Koronakrisa har gitt mange muligheten til å endelig ta fatt på det oppussingsprosjektet som så lenge har brygga som et frustrasjonsmoment i bakhodet. Mye tid hjemme gir mulighet for å ta tak i disse tingene. Samt tid til ettertanke og refleksjon. Derfor er det viktig å huske på at krisetider gir oss muligheten til å tenke nytt om hvordan hele samfunnet ser ut også. Hva er det som fungerer i samfunnet vi lever i til vanlig? Hva er det som ikke fungerer? Og ikke minst, hvor er det vi egentlig ønsker å være når vi «kommer tilbake»? Kan vi, og vil vi i det hele tatt, gå tilbake til «normalen»?
Vi er nødt til å bruke den tida vi nå er inne i til å gjennomføre vår tids største oppussingsprosjekt. Mange av oss har tatt til orde for det. Både når det kommer til den grønne omstillingen vi trenger for å få bukt med miljøkrisa, men også for å snu trenden med global ulikhet. Vi trenger å bruke nye fargepaletter og verktøy. Da er vi nødt til å påse at nasjonale og internasjonale krisepakker sikrer en nødvendig totalrenovasjon, og ikke bare litt klattmaling.
Regjeringen sine krisepakker går i all hovedsak ut på å redde økonomien, bedrifter og arbeidsplasser. Derfor følger mange av oss slavisk med på nyheter for å se hva slags konsekvenser krisa og tiltakene kan ha for våre arbeidsplasser. Men her må vi ikke glemme at vår bekymring hovedsakelig går ut på om vi er sikret mat og tak over hodet i tida framover. Om våre primærbehov er dekket. Det er ikke arbeidet i seg selv vi først og fremst ønsker å beskytte, det er sikkerheten og friheten til å leve gode liv. Det kan vi per i dag kun leve etter at alle regninger er betalt. Penger får vi gjennom å selge vårt arbeid. Derfor er det viktig at våre arbeidsplasser reddes.
Denne krisa viser at flesteparten av oss, og bedriftene vi jobber for, lever tilnærmet fra hånd til munn. Dette på grunn av store gjeldssummer eller penger fanget i finanssystemet som gir liten reell likviditet. Det er ikke bærekraftig. Da må vi stille krav til et annet samfunn på andre siden. Et samfunn som ikke fører oss til stadighet inn i nye kriser. Det være miljøkrisa, finanskriser, sultkatastrofer, konflikter over ressurser. Lista er lang. Arbeid og økonomi er nødt til å få en annen posisjon i det nye samfunnet. Vi mennesker er mer enn bare vårt arbeid. Krisepakkene må følge denne forståelsen. For i dag begynner vi i feil ende når vi redder bedriftene, ikke folka. Samfunnet er jo av og for folk.
Per i dag bidrar krisepakkene kun til å holde hodet over vannet på en økonomi som allerede lever over egen evne. Økonomien som brer seg ut i miljøet, og gjør at vi svekker eget livsgrunnlag. Økonomien som tillater noen få mennesker her i verden å dominere mye av vårt samfunn, det være gjennom eierskap, styremedlemskap, investeringer, eller politisk innflytelse – eller summen av det hele. Som mine foreldre sa før vi pussa opp for n’te gang; “Sånn her kan vi ikke ha det lengre”.
Endringen vekk fra et slikt system er ikke enkel. Og det er ikke slik at den ikke vil koste oss. Vi lever i en globalisert økonomi og verden, med avtaler vi har forplikta oss til, normer og regler. Men det å komme ut av denne krisa med mer av det samme, med en liten tweak her eller der, vil koste oss så mye mer. Å redde et økonomisk system som spiser opp vårt livsgrunnlag, vår hverdag, vår fritid og vår fysiske og mentale helse bør ikke være det som er fokuset til politikerne nå. Vi så alle problemene vi hadde før koronakrisa, da må vi også anerkjenne dem og arbeide mot dem under koronakrisa.
Vi må tenke nytt om det vi har bygget vårt samfunn på. Vi må rive vekk noe av det gamle, erstatte det med noe nytt, og vi må gjenbruke gamle materialer. Her foreslår vi noen verktøy og materialer vi må ta med oss inn i oppussingsarbeidet:
Grønn omstilling
Vi lever i dag i et samfunn grunnlagt på investorers avkastning som et resultat av vårt forbruk eller deres spekulasjoner rundt vår aktivitet. Just-in-time-produksjon med lange globale verdikjeder har skapt en sårbar global økonomi. [plsc_pullquote align=»right»]Å redde et økonomisk system som spiser opp vårt livsgrunnlag, vår hverdag, vår fritid og vår fysiske og mentale helse bør ikke være det som er fokuset til politikerne nå. [/plsc_pullquote]Når det blir forsinkelser og produksjonsstans som nå, gir det ringvirkninger hele veien. Finansspekulasjonen og kapitalflyten er helt integrert i disse globale verdikjedene. Det betyr at penger inn skal gi mest mulig penger ut. Derfor kuttes til enhver tid unødvendige utgifter, som ellers ville gitt økt sikkerhet eller bærekraft. Produksjonen i seg selv fører også i aller høyeste grad med seg negative konsekvenser på miljøet. Vi er derfor nødt til å først og fremst redusere produksjon og forbruk. I tillegg må vi fokusere i økt grad på lokal foredling og kortere verdikjeder slik at ressurser forvaltes på en bærekraftig måte og kommer folket – ikke selskaper og investorer – til gode.
En krisepakke for karbonfangst- og lagring til sementindustrien ble bevilget forrige uke. Det å slippe ut mindre CO2 er det grunnleggende premisset for å stanse klimakrisa. Det er likevel viktig å stille oss spørsmålet om hvor lenge vi skal bygge ut byer med betong. Vi kan ikke løse klimakrisa gjennom dyre tiltak som ved enden av visa vil påføre oss ytterligere miljøkostnader. Vi er nødt til å begrense produksjon av materialer, og vi må gjenbruke og gjenvinne i større grad. En vare kan ikke evalueres ut fra pris, men fra en grunnlinje for hva bærekraft er. Er ikke selskaper rigga for å følge denne bunnlinja og er sosialt og økologisk bærekraftige, vil de da ikke kunne være levedyktige. Det at et selskap ikke overlever fordi det ikke er bærekraftig, vil ikke gå på bekostning av folks velferd og trygghet. Den vil sikres så lenge man redder folk i første omgang, ikke i andre omgang som vi i dag gjør gjennom å gi krisepakker til bedriftene, tillater skatteflukt eller ikke innfører et mer progressivt skattesystem.
[plsc_pullquote align=»left»]Er ikke selskaper rigga for å følge denne bunnlinja og er sosialt og økologisk bærekraftige, vil de da ikke kunne være levedyktige. [/plsc_pullquote]Vi er nødt til å tenke regenerativt, altså gjenoppbygge vårt økologiske grunnlag. Vi må gi støtte til landbruk og lokal, bærekraftig omstilling, ikke til produksjonsintensiv industri. Når vi utvikler ny teknologi, har også denne teknologien en miljøpåkjenning. Derfor kan vi ikke belage det nye samfunnet på at maskiner skal gjøre arbeidet for oss. Likevel er verktøy nødvendige i arbeidsintensive yrker som i dag i stor grad er manuelle, som landbruket i det globale sør. Dette er med andre ord en hårfin linje å balansere på. Videre må vi skape arbeidsplasser innenfor reparasjon som ikke ligger under de store selskapene sin kontroll. Her for eksempel mobilreparasjon som implisitt er kontrollert av teknologigigantene da man ikke kan bruke uavhengige reparatører. Varer må også produseres for å vare lengre. I dag er praksisen det motsatte; varer produseres for å vare kortere for å øke forbruk og avkastningen til investorene.
Vi må jobbe mindre, og ha tid til mer som ikke begrenser oss til å leve innenfor forbrukets hamsterhjul. Vi må stoppe bistandsmidler fra å gå til miljøskadelige investeringer og landran, og heller bidra til å bygge opp lokale markeder, klimatilpasset landbruk, helsetjenester og sikre folks grunnleggende behov.
Demokratisk digital politikk
I sentrum av denne krisetida står vår bruk av digitale verktøy. Arbeidshverdagen er nå i all hovedsak lagt til en uoversiktlig mengde digitale plattformer. Selv nye fritidsaktiviteter finnes ved å søke oss frem i ulike søkemotorer. Vi strømmer filmer og serier fra et voksende antall tjenester. Med andre ord, vi produserer enorme mengder data til fordel for teknologigigantene. Selskaper som Facebook, Google og Amazon samler inn dataene til forretningsformål. Både som grunnlag for annonser og som råvare for nye løsninger bygd på algoritmer og kunstig intelligens.
Når vi bruker enda mer tid på sosiale medier og andre digitale plattformer, får det som kommer opp som annonsørinnhold basert på data fra hva vi har tidligere gått inn på, stor innflytelse på våre liv. Hvor mange ganger har du ikke klikket deg inn på et produkt, for så å sitte igjen med anger over den avgjørelsen i flere uker, fordi du rett og slett ikke kommer deg unna produktet uansett hvilke nettsider du besøker senere? Dette er et banalt eksempel. Se på den mer alvorlige Cambridge Analytica-skandalen. Hva vil skje med samfunnet og demokratiet vårt når vi inviterer inn teknologigigantene i enda flere rom av våre liv?
Digitale søkemotorer og plattformer er med andre ord nå infrastruktur som vi bruker i alle deler av samfunnet vårt. Men dette er infrastruktur som eies av enorme private selskaper og ikke er offentlig regulert. [plsc_pullquote align=»left»]Nå som data produseres en masse, er det enda viktigere å redusere makten gigantene får.[/plsc_pullquote]Er det i tråd med det demokratiske samfunnet vi ønsker? Norge har nylig offentliggjort sitt mandat til “datahandelsavtalen” som nå foregår i Verdens handelsorganisasjon. Her setter regjeringen dessverre teknogigantene i førersetet og ignorerer rollen som data spiller i den digitale økonomien. Google og Apple skal integrere i operativsystemene sine en korona-funksjonalitet, som vil loggføre hvem du er i nærheten av med et par meters omkrets, for å kartlegge potensiell smitte raskere. Folkehelseinstituttet i Norge har nå sluppet sin smittesporingsapp. Her er det personvernsbekymringer knyttet til begge løsninger. Spesielt er det bekymringsverdig at den norske appen lagrer dataen vår i en sentral Microsoft-sky i Irland, og at teknologigantene Apple og Google får herredømme over enda mer infrastruktur. Skal vi tillate en slik utvikling for det som er frivillige tiltak, som har en begrenset grad av suksess fordi ikke alle vil bruke dem?
Nå som data produseres en masse, er det enda viktigere å redusere makten gigantene får. Vi trenger dataregulering som ser data som et offentlig gode. Vi må utvikle offentlige løsninger for lagring av data som statssky og egne IT-avdelinger med utviklerkompetanse som Oslo har begynt med. Nye offentlige løsninger bør utvikles med åpne kildekoder, slik at hele samfunnet kan ta del i løsningene som betales med skattepengene. Og apropos skattepenger, teknologigigantene må også betale skatt. Dette kan gjøres for eksempel gjennom enhetlig skattlegging.
Penger, gjeld og skatt
Når det ropes etter penger for å redde næringsliv, arbeidsplasser og grunnleggende behov, må dette også finansieres. Finansieringen av slike tiltak skal som regel gjøres ved å ta penger fra den offentlige kassa vi har opparbeida oss (les: skatt), eller ved å gi ut lån til de som trenger det. Dette legger grunnlag for to essensielle spørsmål: Må krisepakkene finansieres gjennom skatt alene? Hvordan skal i så fall denne skatten innhentes?
Norge som stat kan aldri gå tom for penger. Sentralbanken kan “trykke” mer penger (i realiteten legge til tall på datamaskinen) når nødvendig. Det er en del av vår nasjonale suverenitet å ha muligheten til å skape penger. Her vil den fysiske grensen heller være inflasjon når man går tom for ting å bruke penger på. I en situasjon som den krisa vi nå er inne i, vil vi ikke støte på det problemet med det første, siden samfunnet ikke opererer på “maks kapasitet”. Derfor har vi muligheten til å dekke krisepakkene uten å måtte hente penger fra andre deler av statsbudsjettet, eller gjennom å utligne trykking av penger med innhenting av skatt.
Selv om vi ikke må belage oss på å kun hente inn penger gjennom skatt for å finansiere krisepakkene, så er vi nødt til å bruke skatt som et aktivt virkemiddel også nå, for å også skape en mer bærekraftig økonomi og et bedre samfunn på andre siden. Utenfor krisetider er det viktig å ha en progressiv skattepolitikk. Når noen sluntrer unna på skatten ved å snike seg bort til skatteparadis, eller når lånene bygger seg opp til store gjeldsberg, rammer krisa ulikt på flere måter, også når den er over. De som har mest, og er med på å skape en urettferdig og lite bærekraftig verden er faktisk nødt bidra langt mer både i og utenfor krisetider. Derfor er det nå på tide å innføre en finansskatt. De endringene vi gjør i en krisetid vil også legge grunnlaget for verden etter.
Thomas Piketty har tatt til orde for en radikal global milliardær-skatt. Han foreslår en engangs-avgift som starter på 5 prosent for alle med formue over 2 millioner euro og opptil 90 prosent for de med formuer på over 2 milliarder euro. Om det finnes et riktig tidspunkt for en slik skatt er det nå. Og ja, det finnes et riktig tidspunkt for en slik skatt. Det vil tillate oss å omfordele goder, utjevne ulikheter og sørge for at alle får nok også etter pandemien. Likevel er det et viktig premiss at denne milliardær-skatten i en unntakstilstand ikke er et substitutt for en fundamental endring i skattesystemet, som trengs for å sikre et mer rettferdig og tryggere samfunn også videre. Den bør tvert imot være til inspirasjon for hva en radikal skattepolitikk vil føre med seg.
[plsc_pullquote align=»left»]Det å sosialt distansere seg, permittere arbeidstakere eller å ivareta helsesystemet er noe mange land i det globale Sør ikke har mulighet til å finansiere på grunn av eksisterende og kommende gjeld. [/plsc_pullquote]Det å sosialt distansere seg, permittere arbeidstakere eller å ivareta helsesystemet er noe mange land i det globale Sør ikke har mulighet til å finansiere på grunn av eksisterende og kommende gjeld. Et viktig og enkelt tiltak vi nå kan gjøre er å jobbe for gjeldslette for fattige land. Økonomisk vekst må være forbeholdt fattige land i det globale sør, ikke land som lever over egen evne slik som vi gjør i Norge (om alle skulle ha levd som oss ville vi ha trengt 3,6 jordkloder). Samtidig må vi jobbe for å få bukt med skatteparadisene og kapitalflukten internasjonalt og nasjonalt. Her er et minstekrav å i alle fall ikke gi krisepakker til selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det er på høy tid at kommunene i Norge blir skatteparadisfrie.
Rettferdig handel
Det er ikke sånn at vi skal slutte å handle med hverandre. Men den internasjonale handelen kan ikke stå i veien for beredskap eller undergrave folkehelse og/eller miljø. Den ulogiske taktikken hvor profitten skal styre økonomien faller for sin egen urimelighet om dagen. Økonomien og handelen skal være politiske virkemidler for å skape gode liv, på lang sikt. Da kan vi ikke belage oss på en myter om at trickle down-economics eller økonomisk vekst er veien å gå. Ei heller kan forhandlinger om handelsavtaler skje bak lukkede dører, hvor demokratiske modeller blir igjen utenfor. Spesielt er det viktig at slike forhandlinger legges på is i dag, når det vil skje bak enda mer lukkede dører: de digitale plattformene.
[plsc_pullquote align=»left»]Den ulogiske taktikken hvor profitten skal styre økonomien faller for sin egen urimelighet om dagen. [/plsc_pullquote]Når handel med mat baseres på globale verdikjeder, har vi i møte med pandemier og konflikt utfordringer knytta til matforsyning – noe som er rungende tydelig den dag i dag. Derfor er det viktig at vi i internasjonale handelsavtaler blant annet tillater eksportrestriksjoner for å ivareta og bygge opp nasjonal matsikkerhet. Vi må tillate at de fattigste landene som kjenner klimaendringene hardest på avlingene sine kan innføre tiltak for matberedskap også utenfor en global krise. Vi kan ikke belage norsk matproduksjon på internasjonal, underbetalt arbeidskraft – lønningene i jordbruket må opp, og arbeidet må få en mer sentral rolle i samfunnet.
Behovet for å kunne innføre nasjonale restriksjoner og reguleringer over en lav sko i krisetider viser seg nå som essensielt for å bevare velferden. Da kan vi ikke inngå handelsavtaler som til slutt gjør det mulig for utenlandske investorer å saksøke stater på grunn av deres reguleringer. Dette ser vi nå vurderes gjennom investor-stat-tvisteløsningsmekanismer i handelsavtaler i Italia. Dette må være en lærdom for hva som skal ligge til grunn også i handelsavtaler: demokrati, miljø og velferd.
[plsc_pullquote align=»right»]Medisinsikkerheten må prioriteres. Patenter på vaksiner og behandling må derfor fratas vanlige regler som finnes i det internasjonale handelssystemet. [/plsc_pullquote]Helseberedskapen har virkelig blitt blottlagt for utkontrakteringen sine store konsekvenser. Når mye av verdens kilde til smittevernutstyr er et av de hardest rammede landene av en pandemi, vil dette også ha store innvirkninger på hvordan de øvrige landene klarer å møte pandemien. Vi er derfor nødt til å øke andelen produksjon av smittevernutstyr i Norge. Dette vil også være med på å skape nye arbeidsplasser. Vi ser også i dag at farmasiselskaper på en global basis belønner utviklingen av “smale” medisiner med patenter, på bekostning av folkehelse og forebygging. Medisinsikkerheten må prioriteres. Patenter på vaksiner og behandling må derfor fratas vanlige regler som finnes i det internasjonale handelssystemet. Det må være på plass rom for nødrett og kopi-medisiner i møte med pandemier og epidemier. New public management har ytterligere begrenset vår helsemessige beredskap gjennom å kutte kostnader ved konkurranseutsetting, privatisering og nedbemanning.
Fra falleferdig til beinstøtt
De siste tiårenes prosjekt for privatisering, liberalisering og deregulering har gitt oss flere kriser med store realøkonomiske konsekvenser. Det har kunnet skje fordi folkevalgte organer ikke har vist vilje og evne til å ta tilbake det demokratiske handlingsrommet og den politiske styringen med økonomien. Nå må det endres.
Det er de som allerede er marginaliserte og har minst som rammes hardest i krisetider. De enorme pengesummene som spys inn i å holde et falleferdig hus oppe, er vi nødt til å bruke på en ny måte. Fordi, vi også må leve på en ny måte. Det er riktig det man sier om at økonomien og samfunnet vil føle etterskjelvet over en lengre tid. Denne følelsen er viktig å kjenne på allerede i dag. Vi verken kan eller ønsker å gå tilbake til å leve slik vi gjorde før krisa. Planeten kan ikke bære det, og vi gis ikke muligheten til å leve på en god måte. Bærebjelkene i det nye samfunnet må være rettferdighet og bærekraft. Grunnmuren er til enhver tid miljøet. Da må vi også bygge opp samfunnet vårt på den måten. Og det er det folk som skal gjøre, ikke bedrifter. Ønsket om gode og trygge liv og et inkluderende samfunn må være drivkraften i oppussingen. Ikke evig økonomisk vekst på en planet med begrensede ressurser. Denne smørbrødlista bør gi både nok av verktøy og mål til å sette i gang renovasjonen.