Hilde Nagells Digital revolusjon – Hvordan ta makten og friheten tilbake er en av flere bøker denne høsten som retter et kritisk blikk på den stadig større rollen som informasjonsteknologi spiller i dagens samfunn og hvem som fatter beslutningene rundt utviklingen og bruken av dem. Boken er et steg i riktig retning både når det kommer til å analysere problemet og forslag av mulige løsninger. Samtidig er det deler av analysen som kunne vært bedre.
Historie og demokrati
Nagells korte historiske gjennomgang går gjennom hvordan digital teknologi har sitt opphav i offentlig sektor, spesielt i det amerikanske militæret. Hvor DARPA gjennom sin oppbygging av ARPANET, og hvordan arbeidet til Tim Berners-Lee ved CERN la grunnlaget for internett slik vi kjenner det i dag.
Statens rolle i teknologiutviklingen blir diskutert flere ganger, og hun benytter seg av arbeidet til økonomen Mariana Mazzucato. For å diskutere rollen som digitale plattformer har i økonomien med tar hun utgangspunkt i arbeidet til Nick Srnicek. Hun beskriver hvordan disse fungerer som kritiske institusjoner og infrastruktur, og den enorme makten den bringer med seg. Tjenestene som disse plattformene tilbyr forbrukere er ofte gode, men Nagell avviser med det rette at denne organiseringen gir reel frihet. Teknologigigantene lett kan avvikle disse tjenestene, samtidig som at de grovt utnytter de som jobber for dem.
Gjennom å sammenlikne smartby-prosjektene i Toronto og Barcelona utforsker Nagell mulige alternative måter for å digitalisere samfunnet. I førstnevnte tok dette form av et offentlig-privat samarbeid, hvor Alphabet (Googles moderselskap) fikk subsidier av byen og eierskap til dataene som ble samlet inn. Dette prosjektet ble nylig stanset, etter langvarige protester fra lokalbefolkningen. De var ikke interessert i å betale for en ytterligere privatisering av byen deres. I Barcelona derimot, har prosjektet vært drevet av en innbyggerne selv. Åpenhet, medbestemmelse og aktiv næringspolitikk som favoriserer de lokale er kjennetegnene her. Prosjektet har som følge av dette stor støtte i befolkningen og har blitt kopiert av over 60 andre byer.
Løsningen
Nagells foreslåtte løsninger er et godt steg i riktig retning. Hun avviser at individuelle handlinger er tilstrekkelig for å løse problemet slik det er nå. Hun ønsker også å utvide måten vi forholder oss til teknologien, ikke bare som forbrukere, men som fullverdige borgere. Av konkrete forslag kommer hun med en rekke reformer, heller enn revolusjon. Hun ønsker at den nasjonale infrastrukturen skal bygges med åpen kildekode, gjennom det som kalles smidig metode.
Hun unngår den vulgære teknologiske determinismen som preger diskursen, men klarer dessverre ikke helt å kvitte seg med den.
Nagell argumenterer for å bygge videre på eksisterende digital infrastruktur, hvor for eks. Altinn skal bygges videre til det hun kaller en «nasjonalt skybasert digital infrastruktur (NSDI)», med åpen kildekode og standarder. Eierskapet må også inkludere den fysiske infrastrukturen som servere.
Noe enkel analyse
Selv om det er mye bra i Nagells bok, er det likevel ting som kunne vært bedre. Analysen hennes bærer til tider noe preg av teknologisk determinisme. Når hun diskuterer plattformer som Uber og Lyft nevner hun kun smarttelefonen som årsak til dette fenomenet. Her kunne hun støttet seg mer på Srnicek, som i Platform Capitalism (2016) forklarer utbredelsen av disse plattformene med utgangspunkt i de gjentatte økonomisk krisene siden 1970-tallet. Krasjet i 2008 la nok minst like mye av grunnlaget som iPhone. Ville folk godtatt arbeidspresset og de lave lønningene som Uber, Lyft, Amazon mfl. benytter seg av om de ikke hadde nettopp mistet sine tidligere jobber i krasjet?
Ved flere anledninger kunne hun gått dypere, og sett i hvilken grad påstandene hun hun referer til faktisk stemmer. For eksempel, når hun analyserer den pågående teknologikonflikten mellom USA og Kina går skillelinjene ut på at mens kinesiske selskaper er tett tilknyttet staten har «amerikanske teknologiselskaper bygget seg store på frimarkedsideologi og en armlengdes avstand til myndighetene». Det er riktig at dette er hvordan disse selskapene fremstiller seg selv, og Nagell utfordrer ikke dette selvbildet i stor grad. Hun kunne lett avvist denne påstanden med å benytte seg av Mazzucatos arbeid, eller referert til den enorme overvåkningen som Edward Snowden avslørte i 2013. Det er heller ikke mangler på nylige eksempler hvor amerikanske selskaper stiller sine tjenester tilgjengelig for myndighetene. Palantir, overvåkningselskapet til Paypal-grunnlegger Peter Thiel, selger analyseverktøy til politiet og er med på å muliggjøre konsentrasjonsleirene som ICE operer ved grensen mot Mexico. Palantir har også samarbeidet med norske myndigheter, og har solgt sine tjenester til både Tollvesenet og Direktoratet for E-Helse. Microsoft skal levere skytjenester for 10 milliarder til Pentagon, mens de skal gjøre det samme for det norske forsvaret.
Reform eller revolusjon
Hilde Nagell har skrevet en fin introduksjon- og debattbok til temaet digitalpolitikk og økonomi. Hun unngår en god del av feilene som mange andre kommentatorer gjør. Hun unngår den vulgære teknologiske determinismen som preger diskursen, men klarer dessverre ikke helt å kvitte seg med den. Endringene hun foreslår, bl.a. åpen kildekode og offentlig infrastruktur er et betydelig steg i riktig retning. De er gode reformer, om resultatet blir en Digital revolusjon gjenstår å se.
SE OGSÅ:
Teknologien, samfunnet og oss: Bokbad med Dag Hareide, Hilde Nagell og Bår Stenvik
Tre forfattere har kommet med bøker om digital økonomi denne høsten, vi samlet dem til et felles bokbad som du kan se her.
Norge kan ikke hvile på konsulenter og teknologigiganter
AKSON-skandalen har tydeliggjort behovet for å få demokratisering av den digitale økonomien på politikernes bord.