Selv om aksjemarkedene i en stor grad har begynt å komme seg, viser eierskapsandelen i aksjemarkedene hvem det er som lider mest under pandemien. Når det er de rikeste som holder den største andelen av aksjer og krisepolitikken går inn for å primært redde næringslivet, er det ikke akkurat de med lavest lønn og smalest økonomisk margin som tjener på det.
USA har jo vært i vinden i det siste, og er et av verdens mest ulike land. Så la oss nå ta USA som et lite eksempel. Hvite familier har en eierandel som er åtte ganger så stor som den svarte eier. Når det legges fokus på å få aksjemarkedet tilbake først, er det da svarte amerikanere som taper. Om en mister jobb og/eller inntekt og ikke har en formue å falle tilbake på, blir det umulig å betale husleie, nedbetale gjeld og finansiere nødvendige helsetjenester for seg og sine nærmeste. Dette har skjedd under Covid-19. Samtidig som milliardærene “drar ifra”. Globalt økte deres formue med 27,5 prosent fra april til juli i år. Mark Zuckerberg fikk entre centi-milliardærporten til Jeff Bezos og Bill Gates sitt selskap.
Hvorfor denne ulikheten i rikdom? For USA sin del (og flere andre land for den saks skyld) har en rekke rasistiske og undertrykkende lover og strukturer hindret eierskap for minoriteter. Som Jim Crow. Noen grupper har rett og slett blitt holdt utenfor. Når rikdom ofte går i arv, får dette en rekke problemer videre i generasjonene.
Ulike muligheter
Dette fører oss til den globale scenen. Vi har et internasjonalt finansmarked og handelssystem som også har en historie med lover og strukturer som holder noen utenfor muligheten til å skape seg en bærekraftig økonomisk utvikling gjennom eierskap. I internasjonale handels- og investeringsavtaler får internasjonale selskaper forrang på naturressurser, arbeidskraft og rettigheter for å sikre seg profitt i arbeidsplassers navn. Verdiskapingen skjer i toppen av kjeden og hos de som har investert i selskapene. Ikke i landene hvor ressurser og folk utnyttes.
Med en gjeldskrise på toppen blir situasjonen prekær. I følge Jubilee Debt Campaign brukte 64 land i 2019 mer på gjeldsnedbetaling enn helsetjenester. Selv om noen tiltak har blitt innført av IMF og G20-landene for å lette på gjeldstyngden til de fattigste i møte med 2020, er det ikke nok. Alle de 73 fattigste landene må fortsatt betale tilbake 33.7 milliarder dollar i gjeld i løpet av året. Det er 2.8 milliarder i måneden. Landene er fanget i et system som frarøver dem muligheten til å bygge offentlig infrastruktur, sikre gode arbeidsvilkår, satse på helse, matsikkerhet og arbeidstakerrettigheter.
Flere kriser møtes
Mangelen på disse mulighetene under Covid-19 har ført mange land inn i en situasjon hvor flere kriser møtes. Som vi ser har flere av de allerede eksisterende krisene også blitt intensivert. Vi vet at ulikhet og sult er politiske problemer, ikke ressursproblemer. Dette til tross for at noen framstiller dem nærmest som naturlover.
Da er det underlig at både nasjonale og internasjonale krisetiltak handler om å redde næringslivets interesser, så økonomien tilbake i vekst og å sikre frihandelssamarbeid. Hvorfor skal vi tro at milliardærene som ofte stemmer på partier som kutter i offentlige tjenester i møte med kriser, plutselig skal åpne pengesekken og investere formuen sin i tiltak som kommer alle til gode? Dette er ikke tida for å tilrettelegge for økt inntreden av investorers interesser. Det er tida for å sikre at land og folk ikke er fanga i strukturer som skader dem og framtidige generasjoner.