Politikere på digital bærtur

Google og Facebook truer med å trekke seg ut av Australia hvis det vedtas en ny lov som pålegger dem å betale nettaviser for å dele innholdet deres. Det er et feilslått tiltak som ikke må videreføres i Norge, eller noen steder. Vi bør heller hente inspirasjon på bærtur.

EU har tidligere prøvd på en lignende regulering, men ga opp etter store protester fra alle bortsett fra de store mediehusene. Det ble overlatt til nasjonale parlamenter å bestemme om de ønsker å innføre reuleringen eller ikke. I Danmark vil nå Venstre, Sosialdemokratene og Sosialistisk Folkeparti innføre en tilsvarende regel. Canada ser og på en lignende ordning.

Dette er en fight mellom gamle og nye monopoler. Ikke mot monopoler. Rupert Murdoch ønsker de australske reglene, Google ikke. Heller enn å falle mellom to monopolstoler burde vi lytte til Tim Berners-Lee, skaperen av teknologien vi snakker om – World Wide Web. For ham er ikke hovedproblemet at loven rammer Google og Facebook, men at det ødelegger måten nettet fungerer på. Å lenke er den grunnleggende teknologien i World Wide Web, alt annet er bare bygd oppå og rundt denne funksjonen. Hvis Facebook og Google må betale for å lenke til andres nettsteder, må alle andre det også. Teknologigigantene har råd til å betale. Microsoft støtter faktisk den australske loven fordi de ser fram til at Google trekker seg ut, slik at deres Bing kan fylle hullet. Mindre konkurrenter til Google og Facebook vil derimot bli knust av et sånt krav.

Datamonopoler

Vi trenger ikke lenkebetaling, og andre tilsvarende quick-fixes som gjør vondt verre. Vi trenger norske politikere som ikke følger sine danske kolleger og løper Murdochs ærend. Det finnes en rekke andre tiltak vi kan ty til.

Først må vi ta tak i skatteparadisene der teknologiggigantenes milliarder ikke blir skattelagt. I dag manipulerer selskapene regnskapstall for å betale skatt der den er lavest. Heller enn der verdiene faktisk blir skapt. Enhetlig skattegrunnlag, hvor hele konsern ses som en enhet og overskuddet blir skattlagt der de har omsetning og virksomhet, vil rette opp en del av skjevheten mellom lokale selskaper og globale giganter. Økte skatteinntekter kan brukes til å sikre pressestøtte og offentlig kringkasting, våre sterkeste virkemidler for en mangfoldig presse som dekker våre behov.

Skattlegging alene vil dog ikke gjøre noe med monopolene til selskaper som Google og Facebook. For å endre det må politikken forholde seg til data – selskapenes mest verdifulle ressurs. Å lage et alternativ til Google i dag er tilnærmet umulig. Google har tross alt 20 år med data om internett og søkeoppførsel innebygd i sin søkemotor. Konkurrenten blir som et oljeselskap uten egen olje. De finnes, og DuckDuckGo sin modell med søk uten fare for personvernet fungerer, men de må likevel kjøpe søkedataene i bunn fra Google.

Konkurrenter til Facebook finnes også, men de lever i smale nisjer (som TikToks videoer). De klarer ikke bli faktiske alternativ fordi Facebook har en enorm brukermasse, og enda mer data om brukermassen.

Dra på bærtur

Om politikere vil begrense teknologigigantenes tilnærmede monopol, er det altså data som må reguleres. Dataene som ligger til grunn for Google, Facebook, Amazons og Microsofts teknologi er skapt av alle som har brukt tjenestene deres. Det er derfor ikke gitt at kun fordi selskap har samlet inn data, har de enerett på bruken. Dataene skapes av oss alle. Det gjør at vi som samfunn kan – og må – stille krav til hvordan de brukes. Vi må se på data som en allmenning. I likhet med bær i skogen. Selv om bær vokser på privat grunn, er de en allmenning. Det er lov å høste dem, men ikke uten regler og begrensinger. Så lenge det er plass til alle, kan vi høste som vi vil. Skaper kommersielle bærplukkere tilnærmet monopol på blåbærene i skogen, må vi ha reguleringer. Som vi har for molter i Nord-Norge.

Skal vi ha en digital allmenning kan den reguleres gjennom en lisensordning for rett til å bruke innsamlede data. Lisensordninger er en veletablert måte å regulere på og gir stort spillerom for å utvikle nye tjenester, samt alternativer for de tjenestene vi har i dag. En lisens vil ikke hindre Facebook i å bruke data, eller for den del ødelegge forretningsmodellen, men den vil sette føringer for hva som er lov å gjøre, ikke lov å gjøre og hvilke forpliktelser brukerne har.

Det må også settes krav som hindrer såkalt «vertikal integrasjon», altså hvor man får monopol gjennom å eie flere ledd i produksjonskjeden. Da må data skilles fra tjenestene som bruker dataene, slik at store datamengder ikke gir en uforholdsmessig sterk markedsposisjon. Tredjeparter og konkurrenter burde få tilgang til data, slik at f.eks. en konkurrende Facebook-app kan integreres med Facebook, istedenfor å være avhengig av å bygge opp egne to milliarder brukere.

Disse foreslåtte reguleringene vil føre til sterke protester fra teknologigigantene, men vil ikke sikre et monopol på bekostning av et annet, slik forslagene i Australia, Canada og Danmark nå legger opp til.

Kronikk publisert i Klassekampen 11. februar 2021.