I ett år har den norske regjeringen forhandlet bak lukkede dører i WTO. Endelig er Norges mandat i forhandlingene om «elektronisk handel» offentliggjort, og det var som fryktet: Norge setter teknologigigantenes interesser først.
Elektronisk handel i handelsavtaler dreier seg om mye mer enn shopping på nett. Det dreier seg om hvem som skal eie og kontrollere vår data, som er den nye økonomiens mest verdifulle ressurs og råmaterialet for de digitale teknologiene. Reglene blir skrevet for de store teknologiselskapene som i dag dominerer den digitale økonomien. Forslagene som nå ligger på forhandlingsbordet i Genève er nærmest klippet og limt inn fra selskapenes ønskelister.
I mandatet unnlater regjeringen å omtale data som en økonomisk ressurs og ignorerer den avgjørende rollen data har i digitale samfunn. De overser at data i dag eies og kontrolleres av noen få globale teknologiselskaper. Bare seks selskaper – Facebook, Google, Amazon, Apple, Microsoft og kinesiske Alibaba – kontrollerer rundt 70 prosent av verdens samlede data. Snarere vil regjeringen overlate enda mer kontroll og makt til gigantene.
Til tross for vage formuleringer i mandatet, er det tydelig at på de avgjørende punktene om datalokalisering og flyt av data over landegrensene så vil regjeringen selge oss billig til Facebook og Google.
Skriv under mot datahandelsavtalen her
«Fri dataflyt»
Regjeringen vektlegger næringslivets «mulighet til å overføre data mellom land». Krav om dataflyt i handelsavtaler innebærer at myndighetene ikke kan hindre selskaper i å flytte data som genereres av og om et lands innbyggere og offentlige rom til andre land. Selskapene får fritt spillerom til å høste og privatisere våre data.
Mange land har innført krav til lokal lagring for å ha demokratisk kontroll over data og kunne håndheve lover og reguleringer i offentlighetens interesse. Et forbud mot lokaliseringskrav vil begrense folkevalgtes mulighet til blant annet å beskytte innbyggernes personvern, da det er lovverket i det landet dataen er lagret i, som gjelder. Mandatet tyder på at regjeringen støtter et slikt forbud, selv om de uttrykker seg uklart..
Regjeringen skriver at de vil arbeide for at reglene skal opprettholde «myndighetenes adgang til å ha et sterkt vern av personopplysninger» og «et sterkt forbrukervern». Men om data skal flyte fritt mellom de 83 landene som deltar i forhandlingene og uten at myndighetene kan kreve lokal lagring, så betyr det at norske innbyggeres persondata vil havne i land som har mye svakere personvernregulering enn Norge.
Dagens regelverk er dessuten ikke tilstrekkelig. Eksisterende lovverk beskytter kun personlige data, ikke stordata. Det er i stordata de økonomiske og samfunnsmessige interessene ligger. Cambridge Analytica-skandalen viste hvordan stordata kan og blir brukt til politisk manipulasjon, og hvor skadelig det er for demokratiet. Skandalen var et tydelig bevis på at det er enkelt å deanonymisere stordata, og misbruke den.
Hvor verdifulle anonymiserte data kan være, selv med personvernbeskyttelser, vises av hvordan teleselskapene bidrar med data om hvor folk ferdes under dagens smittevern-tiltak. Skal disse dataene tilhøre teleselskapene, hvem skal de dele dem med og på hvilke vilkår?
«Viktige offentlige målsetninger»
På selskapenes ønskeliste ligger tilsvarende et forbud mot krav om datalokalisering, altså at man krever at norske data lagres i Norge. Et slikt forbud kan hindre effektiv skattlegging og håndheving av lover og reguleringer innen en mengde samfunnsområder. Regjeringen lover at de skal jobbe for at regelverket ikke skal begrense myndighetenes «mulighet til å ivareta viktige offentlige målsetninger». Dette er tomme løfter, fordi de knytter det til «prinsippet om WTO-medlemmenes rett til å regulere». Prinsippet viser til en unntaksbestemmelse i GATS-avtalen som i de fleste tilfeller er ubrukelig. Av de 46 gangene WTOs medlemsland har tatt i bruk bestemmelsen i WTO-rettssaker, har de bare lykkes to ganger.
I likhet med bestemmelsene i mange andre handelsavtaler, er e-handelsreglene designet for å kontinuerlig innskrenke det politiske handlingsrommet. Regjeringen skriver at regelverket skal hindre at «overføring, lagring eller bearbeidelse av data skal kunne variere fra land til land, og endres over tid». Forutsigbarhet for selskapene vektlegges tyngre enn at land og lokalsamfunn i fremtiden skal ha demokratisk frihet til å kunne velge hvilken politikk de vil føre for den digitale økonomien og samfunnet.
Fri flyt av data over landegrensene og forbud mot lokaliseringskrav innebærer at land må si fra seg muligheten til å utvikle sine egne digitale infrastrukturer, da det krever tilgang til og kontroll over råmaterialet data. Det vil ramme utviklingsland hardt, men også land som Norge. Uten offentlig eierskap og demokratisk kontroll over stordata vil land og lokalsamfunn bli avhengige av teknologigigantenes tjenester og plattformer. Konsekvensen på sikt vil bli en massiv privatisering av offentlige tjenester og samfunnets infrastruktur. Vi blir leilendinger av teknologigiganter som Google, Amazon og Facebook.
Vi trenger et etisk og demokratisk regelverk for den digitale økonomien. Regelverket som forhandles frem i WTO er ikke veien å gå. Vi må ikke signere fra oss den demokratiske kontrollen over de nye teknologiene og hvordan samfunnet skal utvikles i fremtiden. Reglene må utformes av og for demokratiet, ikke bak lukkede dører i samarbeid med Facebook og Google.