Hjem » Artikler » Blogg » Leders Blogg » Regjeringas nye handelsavtaler setter fyr på demokratiet

Regjeringas nye handelsavtaler setter fyr på demokratiet

Amazonas brenner og Kina lager konsentrasjonsleirer. Imens forhandler Norge om nye frihandelsavtaler med myndighetene som er ansvarlige for dette. Avtalene vil forsterke disse problemene. Det er ikke riktig at handelspolitikken undergraver demokrati, menneskerettigheter og øvrige politiske hensyn.

Regjeringa er i sluttfasen av forhandlinger om en ny bilateral frihandelsavtale med Kina. De ferdigstiller også den omstridte EFTA-avtalen med Mercosur-blokken, hvor Brasil er med som største land. Regjeringa ser krisene i disse landene, men forsvarer likevel avtalene med argumenter om at de skaper flater for dialog og samarbeid for å komme til løsninger. Men når dialogen i første omgang er der for å sikre næringslivsinteresser, og samarbeidet er tuftet på å sikre markedsadgang og konkurransefortrinn, hvilke problemer er det da vi løser?

Menneskerettighetene opp i flammer

Ifølge Amnesty henretter Kina flere mennesker hvert år enn resten av verden til sammen. Befolkningen underlegges masseovervåkning og kontroll. For ikke mange dagene siden ble det klart at kinesiske Huawei har utviklet ansiktsgjenkjennings-programvare som identifiserer den forfulgte folkegruppa uigurer. Uigurer blir i Kina torturert, tvangssterilisert og sendt i konsentrasjonsleirer.

Minst en million uigurer er ifølge FN fanget i konsentrasjonsleirer i Xinjiang-provinsen. Tallet forventes å øke, da kinesiske myndigheter bygger nye leire i stor skala, ifølge organisasjonen ASPI. Uigurer jobber som slaver i fabrikker og arbeidsleirer som produserer for det globale markedet. Over 80.000 uigurer er slaver i fabrikker knyttet til minst 82 globale selskaper, som Apple, Samsung, Nike og H&M. Selskaper Norge importerer store kvanta fra.

Men det er ikke bare i Kina norske handelsavtaler setter mennesker og miljø til side for det store næringslivet.De første ti månedene i 2020 registrerte en økning på 25 prosent i antall branner i Amazonas. Selv om stormen på sosiale medier har stilnet, står motstanden støtt i sivilsamfunnet. Ti norske sivilsamfunnsorganisasjoner gikk nylig ut og ba regjeringa ikke inngå avtalen som nå ligger på bordet med Mercosur-blokken. I en felles uttalelse fra organisasjonene heter det at «politikken som føres i Brasil undergraver lover og institusjoner ment for å beskytte regnskog, miljø og menneskerettigheter».

Mercosur-avtalen vil ytterligere utsette miljø og menneskerettigheter til fordel for næringslivsinteresser. Norge har gitt Mercosur bedre markedsadgang på produkter som mais, soyamel og storfekjøtt. Produksjonen av disse er sterkt knyttet til avskoging av regnskog. Den brasilianske urfolksorganisasjonen APIB er bekymret for at avtalen innskrenker urfolks territorier og rettigheter.

Her ligger kjernen av problemet. Mangelen på demokratisk forankring av handelsavtalene undergraver en rekke politiske hensyn. Frihandelsavtalene med Kina og Mercosur framforhandles bak lukkede dører, med lite eller ingen innspill fra sivilsamfunn, fagforeninger og interesseorganisasjoner. Den norske regjeringa nekter å legge fram sine mandater for forhandlingene. Kortene holdes tett til brystet.

Vi vet dog at det med Kina forhandles om en sideavtale på arbeidstakerrettigheter. I avtalen med Mercosur ligger et såkalt bærekraftskapittel på bordet. Sideavtalen Norge ønsker med Kina har Sveits allerede i sin avtale med Kina. Den er sterkt kritisert av sivilsamfunn i Sveits fordi den ikke er direkte kobla til selve handelsavtalen og ikke kan håndheves. Bærekraftskapitlet Norge går for i EFTA-avtalen med Mercosur er forventet å være nærmest en blåkopi av den EU forhandler fram i sin avtale med Mercosur. Dette kapitlet har blitt sterkt kritisert for å undergrave demokrati og ikke ha forpliktende bestemmelser på miljøvern.

At bærekraft og menneskerettigheter tas inn i forhandlinger er et steg på veien, men dessverre er det tilsynelatende kun tomme ord. Det ligger ingen sanksjonsmuligheter i disse sideavtalene og kapitlene, til forskjell fra øvrige kapitler. Det betyr ikke at alle deler av avtalen skal kunne tas opp i en domstol, men at næringslivsinteresser tydelig trumfer miljøvern, arbeidstakers- og menneskerettigheter. Nok en gang.

Regjeringas kronisk ustemte politikk

Regjeringa har siden 2016, med KrF i bresjen, frontet ulike tiltak for å sikre en «samstemt politikk for utvikling». Det være seg gjennom svulstige samstemthetsrapporter, eller samstemthetsforum med akademia og sivilsamfunn. Regjeringa sier selv at prosjektet «handler om å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller hemme fattigdomsreduksjon i utviklingsland». Fattigdom og menneskerettighetsbrudd lever under samme tak. Likevel har regjeringa stilt seg svært motvillige til å ta tak i de grunnleggende problemene som dagens handelsystem bringer til samstemthetsbordet.

Menneskerettighetsbruddene og brannene i Amazonas er i stor del konsekvenser av handelspolitiske interesser direkte knyttet til varene vi kjøper i Norge. Enten det er kjøtt fra soyafôr eller iPhoner fra Zhengzhou. Dermed serverer regjeringa en ustemt politikk for utvikling når handelspolitiske spørsmål ikke løftes inn i arbeidet.

Å til stadighet undergrave egne politiske mål er dårlig strategi i enhver vanlig situasjon. Når verden står i en rekke krysskriser blir det fatalt. Da kan ikke store deler av det politiske Norge tviholde på at andre spørsmål ikke skal blandes inn i handelspolitikken, eller handelspolitikken inn i andre spørsmål. Sånn når vi ikke løftene om samstemthet.

Internasjonalt samarbeid fordrer reform

Toll og kvoter er i stor grad et tilbakelagt kapittel for handelsavtaler. Det handler nå om å «harmonisere» standarder og regler ned til et felles minste multiplum. Med andre ord: å endre lands politikk for å sikre næringslivets interesser. Miljø, arbeidstakerrettigheter, fattigdomsbekjempelse og menneskerettigheter blir dermed satt til side for markedsadgang for næringslivet. Det er viktig å påpeke at det er det store næringslivet som har kompetanse og kapasitet nok til å påvirke innholdet i avtalene. Da er det deres snevre økonomiske interesser og konkurransefortrinn som får forrang. Slik kastes også lokalt, bærekraftig næringsliv under bussen.

Premissene for internasjonalt samarbeid må endres slik at vårt felles livsgrunnlag ivaretas og global ulikhet bekjempes. Reform av internasjonal handel står her i sentrum. Vi skal vekk fra å sette næringslivets interesser foran menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø. Vi skal ha åpenhet i forhandlinger slik at sivilsamfunn, fagforeninger og folkevalgte kan sikre at avtalenes utfall blir fordelaktige for folk og miljø. Det sistnevnte kan vi innføre allerede i dag.

Kritikere av dagens handelspolitikk blir beskyldt for å være «mot handel», sammenlignet med Trump og beskrevet som nasjonalister og «antiglobalister» (et begrep hentet fra ytre høyre og konspirasjonsverdenen). Å ønske demokratisk kontroll og åpenhet i nasjonal og internasjonal politikk er ikke nasjonalisme. Det er demokrati.

 

Kronikken var først publisert i Morgenbladet 31.12.2020

De følgende to fanere endrer innholdet under.

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.

Siste innlegg fra Hege Skarrud (se alle)