For at datahøsterne skal kunne tjene seg enda rikere er de avhengige av at vi bygger datasentre. Mange datasentre. Hvem som betaler for gildet? Det er det vi som gjør.
«Vi har alle forutsetninger for å bli verdens grønne hukommelse» sier Håkon Haugli fra Innovasjon Norge. Han snakker om datasentre, og mener at kravene til datasentre nærmest er som en turistbrosjyre for Norge. Også regjeringen ønsker å legge til rette for datasenterutbygging, og ser for seg Norge som en datasenternasjon.
Datasenterutbygging i stor stil fremstilles som en dyd av nødvendighet, og de som ønsker å bygge lokker med tusenvis av arbeidsplasser. Men noen er skeptiske. De organiserer seg i lokale grupper som jobber for å få frem de negative følgene av datasenterutbygging i sitt nærområde. De peker på at datasentre krever enorme mengder strøm og vann for å driftes. I tillegg legger de beslag på mye areal, gjerne sårbar dyrket mark, og gir så godt som ingen varige jobber. Men det store overhengende spørsmålet er; hva er det vi skal bruke de enorme datasenterhallene til?
De som peker på utfordringer, blir beskylt for å være bakstreverske. Forstår de ikke at datasentre er en nødvendig del av den digitale verdenen vi lever av? Dere vil jo bruke data, ikke sant? Joda, de fleste vil, og må, bruke data. Gode digitale infrastrukturer er viktige, og data og ny teknologi gir nye muligheter. Og den som bruker data, bruker også datakraft. Det forstår de fleste.
Den storstilte utbyggingen av datasentrene viser tydelig hvilke mengder datakraft vi bruker. Det som kan være verre å forstå er hva vi faktisk bruker datakraft på, og hva det er den såkalte grønne hukommelsen skal huske.
Hva bruker vi egentlig datakraft på?
Hver gang du skrur på mobilen din, lager en spilleliste, twittrer, liker, søker, kjøper eller klikker på noe på nettet, sender du ut informasjon som prosesseres og lagres i endeløse rekker med servere. Det samme gjør du når du vrir om nøkkelen på din nye bil, justerer lyset i stuen din ved hjelp av sensorer, eller rister brød i din smarte brødrister. For alle produkter fra teknologigigantene og bilprodusenter, samt nettoppkoblede dingser og sensorer, samler informasjon om alt du foretar deg. Med andre ord; vi bruker datakraft og hukommelse på dokumenter og programvare, men også på netthistorikk og dimming av lys.
Det kan høres ubetydelig ut, men det er det definitivt ikke. For eksempel produserer moderne biler i løpet av én time en datamengde som tilsvarer to sesonger av serien «Game of Thones». Samler en alle de digitale sporene hver og en av oss legger igjen, blir det til enorme mengder data. Data som trenger et hjem. For selv om data for de aller fleste av oss er lite håndfast, og gjerne forstås som noe som bare svirrer rundt oss eller lastes opp i en sky, så stemmer ikke det. I virkeligheten er skyen endeløse rekker med servere i gigantiske datasentre. Det er storstilt bygging og drift av disse sentrene som skal gjøre oss til en datasenternasjon.
Subsidiering av teknologigigantene
Riktig lukrativt skal det være i følge konsulentfirmaene, romslig betalt fra utbyggernes lommer. De fagre løftene slukes av alt fra menigmann til styresmaktene. Ja, så stor tro har regjeringen på datasentrene at de forsøker å lokke dem til landet vårt ved hjelp av subsidier. Lav elavgift, fjerning av utstyrsskatt og billige tomter kan jo lokke noen hver til å etablere seg i landet. Men nå er det datasentrene som først og fremst får denne drahjelpen.
De som allerede har fått datasentre i en åker eller myrhei i sitt nærområde, vet at de fagre løftene ikke holder vann. Sentrenes enorme strømforbruk presser opp strømprisen til privathusholdningen. Også infrastruktur for å drifte sentrene, som veier, strømkabler og kjølevannssystem, betales av innbyggerne gjennom økte skatter og avgifter. Naboer opplever kontinuerlig støy og tap av jordbruksareal og friluftsområder.
I tillegg blir tusenvis av arbeidsplasser til en håndfull. I Sverige begynner de å se resultatene av å subsidiere datasentre. Ifølge Klassekampen endte prislappen for hver arbeidsplass der opp på om lag 2,5 millioner statlige kroner.
Det koster å skape, men vi skal ikke la oss lure. For datasentre er ikke sysselsettingsprosjekter. De positive ringvirkningene av alle de sikre og varige arbeidsplassene finnes kun på papiret. Dermed koster det hele langt mer enn det smaker, i det minste for alle som har vært med på å subsidiere gildet.
For teknologigigantene, og alle andre som vil høste og lagre data, er det derimot god butikk å bygge kolossale subsidierte datasentre. Det gir dem muligheten til å høste og lagre alt de ønsker, og dra ulike verdier ut av et enormt dataspekter.
Er det gratis, er du varen
Men hvorfor skal informasjon som; hvor vi til enhver tid er, hvem vi er venner med, hva vi tenker og føler, hvilken låt vi spiller, når vi skrur på lys og ovner, hvordan vi trener, hva vi leser, kikker på eller kjøper, og hvor vi kjøper det, egentlig høstes, lagres og prosesseres i enorme datasentre? På grunn av penger. De elektroniske sporene er personlig. Det sier noe om oss, og dette noe kan på ulike vis omsettes til klingende mynt.
Lurer du på hvor stor verdi all informasjonen har for dem som høster den, kan du ta en rask titt på verdien til selskaper som Facebook og Google. Den er skyhøy. Pengene er ikke tjent på å selge oss en vare, men på annonser og videresalg av personlig informasjon. Er det gratis, er du varen.
Men også selskaper som selger oss varer bruker oss som varer. Et eksempel er Tesla. Den skyhøye verdien på selskapet skyldes selvfølgelig at de produserer en vare folk gladelig betaler godt for å eie. Men, vel så mye av det Tesla drar inn kommer fra data som samles når bilen er kjøpt.
Teslakjøperne betaler nemlig for en rullende datahøster. Hva dataen brukes til vet kun Tesla. Det vi vet er at den havner i Teslas utallige servere og brukes til å videreutvikle nye produkter og drive digitaliseringen videre, og at den selges. Det samme skjer med din netthistorikk på pc og mobil. Slik utvikling av nye produkter og kunstig intelligens krever enormt mye datakraft.
Kryptovaluta, søppel og reklame bruker enorme mengder datakraft
Det er selvfølgelig ikke bare personinformasjon som bruker datasentrenes servere. Utvinning av kryptovaluta krever enorme mengder datakraft. Det samme gjør kryptering, sikkerhet og søppel. For eksempel er fire av fem epostmeldinger som sendes spam. Det betyr at nettet må bygges ut tilsvarende større bare for å dekke inn alt søppelet som distribueres i systemet. Legger vi til det som kreves for å forsøke å stoppe spam, skanne for virus, trojanere og lignende, kan vi legge enda mer kapasitet til. I tillegg til formidable samfunnskostnader bidrar også dette til at vi stadig må bygge nye og større datasentre.
I tillegg til spam via epost, er det så godt som umulig å være på nettet uten å møte på reklame. Vi får det på våre sosiale kontoer, vår private e-post og de aller fleste sidene vi er innom.
Ta en avisartikkel. Den består stort sett av ren tekst, som ikke er særlig datakrevende. Reklamen derimot er fargerik, har avansert grafikk eller er i form av en filmsnutt. Det sier seg selv at den mengde datakraft som kreves for å lage, lagre og spille av en slik reklame, overgår det som trengs for å gi deg artikkelen som var grunnen til at du åpnet siden.
Men, reklamer er ikke bare mer avansert en tekster. De er gjerne også spesialtilpasset ved hjelp av nettopp personopplysningene som samles inn via alle våre digitale spor. For å gi oss spesialtilpasset nettinnhold brukes avanserte algoritmer. Algoritmer, som durer i bakgrunnen og plukker opp alt du foretar deg, og beregner hva du kunne tenke deg å kjøpe, se, høre, søke på og så videre, krever også store mengder datakraft.
Teknologigigantene samler, vi betaler
Hvis vi skal fortsette å la datahøsterne oppføre seg som ekstreme samlere må vi bygge datasentre. Mange datasentre. Låven er full før den er bygget, og innhøsterne trenger raskt flere og større låver der de kan lagre innbringende personopplysninger, søppel og reklame.
Og siden det tross alt er vi, som med vårt digitale gratisarbeid, produserer de enorme datamengdene som datahøsterne vil samle på, er det vel på sin plass at vi er med på å betale for gildet?
Og vi betaler. I form av penger via subsidier. Ved å tilby dem knappe ressurser som areal, vann og strøm. Med tap av livskvalitet, sårbar natur og dyrket mark. Og ved ukritisk å fore dem med data som de bruker til å videreutvikle sine digitale løsninger.
Tilbake får vi målrettet reklame, algoritmestyrte anbefalinger av alt fra bøker til filmer, gratis tilgang til sosiale plattformer og en håndfull dyrekjøpte arbeidsplasser i bygninger så enorme at det er vanskelig å fatte.
Datamengden øker i en fart vi ikke klarer å forestille oss
Før vi påberoper oss å være en datasenternasjon må vi vite mer om hva det faktisk innebærer. Datamengden vil øke i en fart vi ikke klarer å forestille oss, skal vi ukritisk bruke datakraft på å prosessere alt dette? Eller skal vi slå et slag for bruk og kast? Det åpenbare svaret er at vi skal bruke det som er samfunnsnyttig og nødvendig for å drive teknologien videre, men ikke bygge utallige strømslukende servere til søppel og personopplysninger.
Vi må våge å stille helt grunnleggende spørsmål som: Hvem og hva skal vi bygge datasentre for? Hva skal vi bruke datakraft på? Hva er verdt å putte i endeløse serverrekker for å huske? Hvem skal ha kontroll over ulike typer data som produseres? Spørsmålene er mange, og myndighetene har nok å ta tak i. Og det må de gjør før de påskjønner datahøsternes tilslørte bruk av felles data ved å legge til rette for utbygging av enorme datasentre.