Er økt lønn redningen?

Blogg Stikkord: , , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Dag Seierstad

Dag Seierstad

Dag Seierstad sitter i Attacs fagråd og er fagrådgiver i EU og EØS-spørsmål for SV.
Dag Seierstad

Siste innlegg fra Dag Seierstad (se alle)

Noen er tjent med at arbeidstakere mister makt over lønnsdannelsen og arbeidsplasser.

Koronakrisa har to grunnleggende kampfelt. Det ene er smittetrusselen mot liv og helse. I land etter land streves det med å sikre en best mulig balanse mellom smittevern og samfunnsvern – hva skal vi leve av mens vi stenger arbeidsplasser for å bekjempe smitten? Det andre kampfeltet dreier seg om hva slags samfunn som utvikles etter at pandemien er nedkjempa. Der vil nok utfordringene og de mulige strategiene endre seg fra måned til måned.

Det eneste som er noenlunde sikkert, er at vi på mange plan kommer til å trenge hverandre mer enn vi noen gang har gjort. Ett utgangspunkt er i prinsippet greit nok: Hva er det viktig å ta vare på av erfaringer og innsikter fra før koronasmitten slo til?På ett område er det grunnleggende uenighet om hvordan erfaringene fra finanskrisa i 2008–2009 skal forstås. Den økonomiske veksten er fortsatt ikke kommet skikkelig i gang. De private investeringene er for eksempel fortsatt lavere enn de var før finanskrisa.Både banker og bedrifter har hatt penger nok til at de kunne vært investert i økt produksjon eller i helt nye produkter. Men bankene har ikke vågd å låne ut til bedrifter som ikke vågde å investere verken i økt produksjon eller i nye produkter fordi krisepolitikken hadde gitt forbrukerne mindre penger enn før.

Foto: Christopher Burns / Unsplash

Derfor var det ikke mangel på penger som var årsaken til at det ikke ble investert. Før koronaen slo til, flommet de fleste bedrifter over av penger. I stedet for å investere, plasserte mange svært så profitable bedrifter overskuddene sine som bankinnskudd, i verdipapirer og til kjøp av eiendommer.

I de fleste EU-land har det private næringslivet derfor blitt en netto utlåner til resten av samfunnet. Slik skal det ikke være – ifølge økonomisk standardteori. Det «normale» er at det private næringslivet finansierer store deler av investeringene sine ved å ta opp lån.

De herskende tankene bak den krisepolitikken som ble ført rundt om i Europa etter 2008, la til grunn at gode lønninger og andre velferdsgoder måtte vekk. Bedre konkurranseevne var det ene viktige målet. Da måtte lønnsforhandlinger få mindre betydning, minstelønningene holdes lave og oppsigelsesvernet svekkes. Det førte til at reallønna ble pressa nedover i 18 av 27 EU-land etter 2010.

Fagforeninger og tariffavtaler ble oppfatta som «institusjonelle rigiditeter» som hindra markedsmekanismenes frie spill. Tarifforpliktelser måtte unngås, og fagforeningers adgang til å påvirke lønningene var en uting. Det var den krystallklare hovedkonklusjonen til EU-kommisjonen i det dokumentet som sammenfatta det ideologiske grunnlaget for den krisepolitikken som ble ført. («Labour Market Developments in Europe», 2012)

Alternativet til denne krisepolitikken var å se økt lønn og gode velferdsordninger som veien ut av krisa. Da var det et faresignal at lønningene i tretti år ikke holdt tritt med veksten i produktivitet. Når reallønna vokser langsommere enn produktiviteten, innebærer det at lønnstakerne ikke har penger nok til å kjøpe det som kunne produseres av varer og tjenester. Dermed hangler næringslivet, og det investeres lite i ny produksjon. Altså krise.

På lengre sikt er det derfor avgjørende at reallønna stiger i takt med arbeidsproduktiviteten. Da må mye endres samtidig. Det er vanskelig å holde lønnsandelen oppe hvis organisasjonsgraden i arbeidslivet synker, og hvis tariffavtaler bare dekker deler av arbeidslivet.

Et overraskende innspill i denne debatten har tyske forskere nylig lagt fram (Redeker). En analyse over en 20-årsperiode viser at sparingen i næringslivet har økt særlig mye der hvor fagbevegelsen er mest svekka. Bedrifter med sterk fagorganisering sparer mindre fordi de investerer mer. Og fordi de investerer mer, øker produktiviteten og konkurranseevnen. Samme tendens er det på arbeidsplasser der de ansatte utnytter bedriftsdemokrati-ordninger til å ha innflytelse over hvordan bedriften skal utvikle seg.

Forskernes konklusjon er at forhandlingsposisjonen til de ansatte må styrkes, og ikke svekkes, hvis målet er å øke investeringene i det private næringslivet.

Hvordan skal krisepolitikken i Europa kunne snus så grunnleggende opp ned? Da er det ikke bare et spørsmål om forskning og overbevisende argumenter. Det blir fort et spørsmål om interesser og makt. For noen er tjent med at organiserte arbeidstakere mister makt både over lønnsdannelsen og over egne arbeidsplasser.

Samtidig er det avgjørende at finanssektoren kommer under samfunnsmessig kontroll. Internasjonale kapitalstrømmer må temmes, destabiliserende finansinstrumenter må fjernes, og finanssektoren må skattlegges på forsvarlig vis, for eksempel ved å skattlegge finanstransaksjoner. Det må stilles strengere krav til likviditeten i banker og forsikringsselskap og til hvor store lån som kan gis i forhold til egenkapitalen.

Målet må være å hindre spekulasjon blant annet ved å sette sentralbankene i stand til å gripe inn mot spekulasjonsbobler uansett hvilke markeder de utvikler seg på. All finanshandel bør skje gjennom etablerte handelssentraler (clearing houses) og bør skattlegges for å dempe de villeste spekulasjonene. Det er noen av konklusjonene til Ilo, FNs arbeidslivsorganisasjon.

Alt dette er også en kamp om makt, en kamp der finanskreftene ikke mangler ressurser å sette inn i forsvaret for sine interesser og sin maktstilling.

Kilder:

«Unlocking Europe’s Piggy Bank», Nils Redeker (2019) i Bertelsmann Stiftung Policy Paper.

«Benchmarking Working Europe 2019», Etui.