Hjem » Artikler » Blogg » Selskaper vil bruke handelsavtale til å stoppe Canadas regulering av plastsøppel

Selskaper vil bruke handelsavtale til å stoppe Canadas regulering av plastsøppel

Canada planlegger nye miljølover for å bekjempe plastforurensing, men kan bli hindret av den nye NAFTA-avtalen. Plastlobbyen krever at handelsministeren skal stoppe lovene.

Plastforurensingen er en av vår tids største miljøkriser, og er en trussel mot livet i havet. Men mens stadig flere land verden over er i ferd med å innføre strengere regulering av plast og plastavfall, blir de motarbeidet av storselskapene som bruker handelsavtaler til å stoppe den nye miljøpolitikken.

Foto: Brian Yurasits / Unsplash

Selskapene vil stoppe miljølover

Canada er et av landene som planlegger nye og strengere regulering av plast og plastavfall. I oktober publiserte landets myndigheter en vitenskapelig vurdering av plastforurensningen i landet, sammen med en plan for å håndtere problemet. Som del av landets miljølovgivnging, vil plastikk bli regulert som en giftig substans, samtidig som en rekke typer engangsplast, som sugerør og bæreposer, vil bli forbudt i 2021. De nye reguleringene inkluderer også krav om at plastprodukter og –emballasje skal kunne resirkuleres.

Men de store amerikanske selskapene innen kjemikalie-, fossil-, emballasje- og transportindustrien, som alle tjener grovt på produksjon og handel med plast og plastavfall, motsetter seg planene. I et brev til den canadiske handelsministeren, Mary Ng, krever selskapene og deres lobbygrupper at hun skal ta affære og stoppe de nye miljølovene. Lovene vil være et brudd på Canadas internasjonale handelsforpliktelser både i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og handelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico (USMCA). USMCA er den nye versjonen av NAFTA-avtalen, som ble reforhandlet av Trump-administrasjonen. Avtalen trådte i kraft i juli i år.

Ifølge selskapene er de planlagte miljølovene i strid med Canadas handelsforpliktelser på minst tre måter:

  • Lovene utgjør ikke-tollmessige handelshindringer (non tariff barriers). Det vil si hindringer eller begrensninger av internasjonal handel som ikke kommer fra toll, men fra et lands innenrikspolitikk – fra lover, reguleringer og standarder som gir forrang til andre hensyn enn handel, som for eksempel helse, mattrygghet eller miljø. Både USMCA og WTOs avtale om tekniske handelshindringer (TBT) forbyr land å innføre reguleringer som er «mer handelshindrende enn nødvendig».
  • Lovene er ikke i tråd med «risikobasert» regulering. Krav i handelsavtaler om at regulering skal være «risikobasert» betyr at man skal gå bort fra føre-var-prinsippet og over til den amerikanske måten å regulere på. Det innebærer at man ikke kan forby et produkt når det er risiko for skade på helse eller miljø, så lenge det ikke er vitenskapelig bevis for risikoen. USMCA inneholder bestemmelser som forplikter alle tre landene til å ha «en risikobasert tilnærming» når de skal regulere kjemikalier. Siden plast produseres fra oljebaserte kjemikalier, er regulering av plast og produkter som inneholder plast omfattet av avtalens bestemmelser om kjemikalier.
  • Lovene er ikke basert på «sunn vitenskap». Risikobasert regulering er basert på det selskapene kaller «sound science» eller «sunn vitenskap». Begrepet blir ofte brukt av selskapene for å så tvil om forskning som knytter deres produkter til helseskader og miljøødeleggelser, for på den måten å stoppe eller forsinke reguleringer og forbud.

Når plastlobbyen skriver at de canadiske myndighetenes foreslåtte plastregulering ikke er basert på «sunn vitenskap» så mener de at den vitenskapelige vurderingen som ligger til grunn ikke er sikker nok. Til tross for at konsekvensene av den globale plastforurensingen er så store og så veletablerte at plast nå er definert som farlig avfall i Basel-konvensjonen, hevder altså selskapene at Canadas planlagte politikk «ikke er basert på sterke vitenskapelige bevis».

Foto: Nick Fewings / Unsplash

Grønnvasking av miljøskadelige avtaler

Selskapenes framstøt mot Canadas nye miljølover er del av en større internasjonal kampanje mot strengere regulering av plast og handel med plastsøppel. Mange av de samme selskapene og lobbygruppene lobber nå Trump-administrasjonen for at de skal bruke handelsforhandlingene mellom USA og Kenya til å fjerne Kenyas forbud mot plastposer og tvinge landet til å fortsette å importere plastsøppel fra USA. Selskapene lobbet også massivt i et forsøk på hindre nye regler for kontroll av internasjonal handel med plastavfall i Baselkonvensjonen. Det lyktes de heldigvis ikke med.

Det ironiske er at USMCA inneholder et eget kapittel om miljø, der det blant annet står at landene «skal gjøre tiltak for å hindre og redusere avfall i havet». Men denne klausulen er meningsløs så lenge bestemmelser i de øvrige delene av avtalen kan brukes til å forhindre, fjerne eller utvanne miljøpolitikk.

Kapitler om miljø og bærekraftig utvikling har blitt standard i nye frihandelsavtaler, men har vist seg å være ubrukelige og lite annet enn grønnvasking av avtalene. Snarere enn å sikre at handel ikke går på bekostning av miljø og menneskerettigheter, legger kapitlene begrensninger på hvor langt landene kan gå når de skal utforme politikk på disse områdene. Typisk inneholder kapitlene bestemmelser som sier at landene ikke kan utforme lover og reguleringer som beskytter miljø, arbeiderrettigheter og menneskerettigheter, dersom de utgjør «skjulte hindringer for handel». Handel er med andre ord overordnet.

Skal vi ta plastkrisen og de mange andre miljøkrisene verden står overfor på alvor, så må handelspolitikken endres radikalt. Vi trenger en helt annen type handelsavtaler, som er demokratiske og sosialt og økologisk bærekraftige. Handelsavtaler som, i motsetning til dagens avtaler, alltid setter hensynet til mennesker og miljø først.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Camilla Hansen

Camilla Hansen

Politisk rådgiver i Attac Norge
Camilla er mangeårig handelsaktivist i Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Fra november 2019 er hun politisk rådgiver i Attac Norge.