Hjem » Artikler » Blogg » Hva kan vi lære av den forrige finanskrisen?

Hva kan vi lære av den forrige finanskrisen?

Hva om en ny finanskrise oppsto i dag? Hva om Covid-19 leder til en økonomisk tilbakegang som forårsaker massivt mislighold av lån og uro i finanssektoren? I dette blogginnlegget ser vi nærmere på hva vi kan lære av finanskrisen i 2008 for å forstå dagens situasjon.

Helt siden kaoset i 2008 har det periodevis versert rykter om en nært forestående finanskrise. Men faren for at vi kan oppleve en ny krise av lignende proporsjoner har aldri vært så høy som i det siste. På samme måte som fjellklatrere sjekker og dobbeltsjekker utstyret sitt før de skal i gang, lurer vi alle nervøst på om reguleringene som ble iverksatt i kjølvannet av det forrige finansielle sammenbruddet vil være robuste nok. Kan de absorbere stresset som finanssystemet utsettes for som konsekvens av Covid-utbruddet? Med andre ord: Tåler finanssektoren et nytt sjokk, etter over et tiår med regulering?

Foto: Morning Brew / Unsplash

Ingen kan vite svaret på dette før en ny krise faktisk inntreffer. Men det finnes en risiko for at lappeteppet av tiltak som ble innført for å fikse krisen i 2007-08 ikke er egnet for å håndtere det uventede scenarioet vi står overfor i dag. Det kan være nyttig å se tilbake på hva som skjedde under den forrige finanskrisen. Å undersøke likhetene og forskjellene vil hjelpe oss å bedre forstå den nåværende situasjonen og hva som kan skje videre.

Hva skjedde under den forrige krisen?

2008-krisen startet i finanssektoren og traff deretter resten av økonomien. I dag risikerer vi at den økonomiske nedgangen forårsaket av koronaviruset kan lede til en finanskrise. Selv om den utløsende dynamikken er annerledes kan konsekvensene bli nokså like, da finanssystemet av i dag ikke er så ulikt det vi hadde før 2007-08.

Grunnlaget for finanskriser ble lagt i tiårene før 2007-08 gjennom en tiltagende lemping på finansielle reguleringer. I oppløpet mot krisen i 2007-08 ledet en enestående kredittekspansjon til høyrisikoadferd, enorme bonuser og utdeling av høye utbytter. Løpetidsforskjeller mellom bankenes gjeld og eiendeler hopet seg opp (resultatet av at banker tok opp kortsiktige lån på pengemarkedene og utstedte langsiktige lån med høye renter), noe som dramatisk økte likviditetsrisikoen til finansinstitusjoner. Bankenes kapital var lav mens gjeldsgraden var enorm. Man skal heller ikke glemme de uvanlige og aggressive formene for boliglån, og de ugjennomsiktige mekanismene for verdipapirisering av boliglån som skjulte de faktiske risikoene som fantes i bankenes porteføljer. Etter som andelen misligholdte boliglån skjøt i været brøt tilliten som finansinstitusjonene hadde til hverandres betalingsevne sammen, og banker sluttet å låne penger til hverandre. På grunn av den tette sammenkoblingen bankene imellom fremkalte dette en dominoeffekt som ledet til at det offentlige måtte gå inn med redningspakker til nesten alle de største bankene i USA og EU.

Folket betalte for krisen

Banker sluttet ikke bare å låne ut til hverandre, de stoppet også sine utlån til realøkonomien og husholdninger. Dette utløste en kredittkrise hvis etterdønninger fikk konsekvenser for mennesker over hele verden i flere år etter krisen. Mens finanskrisens kortsiktige konsekvenser kunne måles kvantitativt i form av den massive regningen for redningspakkene som skattebetalere måtte betale, ble de langsiktige konsekvensene for ofte ansett som mindre direkte sporbare sammenlignet med krisens innvirkning på mikro- og makronivå. Små og mellomstore bedrifter kunne ikke opprettholde en nødvendig tilførsel av penger på grunn av manglende kreditt, og gikk dermed konkurs. Økende arbeidsløshet og ulikhet gikk hånd i hånd med en massiv økning i offentlig gjeld. Denne gjelden ble så (mis)brukt for å introdusere nedskjæringstiltak som, særlig i Europa, åpnet porten for fremveksten av ytre høyre-bevegelser, populisme og euroskeptisisme.

Hvis vi ser på alle de direkte og indirekte følgene av krisen som folk, spesielt de mest sårbare, har måttet hanskes med i det siste tiåret, er det en ting som fremstår tydelig. Den politiske og regulatoriske responsen har vært for svak. Nå som vi står på randen av en ny finanskrise ville det vært rimelig å forvente at regulatoriske tiltak allerede hadde omvandlet finanssystemet slik at det var langsiktig orientert, bærekraftig og rettferdig. I stedet står vi overfor den bitre sannheten at lite har endret seg. Den samme risikoen for systemisk svikt truer oss igjen i dag: mange har gitt uttrykk for bekymring over måten lappeteppet av halvhjertede reguleringer som ble satt sammen etter krisen lot mange fundamentale problemer gå uløst. Det starter med å bryte ned modellen med universell bankvirksomhet som ligger til grunn for de sammenvevde too-big-to-fail-bankene. Det går videre med en uregulert skyggebanksektor, inkludert omsetningssteder, og vedvarer med fortsatt eksisterende høyhastighetstransaksjoner og former for spekulativ investeringsadferd som flykter fra en økonomi ved første tegn på en konjunkturnedgang – listen fortsetter, se bl.a. her og her.

Resultatet av den uferdige reformen av finanssektoren som ble gjennomført etter krisen er at vi i dag har, på samme måte som før det forrige krakket, enorme mengder privat gjeld, ekstremt høye gjeldsgrader i selskaper og finansinstitusjoner, i tillegg til priser på aktiva. På toppen av dette har vi også høye løpetidsforskjeller mellom eiendeler og gjeld, nå mer utbredt blant skyggebanker enn i fortidens banksektor.

Foto: Pixabay

Hva foregår i dag og hvor kan det lede oss?

Når en pasient er syk, må legen undersøke symptomene for å finne riktig botemiddel og forhindre det verste fra å skje. Så la oss kikke på noen av symptomene vi kan se basert på lærdommene fra den forrige krisen.

I den nåværende situasjonen står store selskaper overfor en nedgang i inntektene sine, som vil lede til betalingsproblemer og risiko for mislighold av gjeld. Denne risikoen er konsentrert i sektorene som har vært særlig påvirket av den pågående globale nedstengningen. Som en konsekvens av dette vil verdipapirene knyttet til disse sektorene miste verdi, som igjen fører til tap for banker, investorer og pensjonsfond. Over tid vil ikke de sterkest påvirkede selskapene lenger kunne rekapitalisere og fornye gjeldsfinansieringen sin. Credit default swap (CDS)-sektoren – forsikringer som må utbetales når selskaper misligholder kreditten sin – vil gjennomføre store utbetalinger, som potensielt kan påvirke likviditeten til finansielle virksomheter som selger CDS. Denne risikoen kan spre seg til porteføljer eid av aktive eierfond, med en påfølgende økt risiko for pensjonsfond. Det vi ser er at dagens sammenkoblede finansmarkeder og sterkt finansialiserte økonomi raskt kan eskalere (igjen) til en finanskrise.

For banker ser vi allerede en økning i nivået av misligholdte lån og tapte inntekter. Dersom forretninger og kunder tvinges til å finansiere seg selv via overtrekk, og alle gjør dette samtidig, kan det sette bankenes likviditet på prøve. Det verste scenarioet på dette tidspunktet ville vært om kapitalen til banker og forsikringer faller under minstekravene for hvor mye penger de må holde til enhver tid. Da vil de ikke lenger kunne rekapitalisere seg på kapitalmarkedene, som potensielt kan lede til nye konkurser blant banker i global skala.

Når det gjelder forsikringsindustrien vil koronakrisen føre til en økning i krav om erstatning for tapte inntekter, noe som vil legge press på likviditeten eller til og med betalingsevnen til forsikringsgivere. Selv om noen forsikringsselskaper har gått med på utbetalinger for legitime krav om erstatning for tapte inntekter som skyldes nedstenging av samfunnet, er det andre som viser en viss motvilje. Vi ser allerede en påfallende økning i avslag på krav knyttet til COVID-19, som kan være forårsaket av dette kraftige oppsvinget i forespørsler. Hvis trenden fortsetter å øke kan det potensielt lede til insolvens både for vanlige firmaer og forsikringsselskapene selv, dersom de ikke er i stand til å betale ut for alle de legitime kravene de mottar. For kapitalmarkedenes del vil et stort utsalg av verdipapirer på kort tid øke markedets volatilitet, med tap som krystalliserer seg på flere ulike nivåer som følge. Dette inkluderer all den finansielle tjenesteytingen som foregår utenfor det regulerte banksystemet, kjent som skyggebankvirksomhet. Her finner man blant annet kapitalforvaltere, statsstøttede foretak, strukturerte finansprodukter, såkalte broker-dealers (aktører som handler verdipapirer både på egne og andres vegne), finansielle holdingselskaper og finansselskaper.

Når det gjelder offentlige finanserkan vi se fremveksten av de samme gjeldsproblemene som ble en overhengende utfordring etter krisen i 2008. Flere trillioner euro blir gjort tilgjengelig tvers over Europa for å støtte opp under en økonomi som har begynt å snuble, og med det øker sannsynligheten for ytterligere sparetiltak. Om redningspakker til bankene etter hvert blir iverksatt, noe som vil øke offentlig gjeld enda mer, gjenstår å se.

Folket bør ikke få regningen denne gangen

Denne dystre samlingen av mulige scenarioer bør ikke få oss til å glemme at enhver krise skjuler sine egne muligheter. Den nåværende krisen skaper en ny politisk medvind som sivilsamfunnet kan bruke til høylytt å kreve at finanssektoren forandres for godt.

Dagens scenario skiller seg fra perioden før krisen i 2007-08 på to oppmuntrende måter.

  • For det første: Tilsynsorganer og politikere har en bedre oppfatning av hvor den makroøkonomiske systemrisikoen ligger. I tilfelle et finansielt sammenbrudd vet tilsynsmyndigheter nå hvor store den systemiske innvirkningen som slik risiko vil ha på økonomien. Noen av reguleringene introdusert etter krisen har også tredd i kraft. For eksempel vil de noenlunde mer tilstrekkelige kapitalkravene til bankene bidra til å dempe den umiddelbare risikoen.
  • For det andre: Sivilsamfunnet har en avgjørende rolle å spille i møte med denne utfordringen. Change Financeplanlegger å være på frontlinjen i denne kampen. I det siste tiåret har ikke-statlige organisasjoner, aktivister og progressive eksperter bygd fruktbare synergier og kapasitet seg imellom som vi nå bør samle og utnytte. Vi må sikre at de politiske ambisjonene forblir høye.

Tilsynsmyndigheter må være årvåkne for å sikre at finanssektorens respons på denne krisen er i tråd med allmennhetens interesse. Denne gangen kan det ikke være offentlige midler som brukes til å betale for krisen, da dette vil lede til høy offentlig gjeld som løses med sparetiltak. Denne gangen må vi finne en måte å få finansmarkedene til å bidra til gjenoppbyggingen av økonomien. Vi trenger en grønn og sosialt rettferdig gjenoppbygging etter krisen som støtter omvandlingen av økonomien vår til fordel for folk og planeten.

Teksten ble først publisert av Change Finance og er oversatt av Sondre Molteberg Dalen, 1. nestleder i Attac Norge.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Change Finance
Change Finance er et sivilsamfunnsnettverk fra mer enn 67 land og 6 kontinenter. Vi tror at vårt rop om å forandre finans — vekk fra finansialiseringen — kan svare på folks håp om radikale endringer for et bedre liv.