Den åpne økonomien og sterke fordelingspolitikken i etterkrigstida som Jonas Gahr Støre hyller i Klassekampen 27. april, er en luksus de færreste kan nyte under dagens handelsavtaler og finanssystem.

Flere land i det globale sør sliter nå med å holde samfunnskritiske institusjoner oppe å gå. Som sykehus, skole og landbruket. Støre sine uttalelser om internasjonalt samarbeid må puttes under lupen.

Foto: Toa Heftiba / Unsplash

De fleste som er kritiske til dagens globalisering ber ikke om at vi skal slutte å samarbeide internasjonalt eller kutte all internasjonal handel. Vi samarbeider selv med internasjonale aktører hver eneste dag. Men den politikken som ligger til grunn for det internasjonale samarbeidet Støre ønsker å intensivere, går på bekostning av lands muligheter til å bygge opp nettopp den velferdsstaten han roser. Det er dét som er problemet.

Når land bes privatisere helsetjenester, åpne sine naturressurser for internasjonale investorer og kutte i offentlige utgifter, kan man verken bygge opp en velferdsstat eller stå godt rusta i møte med globale og lokale kriser.

Støre nevner Verdensbanken og Pengefondets krav om privatiseringer. Problemet er ikke at de er internasjonale institusjoner, men nettopp politikken de står for. Den politikken skaper avhengighet og undergraver selvråderett. Man står ytterligere på bar bakke når privatiseringen av samfunnskritiske tjenester har gjort at kostnader er kutta i ethvert hjørne. Vi kan ikke gå tilbake til normalen, fordi normalen vi levde i skaper ulikheter, sult og klimakrise.

Vi må bruke solidariteten og samarbeidet som vi så i etterkrigstida, som Støre selv løfter. Ikke konkurranse og selvmaksimisering som dominerer det internasjonale «samarbeidet» i dag.

Det er dette vi snakker om når vi er kritiske mot globalisering. En allianse av småbønder, fagforeninger, urfolk, demokratiforkjempere og miljøvernere har hele tiden vært de globale handelsavtalenes fremste kritikere. Ikke fordi de ønsker mer nasjonalstat, men fordi de ønsker en politikk som setter andre hensyn først.

Det som må være målet er at alle skal ha mulighet til å sikre sin befolkning mat, utdanning, helsetjenester, en levende natur, tak over hodet, og tid til å være med sine nære og kjære.

Ikke at vi skal mure oss inne som en nasjonalstat oppe på berget. For å sikre et langvarig og bærekraftig internasjonalt samarbeid, må Støre sette krav om menneskerettigheter og en levelig klode foran snevre profittkrav og kostnadseffektivitet.

Teksten er også publisert som kronikk i Klassekampen.

Hege Skarrud