forskjellig i skatteparadis og i vanlige land, kan verdiene i selskapene flyttes til skatteparadis og man kan unngå skatt. For å unngå skatt kan selskapsformuen manipuleres opp i skatteparadis og ned i land med mer formuesskatt. 

Derivater 

Derivater er en spesiell type verdipapirer som har såkalt «avledet» verdi. Det vil si at verdien på derivatet er bestemt av verdien på noe annet.  

Den mest forståelige formen for derivater er der man kjøper en vare fram i tid. Man har en avtale om å kjøpe for eksempel 500 tonn stål om seks måneder, som man så kan selge videre. Hvis markedsprisen på stål er høyere om seks måneder kan eieren av derivatet tjene penger siden han får kjøpt stålet billigere enn han ellers ville. Når man handler med derivatet så handler man altså med avtalen om å kjøpe stålet, ikke selve stålet. Altså er verdien av derivatet avledet av verdien på stål.

Dette er veldig vanlig i finansbransjen, og mye av handelen på finansmarkedene foregår med derivater. Derivater er spesielt vanlig for jordbruksprodukter der bøndene kan selge en avling til en avtalt pris i et derivat, noe som sikrer bøndene inntekter uavhengig av hvordan høsten blir. Spekulanter kan tjene godt eller dårlig på disse derivatene. I Norge sikres bøndenes inntekter av gjennom jordbruksoppgjøret, men i land der staten ikke så aktivt sikrer bøndene er derivater utbredt.  

Det finnes mange typer derivater, og det kan bli veldig komplekse sammenhenger bak verdiene av derivater.  

Ved å handle med derivater istedenfor de reelle varene kan man i noen tilfeller skjule profitten man har, ved at man gjennom manipulasjon får gevinst på derivatet istedenfor på det faktiske produktet. Gevinsten blir da i det landet derivatet handles med, ikke der utvinningen skjer. Dette er mest vanlig i utvinningsindustrien. Spesielt i afrikanske land er det et stort problem at inntekter fra gruver blir skjult gjennom derivat-manipulasjon.  

Denne teksten er et utdrag fra vår rapport «Skatteparadis i handleposen»