Foto : Nærings- og fiskeridepartementet

Mens kinesiske myndigheter fengsler demokratiforkjempere, torturerer, tvangssteriliserer og sender minoritetsgrupper i konsentrasjonsleirer, forhandler den norske regjering fram en frihandelsavtale med diktaturet for å sikre næringslivets interesser. Hva skjer da med menneskerettighetene?

Forhandlingene mellom Norge og Kina har pågått i over tre år. Etter sju år på is grunnet fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, er vi snart ved veis ende. Nærings- og fiskeridepartementet sier forhandlingene kan bli ferdige allerede i år. Nå er året snart omme. Kanskje får vi nok en potensiell nedtur i katastrofeåret 2020.

Et skittent forhandlingsbord

Forhandlingene foregår uten åpenhet og innsyn. Regjeringa har ikke offentliggjort sitt forhandlingsmandat. På spørsmål om innsyn, viser næringsdepartementet likevel til noe av hva det forhandles om. Foruten de ‘vanlige’ omfattende tekniske reguleringer, stadfester regjeringa at det også forhandles om «en separat avtale om arbeidstakerrettigheter». Dette er ikke vanlig prosedyre. Men når Norge forhandler med et land hvor millioner av mennesker blir utsatt for umenneskelig og grusom behandling, kan man jo si at det er det godt å se ekstratiltak satt i sving. En slik sideavtale har også Sveits i sin avtale med Kina. Spørsmålet er likevel; vil avtalen sikre at Norge ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd? Det korte svaret er «nei».

Sideavtalen til Sveits har ingen bindende bestemmelser om arbeidstakerrettigheter. Den har blitt sterkt kritisert av sivilsamfunn i Sveits fordi den ikke er direkte kobla til handelsavtalen og kan ikke håndheves. Handelsavtalen Sveits har med Kina nevner ikke menneskerettigheter. Den norske regjeringa har ei heller nevnt menneskerettigheter i sin omtale av handelsavtalen på egen nettside.

Konsentrasjonsleirer og tvangsarbeid

Ifølge Amnesty henretter Kina årlig flere mennesker enn resten av verden til sammen. Befolkningen underlegges masseovervåkning og kontroll gjennom det såkalte «sosiale kredittsystemet». I Hongkong har opprøret blitt brutalt slått ned på, og demokratiske friheter fjernet. Samtidig blir uigurer og andre etniske og religiøse minoriteter torturert, tvangssterilisert og sendt i konsentrasjonsleirer.

Minst en million uigurer er ifølge FN fanget i konsentrasjonsleirer i Xinjiang-provinsen vest i Kina. I leirene blir en «omskolert» og frarøvet kultur, før en sendes til fabrikkene som slaver. Fabrikkene og arbeidsleirene produserer for det globale markedet og er underleverandører for multinasjonale selskap. Over 80.000 uigurer er slaver i fabrikker knyttet til minst 82 globale selskaper, som Apple, Microsoft, Samsung, Nike og H&M.

Den norske regjering hevder at «næringsinteresser ikke står i motsetning til menneskerettigheter». Nybø sier likevel at Norge ikke vil fremme krav om at partene skal kunne foreta kontroll og inspeksjoner av arbeidsforhold på den andre parts territorium. Videre sier ikke regjeringa noe om at de vil kreve at uavhengige inspektører fra FNs menneskerettighetsråd får uhindret tilgang til Xinjiang i henhold til et FN-vedtak fra 2019. Et vedtak Norge har signert.

Regjeringa ser ut til å gå for en avtale som er tannløs og uforpliktende når det gjelder menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Uten mulighet for åpenhet og innsyn i verdikjeder og arbeidsforhold er det umulig å avdekke rettighetsbrudd.

Stopp forhandlingene

Å inngå en frihandelsavtale med Kina vil ikke kun sende signaler om at Norge ser gjennom fingrene på menneskerettighetsbrudd. Det vil òg øke risikoen for at norske selskaper bidrar til, og profitterer på, tvangsarbeid og andre menneskerettighetsbrudd. Den økonomiske avhengigheten av Kina som handelsavtalen vil forsterke, kan, som Norsk Pen advarer om, true vår ytringsfrihet og svekke muligheten til å kritisere menneskerettighetsbrudd i Kina.

Når næringsinteresser står i motsetning til menneskerettigheter, må menneskerettighetene settes høyest. Om regjeringa ikke får på plass en avtale som ivaretar folk og miljø først, kan ikke Stortinget ratifisere avtalen.

 

Denne kronikken var først publisert i Klassekampen 3.12.2020.

Hege Skarrud