En ny handelsavtale mellom USA og EU vil hindre politiske tiltak for å beskytte folkehelse, matsikkerhet og miljø. Avtalen vil avvikle demokratiske beslutningsprosesser og senke europeiske standarder innen mat, jordbruk og kjemikalier ned til amerikansk nivå.
Konsekvenser avtalen vil få på sikt:
- Kyllingkjøtt vasket i klorin og syre selges i europeiske supermarkeder
- Salg av storfekjøtt fra dyr behandlet med veksthormoner og steroider i EU-land
- EU må godkjenne genmodifiserte organismer (GMO) som i dag er forbudt
- Overforbruk av antibiotika og fare for antibiotikaresistens
- Fri flyt av giftige kjemikalier som nå er forbudt eller strengt begrenset i Europa
- Dårligere hygiene og færre kontroller i mat- og jordbruksproduksjon
- Import og salg av amerikanske matvarer som inneholder rester av insekter og avføring
- Storselskapene får makt til å stoppe og utvanne helse- og miljølover både i EU og USA
USA og EU har siden 2018 forhandlet bak lukkede dører om en såkalt mini-avtale. Knapt to år etter at TTIP-forhandlingene stoppet opp i 2016 som følge av massive folkelige protester i Europa, erklærte Donald Trump og daværende president i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, i en felles uttalelse at de ville gjenoppta forhandlingene, om enn i et mindre format.
Målet var å fullføre forhandlingene allerede 18. mars, men de er nå satt på vent på grunn av koronakrisen. Møtet mellom EUs nye handelskommissær Phil Hogan og den amerikanske handelsministeren, Robert Lighthizer, som skulle ha funnet sted i Washington forrige uke, er avlyst. Møtet vil imidlertid bli satt opp igjen «så snart som mulig», og om nødvendig, «vil kontakten fortsette på andre måter». Det betyr at det er fare for at forhandlingene kan fortsette virtuelt og helt uten offentlighetens innsyn.
Mat, helse og miljø
Den nye avtalen omfatter færre tema og samfunnsområder enn den opprinnelige TTIP-avtalen, men på de områdene som er omfattet, vil konsekvensene av avtalen bli store og dyptgripende.
Trump og Juncker ble i 2018 enige om å redusere handelsbarrierer innen en rekke sektorer, blant annet «tjenester, kjemikalier, medisiner og medisinsk utstyr, og soyabønner», samt forhandle om energisektoren. Samtidig fortsetter USA å kreve at EU skal oppgi sin motstand innen omstridte områder som mat og jordbruk.
USA har lenge presset på for markedsadgang for amerikanske jordbruksprodukter i EU-landene. Den amerikanske landbruksministeren, Sonny Perdue, har sagt at enhver avtale er betinget av at EU tillater kjøtt som er vasket i syre eller klorin og behandlet med veksthormoner, tillater mat og fôr som inneholder rester av kjemiske sprøytemidler, og svekker regulering av genmodifiserte organismer (GMO).
I forhandlingene om TTIP-avtalen stod EU imot dette presset, men nå er EU-kommisjonen på gli. Det er fordi Trump truer med å legge høy toll på aluminium og stål fra EU, som særlig vil ramme bilindustrien. EU-kommisjonen, som er mest opptatt av å beskytte den mektige tyske bilindustrien, er mer villig enn noen gang til å gå med på USAs krav. Phil Hogan snakker nå om «en lang liste regulatoriske hindringer innen jordbruk» som de vil «låse opp» i forhandlingene. Men disse «regulatoriske hindringene» dreier seg om demokratisk fattede lover og reguleringer som har som mål å beskytte innbyggernes helse, miljø, biologisk mangfold, dyrevelferd og matsikkerhet.
Forhandlinger om direkte markedsadgang for amerianske mat- og jordbruksprodukter i EU ville imidlertid vært for risikabelt for tilhengerne, da det kan føre til at forhandlingene stopper opp som følge av folkelig motstand og protester, slik det skjedde i TTIP-forhandlingene. Forhandlerne går derfor inn for å forhandle om tilsynelatende harmløse tekniske og byråkratiske mekanismer i avtalen, som på sikt vil svekke demokratisk politikk og gjøre EUs standarder innen mat, jordbruk, helse og miljø mer like USAs.
Phil Hogan har sagt at EU-kommisjonen vil legge mat og jordbruk på forhandlingsbordet gjennom å redusere «sanitære og plantesanitære barrierer» og gjennom «regulatorisk samarbeid». Sanitære og plantesanitære tiltak (SPS) er definert som tiltak som har som mål å beskytte «menneskers, dyrs og planters liv og helse». Bestemmelser som forplikter land til å redusere og svekke slike tiltak finnes i en rekke handelsavtaler, inkludert i WTO. I praksis innebærer disse bestemmelsene at landene skal redusere og svekke politiske tiltak som miljøreguleringer, standarder for matsikkerhet, og lover og reguleringer som beskytter folkehelse, dyrevelferd og biologisk mangfold.
I følge en diplomat i EU-kommisjonen vil bestemmelser i USA-EU-avtalen om å «lette» SPS-tiltak «legge til rette for import av amerikanske mat- og jordbruksprodukter» og «løfte forbudet mot import av klorinvasket kylling».
Selskapene får makt til å stoppe nye lover
En annen måte forhandlerne vil snike mat og jordbruk inn i avtalen, til tross for motstanden mot dette blant innbyggerne i EU-landene, er gjennom regulatorisk samarbeid. Det innebærer at partene i en handelsavtale etablerer et eget byråkrati utenfor demokratisk kontroll som skal jobbe med å gjøre lovverkene i de ulike landene mer like hverandre.
Regulatorisk samarbeid er mest kjent fra TTIP-avtalen, men finnes i en rekke andre større og mindre handelsavtaler, inkludert flere WTO-avtaler. Systemet lar et annet lands myndigheter og selskaper intervenere i alle stadier i en politisk beslutningsprosess, for å hindre at nye lover og reguleringer utformes i en retning som negativt påvirker handel. Folkevalgte politikere får mindre å si, mens selskapene og deres lobbyister får makt og innflytelse til å utvanne eller stoppe lovforslag før folkevalgte parlamenter i det hele tatt får se dem.
I forhandlingene om den nye avtalen mellom USA og EU presser USA på for et fullskala regulatorisk samarbeid, slik de gjorde i TTIP-forhandlingene. EU på sin side går i sitt mandat inn for en mer begrenset variant, «conformity assessment». Mye tyder imidlertid på at EU-kommisjonen vil ha fullt regulatorisk samarbeid på sikt. En konsultasjon gjennomført av Kommisjonen i april 2019 viser at de forbereder en forhandlingsagenda som er bredere og omfatter former for regulatorisk samarbeid som går langt utenfor forhandligsmandatet. Kommisjonen inviterer selskapenes lobbygrupper til å komme med konkrete innspill til samfunnsområder og sektorer der de ønsker at det skal etableres regulatorisk samarbeid.
Minste felles multiplum
Når lovverkene i USA og EU skal «harmoniseres» og gjøres mer like hverandre, betyr det i praksis at standarder senkes ned til minste felles multiplum. Forskjellene mellom amerikansk og europeisk lovgivning innen mat, jordbruk, helse og miljø er store. Grunnen til det er at politikken er basert på motsatte prinsipper.
I EU, såvel som i andre europeiske land som Norge, er lover og reguleringer basert på føre-var-prinsippet. Det betyr at man skal være forsiktig og føre-var når nye kjemikalier og nye teknologier introduseres. Folkevalgte myndigheter kan innføre lover og reguleringer som forbyr eller begrenser produkter og substanser som utgjør en risiko for skade på mennesker eller miljø – selv om det ennå ikke eksisterer tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap som knytter skadene til det aktuelle produktet. Prinsippet går ut på at det må kunne dokumenteres at et produkt er trygt og ikke utgjør noen risiko for skade, før det eventuelt kan tillates.
I USA er det et motsatt prinsipp som ligger til grunn for regulering av mat, jordbruk, kjemikalier og miljø. Der må det først dokumenteres at et produkt er skadelig, før det kan forbys eller begrenses. Bevisbyrden ligger på offentlige myndigheter, ikke selskapene som selger produktene. Terskelen for å innføre et forbud er svært høy og man tillater større risiko for skade på mennesker og natur.
Den amerikanske tilnærmingen kalles ofte «risiko-basert» eller «vitenskapsbasert» regulering. Amerikanske handelsforhandlere og storselskaper innen jordbruk, mat og kjemikalieproduksjon bruker ofte begrepet «vitenskapelig» som en falsk motsats til føre-var-prinsippet. Det gir et feilaktig inntrykk av at reguleringer som setter selskapenes interesser foran hensyn til matsikkerhet, helse og miljø er mer «vitenskapelige» enn føre-var-basert regulering.
Nyere amerikanske handelsavtaler inneholder også krav om at reguleringer skal være basert på «sunn vitenskap» (sound science). Dette begrepet ble først oppfunnet av tobakksindustrien, som brukte det for å spolere vitenskapelig konsensus om de helseskadelige konsekvensene av røyking. Begrepet har siden blitt brukt av selskapenes lobbyister innen blant annet bioteknologi-, kjemikalie- og oljeindustrien for å så tvil om og skape et inntrykk av at det ikke eksisterer vitenskapelig konsensus om at deres produkter utgjør en risiko for mennesker, miljø og klima.
Klorin, rottehår og avføring
I forhandlingene om avtalen mellom USA og EU krever førstnevnte at EU skal erstatte føre-var-prinsippet med «risiko-basert» regulering og «sunn vitenskap». Sonny Perdue krever at EU-kommisjonen skal «kommunisere» overfor innbyggerne at politiske beslutninger om jordbruk og matsikkerhet skal være «basert på sunn vitenskap». I USA har denne tilnærmingen resultert i:
- Kylling vasket i klorin og syre, og storfekjøtt fra dyr pumpet fulle av veksthormoner og steroider.
- Fabrikkjordbruk der dyrene lever under grufulle forhold, stuet sammen i tusentalls, dekket av sår og ute av stand til å bevege seg.
- Overforbruk av antibiotika innen dyrehold som kan skape antibiotikaresistens hos mennesker, og føre til at den livsreddende medisinen mister sin virkning.
- Svak regulering av genmodifiserte organismer. Mesteparten av prosessert mat i USA inneholder ingredienser fra genmodifiserte organismer.
- Massiv bruk av giftige sprøytemidler i jordbruket, USA tillater 72 kjemikalier som er forbudt i EU fordi de ikke oppfyller helse- og miljøkriterier.
- Svært mangelfull hygiene i matindustrien. USA tillater små doser av avføring, rottehår og fragmenter av insekter i matvarer som selges på supermarkedene.
Koronakrisen har vist oss hvor avgjørende det er å være føre-var. En avtale som den USA og EU forhandler om nå vil innskrenke politisk handlingsrom til å innføre reguleringer og tiltak for å forebygge og håndtere nye helsekriser i fremtiden.
Avtalen vil også forhindre politikerne i å håndtere den andre krisen verden står overfor nå: klima- og miljøkrisen. Som en del av forhandlingene har EU forpliktet seg til å øke importen av naturgass, som i USA utvinnes gjennom «fracking», en svært miljøskadelig utvinningsmetode som fører til store klimagassutslipp, forurensing av vann og jord, og har alvorlige helsekonsekvenser. Siden sommeren 2018 har EUs import av naturgass fra USA økt med hele 563 prosent. I tillegg vil avtalen, gjennom å legge til rette for mer bruk og svakere regulering av kjemikalier i jordbruket, undergrave EUs «European Green Deal», der et av målene er at EU skal sterkt redusere bruken av kjemiske sprøytemidler i jordbruket.
Seattle to Brussels Network, et stort nettverk av europeiske sivilsamfunnsorganisasjoner, fagforeninger og sosiale bevegelser, der Attac er medlem, oppfordrer i en uttalelse regjeringer og parlamenter i EU-landene til å presse EU-kommisjonen til å endre kurs. «Det må gjøres klart overfor USAs administrasjon at vår offentlige helse og nivåer for miljøbeskyttelse ikke er til salgs», skriver nettverket.