Hjem » Artikler » Blogg » Krisetiltak må sette halen på den kapitalistiske grisen

Krisetiltak må sette halen på den kapitalistiske grisen

Det er ikke økonomien vi skal igangsette redningstiltak for. Det er samfunnet. Med dagens tiltak vil vi «kun pisse rundt i periferiene av problemet».

Foto: Andrew Neel / Unsplash

Krisepakker leveres i dag på samlebånd. Men ingen av dem tar tak i opphavet til krisa vi nå ser – en verden som lever over egen evne. Ei heller hvorfor vi har en verden som lever over egen evne. Nå senest «reddes» Norwegian. Et par dager før slo Linda Helleland ned kravene om at krisepakker i koronaens tid også må bidra til å få oss lengre på vei i å løse miljøkrisa. Det har ikke Høyre tid til, her skal økonomien reddes. Men økonomien kan ikke reddes på bekostning av miljøet og mennesker. Vi kan ikke hjertestarte noe som skaper mistillit i samfunnet, miljøkrise, sult, ulikhet og helseproblemer. Den «nye normalen» krever konkret politikk for en reell grønn omstilling.

Når Petter Stordalen får bruke Lindmo som kanal for å utbrodere om hvordan han nå står i fare for å miste «sitt livsverk», støtter NRK, om de vil eller ei, oppunder tanken om at de rike lider på toppen av næringskjeden. Klart det er kjipt for Stordalen å se noe han har jobbet hardt for smuldre opp foran ham. Men Stordalen, i likhet med en rekke andre næringstopper som nå ligger og svetter om natta, har vært med på å skape et system som ikke makter tilstrekkelig å støtte oppunder han eller alle andre i møte med kriser. Med en gjeld på ti milliarder i reiselivsbransjen var Stordalen sitt konglomerat dømt til å lide under den ene eller andre krisa. Stordalen og de andre sitter nå på toppen av et fallende korthus, bygga på ryggene til dem som jobber i deres selskaper. De faller langt, men de faller fortsatt oppå ryggene til oss andre. Det er vanlige folk og miljøet som kommer dårligst ut av koronakrisa med de tiltakene vi i dag innfører. Det må snus på. Vi må redde folk før vi redder bedrifter. Vi trenger ikke Stordalen for å skape et godt liv. Å innse det, er første steg på veien til et samfunn som er bærekraftig og rettferdig.

Nylig har en dokumentar som Michael Moore har produsert fått mye kritikk i media. Jeg slår meg sammen med kritikken fra P3s Filmpolitiet, produksjonsverdien er svært lav. Og kanskje er ikke alle fakta som legges på bordet oppdaterte eller «riktig» sett i ulike kombinasjoner. Men, kritikken er likevel viktig; at noen alltid vil tjene penger på det ene eller det andre, og at miljøet i sin helhet derfor alltid taper. Denne kritikken må også kunne stå uten at man plutselig blir sett på som en lobbyist for olje- og gassindustrien. Vi kan ikke ofre miljøet i sin helhet på klimaets alter. All fornybar energi må komme fra et sted. For å få nok til å mette nåværende og økende energibehov, som man alltid tar utgangspunkt i, må vi få på plass industrielle løsninger. Her kommer ofte klima og natur i konflikt. Fossilt mot vindkraft har gått sine kamprunder i Norge de siste årene. Sånn trenger det ikke nødvendigvis å være. Vi må bygge ned energiforbruket, før vi bygger ned natur.

Derfor er vi nødt til å stille oss to spørsmål: Gjør vi nok for å få bukt med miljøkrisa om vi fortsetter å banke gjennom prosjekter med de energiprognosene som vi gjør i dag? Om ikke, hva er så alternativene?

En ny normal = paradigmeskifte

Foto: Jon Tyson / Unsplash

Diskusjonene rundt de radikale endringene som forsøker å sette bærekraft kompromissløst i sentrum av samfunnsutviklingen, har i stor grad holdt seg på filosofiske og teoretiske plan. En av hovedgrunnene til dette er jo fordi man ikke har kunnet sette teoriene ut i praksis i en stor skala, og det er derfor vanskelig å si nettopp hvilke politiske tiltak som må implementeres. Dette både på grunn av de nasjonale og internasjonale strukturene man til enhver tid opererer innenfor. Som nasjonal transport-, landbruks- og energipolitikk. Eller internasjonale handelsavtaler, valutaspekulasjoner og finansmarkeder. Disse utgjør normer og regler. Vårt samfunns sannhet.

Det som er normalen i samfunnet kalles et paradigme. Altså en godtatt sannhet om hvordan samfunnet best organiseres. Nå som vi sitter i en posisjon hvor vi krever en ny normal er vi derfor nødt til å komme med konkret, helhetlig og alternativ politikk, heller enn å kun be om mer fornybar energi – slapp av, den inngår også i paradigmeskiftet. Vi må derfor legge fra oss frykten om å kritisere kapitalismen, som er vår tids dominerende politiske paradigme, for dens skapelse av sosiale og miljømessige konsekvenser for det globale samfunnet. Om vi prøver å løse miljøkrisa innenfor dette paradigmet, vil vi, som George Monbiot sier «kun pisse rundt i periferiene av problemet».

Vi snakker om utslipp av klimagasser og nedbygging av natur som vår tids største problemer. Men ofte hoppes det bukk over å si at det er økonomien som er kjernen av problemet. Det vinkles heller mot forbrukskultur og mangel på grønnere løsninger. Dette er kun deler av sannheten, og de må ses som en konsekvens av økonomien, ikke enkeltstående fenomener.

Vi må sette halen på grisen

Men det skjer ting i verden som legger til grunn helt nye verdier enn mål om BNP og krisepakker for å holde økonomien i gang. Og det er løsninger jeg her skal presentere. For selv om en rekke miljøorganisasjoner kom med gode krav til motkonjunkturtiltak til norske myndigheters koronatiltak i mars (krav jeg selv var med å utvikle og skrive under på), så er vi også nødt til å våge å gå lengre. Vi snakker om aktivitet i norsk økonomi, men det er jo ikke økonomien vi skal igangsette redningstiltak for. Det er samfunnet. Altså, natur, klima og levende organismer. Det er vi alle enige om. Er det ikke da på tide å legge bort tanken om å spille på dagens paradigme sine premisser?

Amsterdam setter liv over vekst

Amsterdam er først til å rulle ut en lokalt tilpasset modell av Kate Raworth sin Doughnut Economics. I den nye byplanen nevnes ikke økonomisk vekst som et mål. Målet er å være en blomstrende by hvor mennesker og planeten ivaretas og regenereres. Premisset for bærekraft som sosiale-, økonomiske- og miljømessige forhold endres derfor til et premiss hvor økonomien kun opererer som et støttehjul for de to øvrige. Dette er et godt utgangspunkt. Økonomien er ingen naturlov, men mennesket og naturen er det. Selv om dette kun er en modell og den ei heller er perfekt eller utprøvd, vil Portland og Philadelphia snart følge Amsterdam sitt eksempel. For, den som intet prøver, intet vinner.

Foto: Annie Spratt / Unsplash

Ofte opererer vi med bærekraftsbegrepet ut ifra hvem som er verst. Sånn får vi ville definisjoner som «green coal». Der noen er verre, kan man alltids kalle seg «grønnere» eller mer bærekraftig – og profitere på det. Slik utnyttes folks vilje til å bidra i den grønne omstillingen. Om vi legger til grunn et minstekrav for sosial og miljømessig bærekraft, vil en av grunnsteinene i dagens økonomi forvitre. Da er det ikke lenger konkurranse om å få høyest mulig avkastning på minst mulig investering som rår. Følger ikke et selskap minstekravet for bærekraft, vil det da ikke kunne være levedyktig. Ikke omvendt, hvor selskaper kun er levedyktige om de driver rovdrift på planeten. Et slikt minstekrav er vi nødt til å få på plass på nasjonalt nivå. Da vil vi måtte stille krav til næringsliv om bærekraft både nasjonalt og internasjonalt.

Videre må reparasjon, gjenbruk og gjenvinning være mer enn komponenter i en sirkulærøkonomisk strategi. Det må være normen i samfunnet. Det vil skape nye og bærekraftige arbeidsplasser. Dette vil komme etter en reduksjon i produksjon og forbruk. Hvor produksjonen gjøres for å vare, ikke for å akkumulere mest avkastning. Igjen, minstekrav om bærekraft. For å operere innenfor minstekravene til sosial og miljømessig bærekraft, må vi også fokusere i økt grad på lokal foredling og kortere verdikjeder slik at ressurser forvaltes på en bærekraftig måte og kommer folket – ikke selskaper og investorer – til gode. Lokale og regionale demokratisk forankrede markeder vil måtte dominere verdenshandelen. Ikke globale handelsavtaler som dominerer lokale markeder.

Vi må bygge byer med materialer vi allerede har. Ikke gi krisepakker til karbonfangst- og lagring i sementindustrien, og klappe oss på skuldra for klimatiltak, når vi må se på helt nye måter å bygge byene våre på. Vi må belage landbruket vårt på kystfiske fra nord til sør, og regenerering av matjord og utmarksbeite. Vi skal produsere mat fordi mennesker trenger mat, ikke fordi det er en næring vi skal tjene oss rike på.

Det å være bevisst hvilken normal vi nå opererer under er viktig i omstillingen til den nye normalen. For kun slik kan vi sette halen på grisen, og finne alternativer som ikke skyver kostnader over på andre områder.

Teksten ble først publisert av Harvest.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Hege Skarrud

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.