EU jobber med et system som skal definere bærekraftige investeringer. Men oljeindustrien har satt store ressurser inn i lobbyarbeid for å vanne ut det radikale potensialet som et slikt regelverk kan ha – med god hjelp fra norske selskaper.
I løpet av de siste årene har miljøbevegelsen i økende grad satt søkelys på finansindustriens rolle i å opprettholde den fossile økonomien. Gjennom kampanjer rettet mot de fossile investeringene til banker, pensjonsfond, forsikringsselskaper og kapitalforvaltere har miljøorganisasjoner klart å presse mange finansaktører til å endre sin utlånspraksis og trekke ut investeringer i for eksempel kull eller spesielt skadelige utbyggingsprosjekter. Her i Norge lyktes for eksempel en kampanje ledet av Framtiden i våre hender med å presse norske banker til å trekke sin finansiering av oljerørledningen Dakota Access Pipeline i USA. Like fullt er det altfor lite bevegelse i det store bildet. Rapporten «Banking on Climate Change»som nylig ble utgitt av Rainforest Action Network og en rekke andre miljøorganisasjoner, gjennomgår investeringene til 35 av de største bankene i verden, og viser at bankene har pumpet $2,7 trillioner inn i fossilindustrien siden Parisavtalen ble vedtatt i 2015. Disse investeringene har økt år for år.
Fellesskapet må ta aktiv styring over hvor finanssystemet vårt legger sine ressurser. En viktig forutsetning for å få til dette, er at vi tydelig definerer hvilke aktiviteter som faktisk bidrar til en grønn omstilling og hvilke som ikke gjør det. I EU jobbes det for tiden med utformingen av et slikt sett med definisjoner. Dette gjennom innføringen av et regelverk som kalles «Taksonomien for bærekraftige aktiviteter», eller bare «den grønne taksonomien». Dette skal være et verktøy for å vurdere bærekraften til ulike økonomiske aktiviteter, basert på seks kriterier knyttet til: reduksjon av klimagassutslipp, ressursforbruk, samt bevaring av biologisk mangfold og økosystemer. For at en aktivitet skal regnes som bærekraftig må den bidra til ett eller flere av kriteriene uten å vesentlig undergrave de andre. Tiltaket går inn i det bredere arbeidet med en European green deal som er en av hovedsatsningene til den nye EU-kommisjonen. Gjennom EØS-avtalen kommer også den grønne taksonomien til å bli tatt opp i norsk lov.
Etter hvert vil standarden for bærekraftige investeringer som taksonomien representerer kunne få konsekvenser for hvor finansinstitusjoner kan sette pengene sine, og hvorvidt de kan erklære seg som «grønne». Dermed vil vi forhåpentligvis se økt kanalisering av investeringer mot aktiviteter som faktisk er bærekraftige. Men sivilsamfunnskoalisjonen Change Financeønsker å gå lenger enn det EU-kommisjonen så langt har gjort. De peker på at det ikke holder å kun definere hvilke aktiviteter som er bærekraftige, vi trenger også tilsvarende taksonomier som kan brukes til å utdefinere aktiviteter som er skadelige for mennesker og miljø. På den måten har vi bedre mulighet til å faktisk trekke investeringer ut av skadelige aktiviteter, i tillegg til å favorisere det som er bra. Uansett hvor omfattende den endelige taksonomien blir er det viktig å kreve at den ikke bare blir en unnskyldning for å avstå fra ytterligere tiltak, men faktisk brukes aktivt som et verktøy for å kanalisere investeringer vekk fra sosialt og økologisk destruktive aktiviteter, og mot utviklingen av en bærekraftig økonomi og gode offentlige tjenester.
Lobbygruppene grønnvasker
Parallelt med dette er mektige lobbygrupper i full gang med å påvirke utformingen av taksonomien. De vil styre den i retning av å være et verktøy for grønnvasking av forurensende industrier. For eksempel har olje- og gasselskaper pumpet store ressurser inn i å få regnet naturgass som en energiform som bidrar til det grønne skiftet. Dette ved å fremme en argumentasjonsrekke man ofte hører i den norske debatten: «Gass er mindre forurensende enn kull, og kan dermed bidra til å redusere utslipp på kort sikt». Oljeselskapene prøver dermed å unngå bortfallet av investeringer som vil kunne ramme dem om EU innfører en grønn taksonomi som faktisk tar avstand fra gass. Men mer utvinning og forbruk av naturgass er ikke kompatibelt med 1,5-gradersmålet. Vi kan heller ikke ha et regelverk som regner investeringer i gass som «grønt» på linje med investeringer i etterisolering av bygninger eller utbygging av vind- og solkraft.
Ifølge en rapport som nylig ble utgitt av organisasjonen Reclaim Finance har gasslobbyen brukt mellom 68,8 og 82,9 millioner euro årlig (rundt 800 millioner kroner), samt 759 ansatte, på å promotere sin sektor som en «bro» i det grønne skiftet. Dette er et konservativt estimat, siden rapportering av lobbyvirksomhet i EU er noe selskapene i all hovedsak bestemmer selv om de vil gjøre eller ikke.
EU er det soleklart største eksportmarkedet for norsk gass, og vi dekker nesten en fjerdedel av gassforbruket i unionen. Hvorvidt EU bestemmer seg for å satse på naturgass i sin Green deal er dermed et helt essensielt spørsmål for norsk oljebransje. Derfor er det ikke overraskende at vi finner aktører som Norsk olje og gass og Equinor i listen over organisasjoner som presser på for en favorisering av gass i regelverket. Også klassifikasjonsselskapet DNV GL har ifølge rapporten vært involvert i slik lobbyvirksomhet. Ifølge EUs Transparency Register bruker disse tre til sammen rundt 3 millioner euro (31,3 millioner kroner) årlig på lobbyvirksomhet i Brüssel. Equinor satser klart mest med sine 2,5 millioner euro og 12 ansatte (7,5 fulltidsekvivalenter). Sistnevnte er også langt foran de to andre i antall møter med representanter for EU-kommisjonen de siste årene.
Fremtiden til norsk oljeindustri er tett bundet opp med utformingen av EUs grønne taksonomi. Bransjen jobber febrilsk med å sikre at gass fortsatt skal ha en favorisert posisjon i unionens strategier som den «minst dårlige» fossile energikilden. Bevegelsen for en rettferdig omstilling av norsk økonomi bør derfor støtte opp om europeisk sivilsamfunn i deres kamp. Vi må få på plass et rammeverk som får kanalisert samfunnets ressurser mot å sikre en levelig planet for fremtiden!