Hjem » Artikler » Blogg » Sletting av u-landsgjeld – en effektiv bistandspolitikk

Sletting av u-landsgjeld – en effektiv bistandspolitikk

Store statlige gjeldsbyrder i kjølvannet av koronapandemien setter oppfyllelse av FNs bærekraftsmål i fare. Utviklingsland trenger hjelp til å løse statlige gjeldskriser for å sikre at ikke flere tiår med fattigdomsreduksjon går tapt.

Flere utviklingsland har mye statsgjeld som følge av at landene har lånt for å gjennomføre investeringer, mottatt bistand som lån, eller lånt penger for å dekke budsjettunderskudd. Dette har ført til at utviklingsland i dag betaler mer for å betjene deres respektive statsgjeld enn de mottar i bistand.

Statsgjeld utgjør derfor en stor utfordring for utvikling, og er en av hovedgrunnene til global ulikhet.

Ifølge de siste tallene ifra FN, lever i dag 645 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Ytterligere 500 millioner mennesker vil kunne havne under fattigdomsgrensen innen 2030 som følge av koronakrisa.

For land som bruker en stadig større andel av offentlige inntekter på å betjene statsgjeld fremfor investeringer i, for eksempel, det offentlige helsetilbudet, er situasjonen prekær. Afrikanske land har i møte med koronakrisa mindre enn én intensivplass med tilgang til ventilator per 100.000 innbyggere.

Et annet viktig poeng er at flere land har gjeld som kan hevdes å være illegitim. I noen tilfeller – som i Mosambik – har befolkningen fått ødelagt fremtiden på grunn av handlingene til noen få korrupte myndighetspersoner og utlånere. De tidligere ansatte i den sveitsiske banken Credit Suisse som fikk i stand lånene har innrømmet skyld, men kreditorene krever fortsatt pengene tilbake. I slike tilfeller er det viktig at ansvar fordeles og tillegges på en rettferdig måte.

Foto: ujesh / Unsplash

Det er viktig å understreke at ikke all gjeld er illegitim. Lånefinansiering er en viktig brikke i både nasjonal og internasjonal økonomi, og som regel skal de som tar opp lån stå ansvarlig for å tilbakebetale. I mange tilfeller er allikevel både långivere og låntakere uansvarlige. I løpet av de siste ti årene har overoptimistiske prognoser og profittjag ført til store mengder ikke-bærekraftige gjeldsbyrder.

Mange land var på vei mot gjeldskriser ved utgangen av 2019, og med koronakrisen vil dette bildet forverres dramatisk. Allerede har over 100 av verdens land tatt kontakt med Det internasjonale pengefondets (IMF) og forespurt krisefinansiering. Vi risikerer nå̊ at de enorme gjeldsbyrdene vil føre til store humanitære katastrofer, fordi land ikke har mulighet til å prioritere sin egen befolkning foran gjeldsbetjening.

Gjennom Norge sin plass i toppen blant giverland i bistanden, og nå en ny plass i FNs sikkerhetsråd fra 2021, vil man være i en unik posisjon til å kunne drive frem gode og varige endringer som forebygger og løser gjeldskriser.

For å oppnå dette målet, vil det være nødvendig med både langsiktige og kortsiktige tiltak. Langsiktige tiltak innebærer et internasjonalt omforent system for ansvarlig og bærekraftig långivning og låneopptak. I tillegg må man opprette en internasjonal institusjon som kan fasilitere restrukturering av ikke-bærekraftig og illegitim statsgjeld.

Når land havner i gjeldskriser trengs en global konkursmekanisme som sørger for å løse krisen på en effektiv, forutsigbar og rettferdig måte.

En stor andel av utviklingslands gjeld skyldes til private kreditorer som banker og investeringsfond. Når rike land gir utsettelse på gjeldsbetjening kan midlene som frigjøres forsvinne til betaling av private kreditorer framfor tiltak for å motvirke de negative effektene av krisa.

I 2003 gjorde FNs sikkerhetsråd et vedtak som beskyttet Iraks verdier mot krav fra private kreditorer. Et lignende vedtak bør nå gjøres for å kreve bidrag fra private kreditorer i løsning av de statlige gjeldskrisene som følger i kjølvannet av pandemiens økonomiske herjinger. Om private kreditorer gir ut høyrisikolån, er de også nødt til å ta konsekvensene dersom det går galt!

Det er nå viktigere enn noen gang å bistå utviklingsland økonomisk, derfor er det på sin plass med kortsiktige tiltak i form av støtteordninger øremerket nedbetaling av ikke-bærekraftig gjeld. Her er det flott at Norge går frem som et godt eksempel gjennom sitt økonomiske bidrag til IMFs Catastrophe Containments and Relief Trust (CCRT). Men vi er også nødt til å gå lenger.

Gjeldskriser skjer altfor ofte, og vi må derfor bruke det nye engasjementet omkring gjeld til å sikre reformer som unngår kriser i framtiden, og sikre rettferdig utvikling. Norge må gjøre seg verdige den nye plassen i sikkerhetsrådet, å finne nye løsninger på statlige gjeldskriser.

Utviklingsland risikerer økonomisk ruin på grunn av COVID-19. Sletting av ikke-bærekraftig statsgjeld og innsats for å skape internasjonale systemer som forebygger statlige gjeldskriser er en konkret og handlekraftig bistandspolitikk med stor effekt.

Denne teksten er en kronikk skrevet sammen med Alf Halvar Næsje (Senterungdommen), Henrik Mathias Hvaal (daglig leder i SLUG) og Marta Hofsøy (AUF). Kronikken ble først publisert i Nationen.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Hege Skarrud

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.