Norge favoriserer aksjonærenes interesser

Blogg| Ressurspolitikk| Skatterettferdighet Stikkord: , ,

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Håkan Lane og Sondre Dalen

Håkan Lane og Sondre Dalen

Håkan Lane er teknisk doktor og sivilingeniør. Sondre Molteberg Dalen er 1. nestleder i Attac Norge.
Håkan Lane og Sondre Dalen

Siste innlegg fra Håkan Lane og Sondre Dalen (se alle)

Statens krisehjelp til næringslivet kunne vært brukt aktivt for å redusere økonomisk ulikhet og fremme utslippsreduksjoner.

Det siste tiåret i europeisk politikk har vært preget av store protestbevegelser. Både fra høyre og venstre har nye partier tatt makt fra de etablerte partiene. Ikke minst har de sosialdemokratiske partiene fått mye juling både i opinionen og i valgoppslutning. Man kan spørre seg når og hvordan denne trenden begynte? Mange mener at den skjøt fart i sammenheng med finanskrisen i 2008.

En av de store feilene som ble begått da var at redningspakkene stilte svært få krav til motytelser. En liten klikk i det øvre samfunnssjiktet kunne spille Monopol med pengene våre og berike seg selv med alle mulige bonuser og fallskjermer. Og når alt var spekulert bort stod skattebetalerne igjen med regningen. Dette var en stor mulighet til å ta et oppgjør med grådigheten blant eliten, men den ble aldri tatt. Det ble aldri satt noe tak på lønninger. Det er heller ikke kommet noen krav i forhold til styresammensetninger og ingen skatt på finanstransaksjoner.

Nå står verden midt i en stor krise igjen, og statene setter inn enorme ressurser for å redde selskaper. Imidlertid har man tydeligvis ikke lært seg noe fra finanskrisen, for man ser veldig få krav til atferdsendringer hos selskapene.

Foto: who?du!nelson / Unsplash

I Norge har myndighetene satt av flere hundre milliarder kroner til å håndtere krisen, der ulike former for støtte til kriserammede bedrifter er en vesentlig del. Mest oppmerksomhet har blitt viet kontantstøtteordningen, der bedrifter som mister mye omsetning under krisen kan søke om å få dekket faste utgifter. Ordningen er beregnet å skulle koste opp mot 50 milliarder kroner i løpet av månedene den er iverksatt. I tillegg har regjeringen opprettet lånegarantiordninger som skal sikre likviditet i finansmarkedene ved at staten går inn og garanterer for 90 prosent av banklån til bedrifter, opp til en verdi av 50 millioner kroner per bedrift. Samlet sett er rammen for disse lånegarantiene 100 milliarder kroner. Mer målrettede tiltakspakker for spesifikke bransjer har også blitt iverksatt, blant annet for flybransjen som mottok midlertidige avgiftslettelser til 1,5 milliarder og 6,5 milliarder i lånegarantier.

Ingen av disse tiltakene har så langt kommet med krav om at selskapene som mottar penger fra staten skal frastå fra utbetaling av utbytte eller andre former for verdioverføringer til aksjonærer, f.eks. oppkjøp av selskapets egne aksjer for å heve prisen på aksjemarkedet. Krisestøtten har heller ikke vært brukt for å ta et oppgjør med skyhøye lederlønninger og honorar, eller med bonusordninger koblet til verdien av selskapets aksjer og insentivene til kortsiktige beslutninger som disse fører med seg.

Det er kanskje mest opprørende at flybransjen og andre fossile bransjer bare skal få kontantstøtte og billige lån uten å behøve å minske utslippene sine. Selskaper innen olje og gass har blitt hardt truffet av fallet i oljeprisen som fulgte av etterspørselskollapsen etter krisen og konflikten mellom Russland og Saudi-Arabia. Nå som myndighetene skal implementere nye støttepakker for å gjenopprette aktivitet i norsk økonomi, har oljebransjen allerede sikret seg skatteutsettelser og risikoavlastninger fra staten som kan gi dem mulighet til å gjennomføre planlagte investeringer i nye felt.

Samtidig er det ikke gitt at regjeringer ikke kan stille krav til selskaper når de implementerer massive redningspakker. Danmark har slått fast at de ikke kommer til å støtte selskaper som deler ut utbytte, kjøper opp egne aksjer eller er registrert i skatteparadis, og lignende restriksjoner er også planlagt på EU-nivå. Norges favorisering av aksjonærers interesser er altså et politisk valg som flere av våre naboer ikke har gått inn for.

Vi mener at regjeringen må kreve at:

  • Aksjeselskaper som mottar støtte ikke deler ut utbytte eller kjøper opp egne aksjer i løpet av året.
  • Det settes et tak på lederlønninger og styrehonorar innen selskapene som mottar støtte.
  • Selskapene som mottar støtte ikke utbetaler noen gylne fallskjermer.
  • Selskaper med høye utslipp av fossile brennstoff skal redusere dem drastisk innen en fastsatt tidsperiode eller tvinges til å tilbakebetale all støtte.
  • Selskaper som mottar støtte kan påkreves å stille om produksjonen sin til å lage medisinsk utstyr.
  • Ingen utbetalinger går til selskaper som selv har plassert penger i skatteparadis, eller selskaper som ledes av personer med penger i skatteparadis. Utvidet land-for-land-rapportering må implementeres for å synliggjøre hvilke selskaper som unndrar seg skatt.

Slik finanskrisen gjorde tolv år tidligere, har utbruddet av COVID-19 synliggjort hvor avhengig det private næringslivet og finanssystemet vårt er av statlige myndigheter som aktivt intervenerer med økonomiske redningspakker når de står overfor en krise. Når staten stepper inn med flere hundre milliarder kroner bør den også kunne stille krav om at disse pengene ikke skal gå til ytterligere berikelse av den finansielle eliten, og at krisepakkene bidrar til en nødvendig omstilling mot en rettferdig og bærekraftig økonomi snarere enn å opprettholde ting som de er. Vi har sett Østerrike signalisere at de vil kreve grønne tiltak fra flyselskapene sine, og Danmark nekter å betale ut støtte til selskaper som gjør bruk av skatteparadis. Hvorfor kan ikke Norge gjøre det samme?