Posttraumatisk stress er mer vanlig hos sykepleiere enn leger. Oppgavene dyttes nedover i hierarkiet, og de på «gulvet» må ta konsekvensene.
Kanskje var det et forsøk på å vise at helse er viktigere enn penger, når Norge og andre land lukket ned i mars? Ved første øyekast kan det se ut som et viktig forebyggende tiltak med det formål å holde oss i live, sunne og friske.
Men det er noe som skurrer, noe jeg ikke får til å stemme. For i realiteten bruker vi forsvinnende lite midler på forebyggende arbeid, og sjeldent vedkjenner vi oss skjevfordelinger i samfunnet som påvirker liv og helse.
Du har sikkert snublet over den seigliva myten om at ledere er mer utsatt for hjerteinfarkt. Myten eksisterte også for mer enn 50 år siden, da epidemiolog Michael Marmot gjennomførte studien omtalt som «Whitehall Study» i England. Han forventet å finne flere hjerteinfarkter hos ledere da han i 1967 kjørte tallene gjennom sine analyser. På den ene siden hadde Marmot alder og sykdomshistorikk (hjerteinfarkt inkludert) hos befolkningen. På den andre siden hadde han deres posisjon i arbeidslivet: jobbet de på gulvet, i mellomledelsen eller toppledelsen?
Marmot ble svært overrasket da han så på tallene. Av to grunner. Den ene var at tallene korrelerte så godt – det var en sterk sammenheng mellom hvor du jobbet i hierarkiet og din sannsynlighet for å få hjerteinfarkt og kortere forventet levealder. Sterke sammenhenger er sjeldne funn i forskerverdenen. Den andre overraskelsen var at det var de på gulvet, altså de som jobbet lavest i hierarkiet, som hadde størst sjanse for å få hjerteinfarkt. Også deres forventede levealder var lavere enn topp- og mellomlederne. Marmots forskning synliggjorde at ikke bare er lønnen mye bedre i toppen av hierarkiet, det samme er helsen og utsikten til et lengre liv.
Men Marmot var ikke fornøyd – han ville vite mer. Hvorfor var det slik at «de på gulvet» hadde dårligere helse? Konklusjonen var at lederne kunne delegere oppgavene nedover, hvis det ble for mye. Det kunne ikke de i bunnen av hierarkiet.
Marmot har gjort det til sin misjon å fortelle politikere verden over om hvordan jobbhierarkiet vi har i dag skaper uhelse hos de som jobber i bunnen. I de aller fleste bedrifter tjener «de på gulvet» minst, samtidig som de har størst sjanse for å miste jobben først.
Skjevfordelingene er ikke forbeholdt privat sektor alene. Også i offentlig sektor jobber folk på seg både hjerteinfarkt og utbrenthet.
En gruppe som er verdt å nevne i disse dager, som jobber på randen av sin psykiske kapasitet, er sykepleiere. Disse illustrerer Marmots funn godt.
Sykepleiere roper nå varsko om en umenneskelig, stressfull situasjon i behandlingen av pasienter med korona. Selv én pasient er nok til å slite ut utdannede, dyktige fagpersoner.
Vi klapper for dem. Snakker om at de burde få bedre betalt. Fordi de redder liv og lindrer syke personers møte med en ubehagelig død.
Alle i helsefeltet står i en krevende situasjon, men undersøkelser viser at symptomer på posttraumatisk stress er mer vanlig hos sykepleiere enn leger under korona. Dette er igjen med på å understreke at funnene til Marmot er aktuelle, selv 50 år etter – oppgavene dyttes nedover i hierarkiet, og de på «gulvet» må ta konsekvensene.
Jeg forstår godt at mange sykepleiere vil finne seg en ny jobb når dette er over. Det handler om deres egen helse. I mange år har helsesektoren vært preget av deltidsarbeid og med rare stillingsbrøker. Mange klør seg i hode og lurer på hvorfor denne sektoren er så vanskelig å få til. Jeg mistenker at en del sykepleiere har funnet ut at den eneste måten å håndtere en stressfull arbeidshverdag på er å ha mindre av den.
Så mens jeg sitter her og unner dem en mer bedagelig jobb, som sikkert også gir bedre betalt, fryktes jeg en fremtid hvor vi ikke har nok hender og nok penger til å ivareta det fantastiske mandatet som norsk helsesektor har i dag. Og jeg ser med skrekk og gru på et arbeidsmarked hvor vi stadig skal jobbe hardere og fortere – i et etter hvert idiotisk forsøk på å bare gjøre mer av det som ikke funker.
Min personlige overbevisning er at mye av det som ikke funker i verden kan knyttes til hvordan vi har innrettet arbeidslivet. Mange snakker i dag om at vi trenger noe nytt, en ny verdensorden. Jeg tror det er her vi må plukke stilkene fra hverandre, og sette dem sammen i en ny bukett.
Hvordan buketten skal se ut, har jeg ikke et endelig svar på. Men hvis du spør en gjennomsnittlig arbeidsløs person i dag vil hen nok si at «jeg vil bidra med noe» og «jeg vil ha en trygg inntekt». Spør du en gjennomsnittlig, overarbeidet arbeidstaker, ville hen kanskje sagt «jeg liker jobben min, men jeg får ikke tid til så mye annet i livet enn jobb». Jeg har også hørt folk si at «hvis jeg ikke hadde behov for inntekten, hadde jeg sluttet på dagen».
Hvis vi i fremtiden kan ha et arbeidsliv hvor folk kan bidra, uten at antall arbeidstimer skal være styrende, og samtidig ivareta en stabil, forutsigbar inntekt – så tror jeg at skjevhetene og uhelse i samfunnet ville vært mindre.
Jeg kunne holdt kjeft, og som sykepleierne, jobbe deltid. Men i likhet med Michael er jeg ikke fornøyd på vegne av alle der ute – jeg mener at vi må løse problemene våre på nye måter. Vi kan ikke fortsette å jobbe oss ut av denne knipa.
Hege Hellvik skriver bok om arbeidslivet og står bak podkasten «Bare arbeidslivet».