Hjem » Artikler » Blogg » Civitas trangsynte forsvar for kapitalismen: Tilbake til fortida eller fast i nåtida

Civitas trangsynte forsvar for kapitalismen: Tilbake til fortida eller fast i nåtida

Når Civita kritiserer oss som vil ha noe bedre enn kapitalisme er det med utgangspunkt i at et Sovjet-aktig system er eneste vei å gå. Men det finnes allerede et demokratisk og bærekraftig alternativ.

“Hva betyr det å kreve et nytt økonomisk system?” spør Civita-økonom Lars Peder Nordbakken som et slags tilsvar til rapporten «Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system» (red.anm: Joakim Møllersen er medforfatter av rapporten). Underlig nok er det et ord Nordbakken synes å ha oversett, ikke bare i tittelen til rapporten, men også i tittelen til sin egen tekst; “nytt”. For nesten hele kritikken hans baserer seg på et fantasifoster om at vi ønsker oss tilbake til et land, en tid og et økonomisk system som ikke lenger finnes.

11.000 tegn til tross, har du lest utdraget som følger har du fått med deg det viktigste:

“Det må, slik det formuleres, nødvendigvis bety at fellesskapet overtar eierskapet til bedrifter og produksjonsmidler, siden alle økonomiske beslutninger nå skal fattes av demokratisk valgte representanter for folket.

Det betyr at et nytt økonomisk system vil innebære en kolossal opphopning av monopolistisk makt på statens hender.”

og

“Forfatterne er nødt til å konfrontere følgende uunngåelige konsekvens av å erstatte markeder med administrative beslutninger”

Før dette stiller Nordbakken tolv spørsmål — til oss påstår han, men i samme tekst hevder han å ha svaret på de viktigste. Nordbakken har bestemt seg for at “økonomisk aktivitet ikke skal være basert på desentraliserte markedsprosesser” i et annet økonomisk system enn dagens, og at de eneste modellene for eierskap av kapital er “privat eiendomsrett, offentlig eierskap, eller en kombinasjon”. Da blir svarene deretter.

Jeg vet ikke om de svært begrensa alternativene Nordbakken ser for seg er på grunn av manglende kunnskap, manglende fantasi eller om han bare mangler argumenter mot andre scenarier.

Civitas utsendte bemerker korrekt at rapporten er “mer en problembeskrivelse enn en beskrivelse av et nytt økonomisk system”, noe som burde være klart for alle som staver seg gjennom tittelen. Den er imidlertid et grunnlag for videre diskusjon og arbeid med mer konkrete retningsvalg. Vi har ikke vedtatt noen løsninger, men la meg likevel introdusere en som jeg har sansen for og har vanskelig å se for meg at ikke vil være sentral den dagen kapitalismen skal erstattes av noe bedre: arbeiderstyrte arbeidsplasser.

Arbeiderstyrte arbeidsplasser

Illustrasjon av den arbeidersturte fabrikken Vio.Me. i Thessaloniki i Hellas.

Det grunnleggende konseptet er veldig enkelt: arbeiderne eier sin egen arbeidsplass; beslutninger om drift, arbeidsoppgaver, arbeidsforhold og alt annet tas i fellesskap — dette gjelder også budsjett, lønnsfastsetting, investeringer, turnus og lignende.

Dette høres muligens like sprøtt som nytt ut for Nordbakken. La meg derfor forklare.

Vi antar at du er hjelpepleier. Du drar på jobb, men sjefen er ikke der. Hva i alle dager skal du gjøre? Omtrent det samme som i går antar jeg. Det går en hel uke og sjefen er fremdeles sporløst forsvunnet. Sykehjemsdrifta fortsetter nok som før, for folk vet jo hvordan de skal gjøre jobben sin. Et helt år uten sjef! Her vil nok noen tiltak måtte tas, men at organiseringa skulle være for vanskelig for de ansatte er vanskelig å tro. Det samme vil gjelde på et hotell. På en fabrikk. På en butikk. På en stor gård.

For det er arbeiderne som kjenner sine arbeidsoppgaver best og dermed de som er best skikka til å bestemme dem. De kjenner også drifta bedre enn noen og bør i så måte også styre den. Det er også de som jobber et sted, alle sammen, som bør bestemme hvilke investeringer som skal gjøres, hvordan et eventuelt overskudd skal disponeres og hvordan budsjettet skal se ut.

På tross de demokratiske idealene omtrent alle i norsk offentlig debatt stiller seg bak er det få som snakker om at de fleste på sin arbeidsplass kommanderes rundt og har lite eller ingen innvirkning over egen arbeidshverdag. Vi bruker 37,5 timer i uka på jobben. Den legger det økonomiske grunnlaget for resten av livet. Mange bærer med seg arbeidet som en viktig del av sin identitet. Det er utgangspunktet for det sosiale livet for andre. Hvorfor i alle dager skal arbeidsplassen være en demokratifri sone?

Et slikt styre høres kanskje for godt ut til å være sant. Ser fint ut på papiret, men det kan da umulig fungere i praksis, tenker du muligens. Men det funker. Tusenvis av bedrifter rundt om i verden er organisert på denne måten. Jordbrukskollektiver, hoteller, sykkelfabrikker, sykehus, matvarebutikker, banker og så videre. Akkurat hvordan varierer. Hvor flat strukturen er like så.

Når jobben faktisk er din

Corporación Mondragón i Baskerland. Foto: Colaborativa dot EU

Over 80.000 mennesker jobber i Corporación Mondragón. Det er en av Spanias største bedrifter. Det er et slags konsern hvor arbeiderkooperativer kan tilslutte seg. Da går de inn i en felles struktur hvor de er i mindre klynger med lignende bedrifter. Disse utgjør en økonomisk buffer for hverandre samtidig som de betaler en slags skatt som går til å drive hele konsernet, men også til forskning og utvikling for å utvikle produkter og produksjon. Mondragón har sitt eget polytekniske universitet hvor det foregår mer grunnleggende forskning. Mens det under Mondragón-paraplyen finnes landbruk og sportsbutikker, samt at de har sin egen bank, er det høyteknologisk eksportretta produksjon som er kjerna.

Midt i sentrum av Buenos Aires ligger Hotel Bauen. Da krisa slo inn mot slutten av 2001 slo eierne hotellet konkurs. Arbeiderne mente arbeidsplassen var deres i en langt videre forstand enn at de bare jobbet der. De tok over hotellet og har drevet det med stor suksess fram til i dag. På 15.000 kvadratmeter har de over 220 rom, konferanselokaler, auditorier, bar, restaurant og kafé. Store investeringer måtte gjøres i forbindelse med og etter gjenåpninga i 2003.

Hotel Bauen

Midt i Buenos Aires ligger det arbeiderstyrte hotellet Bauen. : Brian Z / Flickr

I Thessaloniki i Hellas ligger fabrikken Vio.Me. Etter at arbeiderne hadde fått for lite eller ingen lønn av eierne over en lengre periode blei det kalt inn til fagforeningsmøte med ett punkt på sakslista: overtakelse. Alle unntatt én stemte for at neste arbeidsdag ville eieren møtes med stengt port og beskjed om at denne fabrikken er ikke din. De tok demokratiet i egne hender. Tross en knallhard kamp mot politiet, den tidligere fabrikkeieren og rettssystemet er det fremdeles drift. De lager ikke industrikjemikalier nå, men reingjøringsprodukter.

“Denne fabrikken tilhører ikke bare oss – den tilhører hele samfunnet”, sa en arbeiderne til meg da jeg besøkte Vio.Me. for noen år sia. Når produksjonen stopper for dagen, åpnes området opp for konserter og andre kulturaktiviteter. Det var reint på fabrikken, men jeg blei fortalt at det jobber ingen reinholdere der. Kanskje er det mer presist å si at alle er reinholdere. Alle er også med på styremøter.

Også Bauen kom til sin nåværende form som en konsekvens av kamp og tvingende nødvendighet. Mondragón blei starta av en katolsk prest med en visjon om utdanning, arbeid og demokrati, og dét midt under Francisco Francos brutale militærdiktatur.

Jeg har besøkt disse tre stedene og arbeiderne jeg har prata med har ei anna innstilling til jobben sitt enn hva normalt er. Alt er ikke perfekt, på langt nær, men folk går til arbeidet sitt som om det faktisk skulle vært deres eget. De jobber ikke for en sjefete sjef eller for at en rik eier skal bli enda rikere. De jobber for seg, sine kollegaer og kanskje til og med for hele samfunnet. Det er kanskje derfor at den siste meldinga på hjemmesidene til Vio.Me. er en meddelelse om at de har gjort produksjonen mer miljøvennlig. Folk vil heller at arbeidsplassen deres skal gjøre godt enn at den skal forurense unødig.

Demokratiske og udemokratiske eksempler

Nordbakken lurer på hvorfor “det ikke finnes historiske eksempler på samfunn som har klart å kombinere en sosialistisk planøkonomi med et demokratisk styresett”. Da vi allerede har konkludert med at det planøkonomiske opphenget grunner i mangler hos ham ser vi også at resten av spørsmålet ikke gir særlig mening. Nordbakkens demokrati som består av å konsumere er tynne saker opp i mot å ha direkte innvirkning i produksjonsprosessen. Han mener vi er i manko på “historiske eksempler på sterke demokratier som ikke har en form for markedsøkonomi”. Hotel Bauen er et langt sterkere demokrati enn hotellet ved siden av. Den lille jordbrukskommunen Marinaleda i Andalucía; hvor både alt land, maskineri og hermetiseringsfabrikken er i felles eie, er slik mer demokratisk enn sine naboer.

Civita-økonomen lurer også på hvorfor det “ikke finnes historiske eksempler på sterke demokratier som ikke har en form for markedsøkonomi”. Her kan vi naturligvis klippe ut og lime inn svaret fra forrige avsnitt, men det synes åpenbart at Nordbakken har et snevert syn på hva et demokrati er og det begrenser seg til nasjonalstaten.

La meg først skyte inn nok en liten avklaring. Nordbakken har nok et oppheng tatt ut av løse lufta: han innbiller seg at vi vil markedet til livs. Markedet er ikke en kapitalistisk oppfinnelse, det er minst like gammelt som sivilisasjonen. Det kommer ikke til å forsvinne med et nytt økonomisk system heller.

Vi var inne på den grufulle militærdiktatoren Francisco Franco tidligere i teksten. Franco samla den spanske høyresida og spanske kapitalister bak sin kamp. Kampen var å forhindre at venstresida, som akkurat hadde vunnet valget, skulle få noen makt i landet. Det var en relativt radikal venstreside så det er slettes ikke umulig at man etter en maktovertakelse ville sett på andre løsninger enn at noen få eiere skor seg på arbeidet til mange arbeidere. Det var i alle fall slik det var i det republikanske Barcelona og andre deler av Spania som over lengre tid blei kontrollert av venstresida under den tre år lange borgerkrigen. Den dag i dag finner man fremdeles massegraver etter herjingene til de som ikke kunne tåle en annen organisering av produksjonen. Over en halv millioner mennesker falt offer for krigen leda av Franco, med støtte fra stats- og kapitalkrefter utenfra.

Som et svar på ei regjering som søkte alternativer til kapitalismen blei Chile underlagt et morderisk militærdiktatur, støtta av kapitalkrefter og USA. Augusto Pinochet er nummer to fra høyre. Foto: Biblioteca del Congraso Nacional

I Chile vant Salvador Allende valget i 1970. Også der ville man se på eierforholdene, både i industri og jordbruk. Heller ikke i Chile kunne høyrekreftene tåle flertallets beslutning. Etter en rein utsultingsstrategi mot store deler av landet, hvor landsbyer fikk sperra av matforsyningene, og en internasjonal utsulting hvor tilgangen til internasjonale betalings- og kredittsystemer blei innskrenka toppet det hele seg med et USA-støtta militærkupp. Det chilenske militæret bombet hovedstaden, invaderte landsbyer og fulgte opp med massedrap og systematisk tortur av mennesker som ikke hadde gjort seg skyldig i annet enn å drømme om en bedre verden og jobbe for å realisere drømmen. Dette er bare et par tilfeller, men millioner av mennesker har blitt drept rundt om på kloden av akkurat samme grunn og eksemplene er langt flere enn hva en har og har hatt av undertrykkende regimer med tanker om noe annet enn kapitalisme.

Arbeiderstyre gir mange svar

Vi kan være enige, Nordbakken og jeg, om at landene som kaller og har kalt seg sjøl kommunistiske ikke har vært særlig demokratiske. Jeg håper han kan være enig med meg i at den beste måten å gjøre land mer demokratiske på ikke er invasjon, krig og statskupp; atombombetrussel og økonomisk sulteforing. Jeg håper han også kan være med meg i at det ikke er heldig at folk som har jobba for en annen økonomisk orden har blitt politisk forfulgt, ikke bare i Norge, men i hele Vesten gjennom systematisk, ulovlig politisk overvåkning og det som verre er.

Til sist håper jeg at han er med på at det er svært uheldig at folk i Norge i dag som utfordrer kapitalmakta gjennom fagforeningsaktivisme risikerer å miste jobben, slik vi har sett i Securitas og ved Sekkingstad nå nylig. Dette synliggjør også det demokratiske problemet i arbeidslivet, hvor mye noen få kan bestemme over livene til veldig mange – og det uten å ha blitt valgt.

Arbeiderstyrte bedrifter er naturligvis ikke løsninga på alt, men hvis dét er modellen for arbeidslivet – i stedet for den topptunge, sentraliserte, hierarkiske og udemokratiske løsninga med kapitalmakt som vi har i dag – så er vi nærmere svar på mange av spørsmålene Nordbakken stiller.

Man har i første steg tatt knekken på monopoløkonomien som vi ser utformes i dagens kapitalisme med selskaper som Amazon, Google og Intel, og som man har fått problemer med under planøkonomisk styring. Samtidig bryter man både med vekstimperativet og profittmotivet, da profitt ikke vil være høyst nødvendig og heller ikke grunnleggende for motivasjonen til bedriftene. Fra dagens erfaring med arbeiderstyrte bedrifter ser vi allerede at en flat eller i det minste en langt flatere lønnsstruktur innføres.

I dag betaler arbeiderstyrte bedrifter skatt og det er ingen grunn til at man ikke skal ha et lignende system også i framtida for å “sikre gode og allment tilgjengelige velferdstjenester og finansiering av disse”, som Nordbakken spør om. Arbeiderstyrte bedrifter er også underlagt lovreguleringer for at “korrigering for eksterne virkninger ivaretas”. Jeg ser ingen grunn til å gjøre slutt på det.

Arbeiderstyrte bedrifter har allerede i dag vist en langt større evne til å operere i en symbiose med samfunnet rundt seg. Det er ikke lenger slik at det sitter en sjef og en eier og tar alle avgjørelser. De som jobber på plassen er ansvarlige og må svare for seg når de går på butikken og når de kommer hjem til ektefelle og barn. Det er ikke bare at de blir holdt ansvarlige, men det at de faktisk bryr seg om sitt eget, sine barn og sine naboers nabolag.

Nå er det jo slik at det finnes både sjefer og eiere som også bryr seg, men så lenge vi lever under kapitalismen vil deres overlevelse som sjef og eier avhenge av bedriftens profitt. Foruten overskuddet kan jo pengene som har gått til investering like gjerne stappes i madrassen, eller investeres et annet sted. Da er det også økonomiske hensyn som alltid kommer først. Alt annet i andre rekke.

Amazon-lager

Et av Amazons mange lagre. Et eksempel på moderne monopolkapitalisme med topptung sentralstyring, udemokratisk organisering og sentraliserte prosesser. Foto : Scott Lewis

Ingen løsninger fra systemets forsvarere?

Det er smått komisk at en systemets forsvarer skal avkreve svar om hvordan man skal fikse miljøkrise, sosial ulikhet, monopolisering, maktkonsentrasjon, ubalanse på arbeidsmarkedet, finansiering av velferd og en effektiv klimapolitikk. Dette er jo problemer som er enorme i dag under det rådende systemet, og vokser for hver dag som går.

Det er logisk at de som har mest ikke vil gi slipp på godene, for er det én ting vi vet om rikinger som gruppe er det at de er veldig glade i pengene sine. Da er det også som forventa at Nordbakken – som gjennom Civita får lønna si av noen fra de rikeste i landet – vil forsvare systemet som gir dem den enorme makta og de fantastiske privilegiene de i dag nyter godt av.

Men det er dette systemet som gjør at stadig større deler av livene våre er markedsstyrte, i stedet for at mer menneskelige egenskaper som om omsorg og samarbeid kan ta større plass. Det er her vi finner rota til vekstparadigmet som gjør at økonomisk vekst er en forutsetning for at vi skal redde planeten vi bor på.

Nordbakkens mange spørsmål brude han stille seg sjøl da det er kapitalismen som har gitt oss to verdenskriger, trusselen om utslettelse av atomkrig og et mulig sivilisasjonssammenbrudd på grunn av menneskeskapt global oppvarming. Jeg tviler imidlertid på at det er noe hans søkkrike oppdragsgivere er villige til å betale ham for. Og akkurat det synes jeg sier mye om kapitalismen.

En kortere utgave en denne teksten har blitt publisert hos Minerva.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Joakim Møllersen

Joakim Møllersen

Joakim er styremedlem i Attac og redaktør for Radikal Portal.