Hjem » Artikler » Handelspolitikk » Mattrygghet og demokrati truet i ny handelsavtale med Storbritannia

Mattrygghet og demokrati truet i ny handelsavtale med Storbritannia

Bak lukkede dører forhandler regjeringen i full fart om en ny handelsavtale med Storbritannia. Det som ligger på bordet i forhandlingene truer mattrygghet og miljø, innskrenker demokratiet og gir storselskapenes lobbyister privilegert tilgang og innflytelse i politiske beslutninger.

Siden mai i år har regjeringen forhandlet med Storbritannia om en omfattende handelsavtale i kjølvannet av Brexit. Avtalen skal gjelde når Storbritannia går ut av EU 1. januar 2021. Forhandlingene skjer med andre ord i et forrykende tempo. Etter planen skal avtalen være på plass allerede innen årsskiftet, og Stortinget i hende 8. desember. Vanligvis tar handelsforhandlinger flere år; nå skal de fullføres i løpet av få måneder. I tillegg til lyntempoet, foregår også forhandlingene bak lukkede dører, helt uten åpenhet og innsyn.

Boris Johnson
Boris Johnson omtaler «føre-var»-prinsippet som «mumbo-jumbo». Nå er prinsippet på bordet i forhandlingene om en ny handelsavtale med Storbrittania. Foto: UK Prime Minister’s Office / OGL 3

I juli la regjeringen fram sine hovedmålsettinger for forhandlingene. Målsettingene er magre og lite konkrete, men tyder på at regjeringen er villig til å bytte bort demokratisk handlingsrom innen en rekke samfunnsområder for å oppnå målet om full frihandel for fisk og sjømat. På forhandlingsbordet ligger blant annet standarder for mattrygghet, helse og miljø.

Truer matsikkerhet, helse og miljø

Illustrasjon: En bonde henger som en tråddukke under en hånd. Hånden har en mansjettknapp utformet som dollartegn.
Matsikkerhet ligger på bordet i forhandlingene med Storbrittania.

Av målsettingene går det fram at regjeringen forhandler om inngripende og demokratibegrensende regelverk. Såkalte «tekniske handelshindringer» (TBT) og veterinære og plantesanitære tiltak (SPS). Dette er regelverk som kan innskrenke politisk handlingsrom til å utforme lover og reguleringer innen en rekke områder, som mat, helse, jordbruk, dyrevelferd, miljø og forbrukervern. Konsekvensene av liberalisering på disse områdene er lavere standarder og svekking av føre-var-prinsippet for matvaretrygghet og miljøregulering.

Avtaler om tekniske handelshindringer og veterinære og plantesanitære tiltak eksisterer blant annet i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Regjeringen skriver at de i frihandelsavtaler vil gå lenger enn WTO-regelverket og at de i handelsavtalen med Storbritannia vil ha «moderne kapitler» om TBT og SPS som er «mer omfattende enn de tilsvarende avtalene i WTO». Dette er teknisk, men det er urovekkende fordi avtalene om tekniske handelshindre og veterinære og plantesanitære tiltak i WTO allerede legger sterke føringer på hvilken politikk vi kan føre innen mat, helse og miljø. Med regler som går enda lenger, vil standardene bli presset nedover. Vi kan ende opp med en amerikansk måte å regulere på, en risikobasert tilnærming. Her utsettes mennesker og miljø for betydelig risiko før man går til det skritt å forby eller regulere et produkt.

Overlater viktige politiske spørsmål til handelsavtalen

Det abstrakte og tekniske handelsspråket dekker over viktige og sensitive politiske spørsmål: Hva slags standarder skal vi ha for å oppnå ønskede politiske mål? Hvilke krav skal vi ha til produkter når det kommer til produksjon, distribusjon og merking?

Tekniske handelshindringer omfatter produktkrav og standarder, samt merking og pakking av produkter. Dette inkluderer for eksempel merking av næringsinnhold i matvarer, miljømerking av produkter og helseadvarsler på sigarettpakker. I tillegg kommer hvordan og hvor ofte man gjennomfører kontroll av om importerte produkter oppfyller krav til hygiene, helse, miljø og sikkerhet.

Veterinære og plantesanitære tiltak, omfatter lover, regler og standarder som skal beskytte «menneskers, dyrs og planters liv og helse». I all vesentlighet dreier det seg om regulering av matproduksjon og for å beskytte helse, mattrygghet, dyrevelferd og miljø. Herunder inspeksjoner, risikovurderinger og godkjenningsprosedyrer for blant annet, sprøytemidler, genmodifiserte organismer (GMO) og antibiotika.

Disse regelverkene begrenser dermed hvordan og i hvilken grad land og lokalsamfunn kan beskytte helse, miljø og forbrukerrettigheter. Reguleringer på disse områdene skal ifølge regelverkene ikke utgjøre «unødvendige hindringer for internasjonal handel». Hva som er «nødvendig» skal ikke avgjøres av folkevalgte politikere i lovgivende forsamlinger. Det overlates i stor grad til utvalgte handelseksperter og byråkrater som sitter i handelsavtalens utvalgte tvisteløsningspanel. Det kreves altså at land velger de måtene å regulere på som ikke hindrer eller får negative virkninger på handel. Her aller helst frivillige retningslinjer og selskapenes selvregulering framfor bindende lover og regler. Og slik setter handelsavtaler næringslivets og handelens interesser over mennesker og miljø.

Fra føre-var til etter-snar

Illustrasjon: En mann i dress holder farlige kjemikalier og en «fracking permit». Han henger som en tråddukke under en hånd. Hånden har en mansjettknapp utformet som dollartegn.
En såkalt «risikobasert tilnærming innebærer at det først må bevises at noe er skadelig før det kan reguleres.

Disse regelverkene henger også sammen med føre-var-prinsippet  nettopp fordi de forplikter land til å gå over til  den risikobaserte tilnærmingen. Da kan ikke et produkt eller produksjonsmetode forbys med mindre det finnes vitenskapelig bevis for at de forårsaker skade på helse eller miljø. Altså, et etter-snar-prinsipp. Både i Norge og i Europa er regulering innen mat, jordbruk, helse, dyrevelferd og miljø tradisjonelt basert på føre-var-prinsippet. I forhandlingene om en tilsvarende avtale med EU presser Storbritannia på for inngripende handelsregler og for å svekke føre-var-prinsippet ytterligere. I et utkast til forhandlingene nevner ikke Storbritannia føre-var-prinsippet under kapitlene om tekniske handelshindringer og veterinære og plantesanitære tiltak. Tvert imot favoriserer kapitlene den risikobaserte tilnærmingen. Statsminister Boris Johnson kaller føre-var-prinsippet for «mumbo-jumbo». Både Johnson og den britiske sjefsforhandleren, David Frost, har gjort det klart at i handelsavtaler vil Storbritannia gå inn for at regulering av mattrygghet og miljø skal være basert på «vitenskap». Altså den amerikanske etter-snar-tilnærmingen. Det gir det rom for å tro at det er dette utgangspunktet Storbritannia tar med seg inn i forhandlingene også med Norge.

Den norske regjeringen sier på sin side i mot seg selv i sine målsettinger. Samtidig med ønsket om å gå lenger enn de eksisterende overnevnte regelverkene i WTO, sier de at «retten til å innføre reguleringer for å ivareta legitime hensyn som miljø og helse vil ivaretas». Det hjelper dessverre lite når reglene i seg selv på den andre enden innskrenker retten til å velge hvordan man kan regulere.

Udemokratiske komiteer

I målsettingene antyder regjeringen at det ønskes «utstrakt regulatorisk samarbeid» mellom Norge og Storbritannia. Det innebærer at man lager felles reguleringer og standarder for å lette handel. Dette fører ofte til at standardene senkes ned til et minste felles multiplum. Regulatorisk samarbeid var et av de store stridspunktene i TTIP-forhandlingene. Ulike varianter eksisterer også som del av flere kapitler i nye frihandelsavtaler, deriblant i kapitler om tekniske handelshindre og veterinære og plantesanitære tiltak..

Illustrasjon: En dommer henger som en tråddukke under en hånd. Hånden har en mansjettknapp utformet som dollartegn.
Regulatorisk samarbeid kan innebære et system hvor selskapenes lobbyister får privilegert tilgang til å påvirke politiske beslutningsprosesser.

Med regulatorisk samarbeid opprettes det egne komiteer og arbeidsgrupper som gjennomgår og vurderer hvorvidt landenes lover og reguleringer er «mer handelshindrende enn nødvendig». Disse komiteene består av utvalgte handelseksperter og byråkrater fra de respektive landene og kommer med anbefalinger om å endre eksisterende lover og å stoppe eller utvanne nye lovforslag. De møtes bak lukkede dører og jobber ofte tett med representanter fra næringslivet. Systemet åpner dermed opp nye arenaer hvor selskapenes lobbyister får privilegert tilgang til å påvirke politiske beslutningsprosesser.

I sine målsettinger skriver regjeringen at «klausuler om å fremme bruk av internasjonale standarder» blir viktig. Som del av det å harmonisere lover og reguleringer inngår det at de skal baseres på «internasjonale standarder». Det refereres ofte til ulike internasjonale organer som setter disse standardene. Problemet er at de internasjonale standardene ofte er lavere enn hva som er nødvendig for å nå de overordnede lokale, nasjonale eller globale målene. I nyliberale handelsavtaler utgjør ikke de internasjonale standardene minimumsnivå, men snarere et tak for hvor langt demokratiet har lov til å gå i å regulere for å beskytte mennesker og miljø. Om et land innfører strengere lover eller høyere standarder enn taket tilsier, kan de være «mer handelshindrende enn nødvendig».

Effekten av disse regelverkene  og det regulatoriske samarbeidet vil vi se først om noen år. Det er en gradvis prosess der eksisterende og nye lover og standarder endres over tid. Avtalen mellom Canada og EU (CETA), kan likevel gi oss innblikk i hvordan systemet fungerer, og hvilke konsekvenser vi kan vente å se. Blant annet legger komiteen for veterinære og plantesanitære tiltak i CETA nå press på EUs standarder for matsikkerhet, dyrevelferd og bruk av kjemiske sprøytemidler. EUs lover om bruk av det kjemiske sprøytemidlet glyfosat ble diskutert på komiteens første møte i mars 2018. Her bruker kanadiske tjenestefolk komiteen til å få full godkjenning av det kontroversielle kjemikaliet. Glyfosat kan være kreftfremkallende og ha skadevirkninger på insekter, jordsmonn og grunnvann.

I forhandlingene med EU går Storbritannia inn for at komiteene skal ha brede mandater, blant annet til å endre avtaleteksten etter den er trådt i kraft. Åpner den norske regjeringen for utstrakt regulatorisk samarbeid og for bestemmelser i regelverkene med det samme innholdet som ligger i forhandlingene mellom Storbritannia og EU, kan vi i framtiden se lignende press på de standardene vi har i dag.

Vi i Attac Norge mener derfor at regjeringen er nødt til å bremse opp forhandlingene, invitere inn Stortinget til å legge rammer for mandatet, og inkludere interesseorganisasjoner og sivilsamfunn til å ta del i å utforme avtalen vi skal ha med Storbritannia. Vi trenger et bredt handlingsrom i møte med et innskrenket økologisk rom. Da kan ikke regjeringen gå inn for å snevre inn mulighetene våre.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Camilla Hansen

Camilla Hansen

Politisk rådgiver i Attac Norge
Camilla er mangeårig handelsaktivist i Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Fra november 2019 er hun politisk rådgiver i Attac Norge.