Ta styring på krisedigitaliseringen

Blogg| Digital økonomi Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Leonora Bergsjø og Bår Stenvik

Leonora Bergsjø og Bår Stenvik

Leonora Bergsjø (PhD) forsker på digital etikk og er leder i NORDE (Norsk råd for digital etikk). Bår Stenvik er journalist og medlem i NORDE.
Leonora Bergsjø og Bår Stenvik

Siste innlegg fra Leonora Bergsjø og Bår Stenvik (se alle)

Koronakaoset viser at Norge trenger pålitelig digital infrastruktur. Og den må være styrt på mer demokratisk vis enn nå.

Få dager etter at landets skoler stengte 13. mars, hadde alle foreldre fått en intensiv-innføring i plattformer som Microsoft Teams og Google sin G-suite. Både skoler og foreldre har tenkt raskt og kreativt, og gitt en solid dytt til digitaliseringen av skolehverdagen mange har snakket om i årevis. Alle har jobbet sammen for at barna fortsatt skal lære.

I krisetider er det akkurat slik kreativitet og dugnadsånd som kjennetegner menneskesamfunn på sitt beste. Endringer som tidligere har virket umulige, blir brått gjennomført på kort tid.

Akkurat hvilke løsninger som velges avhenger av «hvilke ideer som ligger omkring» klar til å tas i bruk, skriver økonomen Milton Friedman. Nå for tiden ser det ut som «de beste løsningene» kommer fra store kommersielle aktører som Google. Deres programmer krasjer minst, har god sikkerhet og er mest brukervennlige. De tilfredsstiller altså behovene våre på kort sikt, men før eller siden må vi også stille oss spørsmål om hvem de tjener på lang sikt.

Foto: Markus Spiske / Unsplash

Google har tidligere lovet skoler at elevenes data ikke skal brukes til å målrette annonser mot barna. Men så lenge algoritmene er stengt for offentlig innsyn, er det vanskelig å være sikker. Datatilsynet undersøker saken, og har uttalt at valg av trygge digitale plattformer er så kompliserte spørsmål at de enkelte skolene ikke bør handle uten nasjonal ledelse. Nå er det akkurat dét som skjer: Masse handling, men lite ledelse.

Hvis landets skoler hasteinnfører Google sine løsninger i løpet av denne krisen, kan det godt være de er så fornøyde med brukeropplevelsen at de fortsetter å bruke dem. Da vil Google kunne samle inn mengder av informasjon om norske elever. Selv om selskapet anonymiserer disse dataene og «bare» bruker dem til å forbedre sine tjenester, vil det gi dem et massivt forsprang på å lage digitale læringstjenester som «bare funker best» – og effektivt skape et monopol.

Teknologiselskaper bygger monopoler ved å samle store mengder brukere og data. Dataene er råstoffet som får algoritmene til å fungere så bra. Hver gang vi lagrer et innlegg, klikker på en lenke, eller bare ruller litt saktere, trener vi systemene deres til å bli bedre. Vi betaler for tjenestene gjennom digitalt arbeid. Nå risikerer vi at våre barns arbeidskraft brukes til å gjøre kommersielle selskaper til det «eneste reelle alternativ», som kan sette premissene for det norske skoleverket i overskuelig fremtid.

Om det skjer, kaster vi bort en unik mulighet til å bygge norsk kompetanse: Samler vi selv data om hvordan våre barn lærer, kan vi bruke dem til å lage gode dataløsninger, og til å forbedre skoleverket i tråd med våre egne læreplaner og formål for opplæring. Vårt mål er ikke å migrere en ny generasjon forbrukere inn i en global merkevare, men å utdanne opplyste borgere.

Sentrale samfunnsfunksjoner som skole, helse og transport er for viktige til å overlates til internasjonale aktører med motiver som går på tvers av våre verdier. Vi trenger å bygge offentlige tjenester som fungerer like bra, utformet i henhold til våre egne mål. EU lanserte i fjor en rekke ambisiøse «missions» inspirert av Apollo-prosjektets vi-skal-få-en-mann-på-månen-holdning, for å løse viktige samfunnsproblemer. Det kan vi også gjøre. Norge er et land med høyt kunnskapsnivå, stor digital kompetanse, tillit til det offentlige og gode data. Det posisjonerer oss til å lage offentlig digital infrastruktur som kan bli et internasjonalt forbilde.

Det norske Forbrukerrådet har allerede fått stor oppmerksomhet internasjonalt for flere kritiske og klare rapporter om teknologiselskapenes overgrep. Nå kan Norge la praksis følge teori, og gå foran ved å demonstrere en alternativ vei. Vi kan opprette et «digitaliserings-Nasa» som kan sikre at norske elever har tilgang til søketjenester og læringsplattformer som ikke er farget av kommersielle baktanker. Og mens vi er i gang kan vi lage andre viktige løsninger, som et sosialt nettverk med mandat om å knytte borgerne sammen, gi dem god informasjon, og engasjere dem i en rasjonell offentlig samtale.

Et sted å begynne er å ikke bare se på «ideer som ligger omkring» blant ekspansjonshungrige teknologiselskaper. Vi kan for eksempel se mot den spanske delstaten Valenciana, som utvikler et sikkert, lokalt system for skolebarna sine. Og vi kan ikke minst studere vår egen tradisjon for åpenhet, tillit og samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Da oljenæringen ble «Norges Nasa» var det på grunn av «oljebudene» som sikret at teknologi og kunnskap ble bygget på norsk grunn, til beste for næringsliv, stat og borgere. Det gjorde vi i stedet for å ta de første og beste løsningene som «bare funket» fra store internasjonale oljeselskaper som Phillips.

Den gangen valgte vi å bygge opp noe ambisiøst og langsiktig, i stedet for å hasteinnføre ferdige teknologiløsninger. Det var en god investering. Nå har vi sjansen igjen.

Denne teksten var først på trykk i Morgenbladet.