Hjem » Artikler » Attac mener » Høringer og innspill » Attac Norges innspill til Meld. St. 22: Data som ressurs

Attac Norges innspill til Meld. St. 22: Data som ressurs

Stortingsmelding 22 «Data som ressurs» legger opp til en industripolitikk som vil komme
privat sektor til gode, på bekostning av det offentlige, og som i liten grad verner om viktige
samfunnsverdier.

Det sies at data er den nye oljen. I år fyller de ti oljebud 50 år. Ved hjelp av disse budene har Norge
forvaltet ressursen olje på en måte som kommer fellesskapet til gode for flere generasjoner. Vi bør
utvikle databud som sikrer at vi forvalter data på en måte som også tilfaller fellesskapet.

Foto: Florian Krumm / Unsplash

Attac Norge ser det derfor som positivt at regjeringen forstår data som en ressurs, og framveksten
av en dataøkonomi, og ønsker å utvikle politikk som ivaretar dette hensynet. I store hovedtrekk ser
vi at det ønskes en datadrevet økonomi som skal gi verdi til næringslivet, offentlig sektor, og som
skal komme samfunnet til gode. Likevel legger meldingen opp til en industripolitikk som vil komme
privat sektor til gode, på bekostning av det offentlige, og som i liten grad verner om viktige
samfunnsverdier.

Dataeierskap og staten som aktiv næringsdriver

Et av hovedmålene i meldingen er at offentlige data skal gjøres tilgjengelig i så stor grad som mulig,
og at det offentlige skal legge til rette for at næringslivet skal kunne benytte seg av disse dataene.
Dette er et godt prinsipp i og for seg, men det må komme med forbehold.

Å gjøre data klare for publisering er kostbart. Norge har blant de beste offentlige dataene fordi det
brukes tid og penger på dette. Det betyr at når data offentliggjøres for næringslivet får de tilgang på
en høyst foredlet ressurs, litt som å tilby bedrifter gratis foredlet olje. I det lange løp vil en politikk
som ikke sikrer at denne ressursbruken blir tilbakebetalt enten føre til at kvaliteten på norske data
svekkes, eller at staten tappes for penger. Ingen av delene er ønskelig, og ingen av delene vil
komme samfunnet eller næringslivet til gode.

Det bør derfor innføres en lisensordning, hvor bedrifter som allerede sitter på store datasett må
betale mer for å få tilgang til offentlige data. Det fordi mesteparten av verdien av data kommer fra å
sammenstille datasett (s. 10). Jo større datasett man sammenstiller, jo mer verdi. Uten en slik
ordning tjener små bedrifter lite på å benytte seg av offentlige data, og de store tjener mye.

Det skrives påfallende lite om det offentliges rolle i dataøkonomien utover at det skal tilrettelegge for
deling av data. Derimot er det all grunn til å tenke at dataøkonomien er et område hvor det offentlige
kan ha en mer aktiv næringspolitikk som støtter oppunder de verdiene som ligger til grunn for
samfunnet.

For eksempel vises det lite til hvilken nytte deling av data skal ha, utover å «bidra til at
oppstartsselskaper, vekstbedrifter og det etablerte næringslivet utvikler nye forretningsmodeller,
produkter og tjenester». Formodentlig vil dette «bidra til å styrke norsk næringslivs konkurransekraft
nasjonalt og internasjonalt» (s. 5). Begge deler er tvilsomt all den tid regjeringen ønsker et frislipp av
data uten at det offentlige tar en mer aktiv rolle i styringen av hvordan dataene skal brukes.

Vi ser at mange av aktørene i dataøkonomien er såkalte overvåkningskapitalister, altså bedrifter
som tjener penger på å samle data fra flere kilder, for så å selge dem videre til bedrifter som i beste
fall driver med reklame og i verste fall til uredelige aktører. Dette er ikke en forretningsmodell vi
burde markere oss på internasjonalt.

Videre fra å ikke gi data til aktører som ikke bidrar til verdiskapning kan det offentlige ta en mer aktiv
rolle. Hvordan det offentlige skal forholde seg til selskaper som leverer tjenester som det offentlige
er avhengig av, sier meldingen lite om. Som det kom frem i avsnittet over, bruker det offentlige mye
penger på å generere data av høy kvalitet. Dette er data som blant annet kan brukes til å lage
morgendagens velferdsteknologi. Hvis en bedrift ønsker å lage slik teknologi ved å benytte seg av
offentlige data, er det da rimelig at produktet som utvikles skal selges som en tjeneste tilbake til det
offentlige. Vi kan også se for oss at det offentlige her går inn på eiersiden og deler noe av risikoen
med bedriften. Dette er vinn-vinn, på den ene siden får gründere rom til å utvikle gode
samfunnstjenester, med muligheter for fast jobb om produktet viser seg å være nyttig, og det
offentlige slipper å bruke store summer på konsulenttjenester.

I forlengelse av det forrige punkt er vi også bekymret av fraværet av krav om åpen kildekode i
meldingen. Det kommer frem at åpne data er viktig for å sikre et åpent og demokratisk samfunn (s.
44). Dette har dog lite nytte om kildekoden til programvaren dataene brukes til å lage ikke er åpen.
Dette er særlig tilfelle i utviklingen av beslutningssystemer, som gjerne bygger på maskinlæring og
data. Åpen kildekode er en naturlig forlengelse av prinsippet om åpne data.

Fri flyt av data og handel med data

Når data flyttes over landegrenser og lagres i et annet land, er det lovverket i det andre landet som
gjelder. Da er det svært vanskelig å sikre norsk personvernlovgivning om dataene havner i land som
har svakere personvernsregulering (som USA). Mange land har innført lokaliseringskrav for å kunne
sikre demokratisk kontroll over dataene som samles inn om innbyggerne og samfunnet, og for å kunne
håndheve lover og reguleringer.

Regjeringen skriver at de ønsker å implementere fri flyt av data-forordningen fra EU (FFD). Meldingen
viser til at personvern er et viktig fokusområde, og at data som inneholder personopplysninger skal
behandles med forsiktighet. Her påpeker regjeringen at en skal følge personvernforordningen. Dagens
personvernregulering er likevel ikke tilstrekkelig. Den beskytter bare personlige data, ikke stordata.
Anonymiserte data kan enkelt de-anonymiseres og brukes til å identifisere og kartlegge livene til
enkeltpersoner. Forskning viser at man med nye metoder kan omdanne anonymiserte data med så stor
nøyaktighet at hele 99,98 prosent av personene bak dataene kan re-identifiseres. FFD-forordningen
undergraver derfor personvernet.

Foto: Kai Wenzel / Unsplash

Videre undergraver også FFD-forordningen og tanken om fri flyt av data muligheten for demokratisk
digitalisering. I dag gjør teknologigigantene inntog i stadig flere samfunnssektorer, og henter ut enorme
mengder data om offentlige tjenester. For eksempel er systemene for kunstig intelligens brukt i
helsevesenet for å stille diagnoser og forutsi sykdommer eid av selskaper som Google og Amazon.
Googles G Suite og Apples iPader brukes i skoler og utdanningssystemet. Det norske forsvaret setter
ut skylagring av sine data til Microsoft. Dette gir selskapene eierskap og kontroll over data som
genereres i offentlig sektor og som det offentlige er helt avhengig av for å utvikle gode velferdstjenester.
IT er en kjerneaktivitet i det offentlige. Å være avhengig av utenlandske kommersielle selskaper både
bygger ned standarder i våre velferdstjenester, samtidig som de privatiseres og kommersialiseres. Det
er også et spørsmål om digital sikkerhet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet viste bekymring for norsk
avhengighet av utenlandske selskaper i sin årlige rapport om det digitale risikobildet for Norge høsten 2020. Regjeringen har ikke tatt inn over seg den bekymringen i meldingen.

Fri flyt av data og forbud mot lokaliseringskrav hindrer land å snu utviklingen nevnt over gjennom å
innføre offentlig eierskap, og dermed få demokratisk kontroll over data. En hovedstrategi om fri flyt av
data vil hindre stater og kommuner i å utvikle digitale teknologier og tjenester, samt å bygge opp egen
digitale infrastruktur. Dette vil særlig ramme utviklingsland hardt, men også Norge.
Vi trenger regler på digital handel, men disse reglene kan ikke bestemmes av teknologigiganter og
deres støttespillere. Forhandlingene som pågår på siden av WTO må stoppes slik at land har rom til å
utvikle nasjonal digital politikk. Dette gjelder også forhandlingene om e-handelskapitler i EFTA.

Krav og spesifisering av tiltak i meldingen:

● Nei til fri flyt av data:
○ Ethvert land må kunne stille krav om lokal lagring av data i handelsavtaler.
○ FFD-forordningen kan ikke implementeres i Norge.
● Ja til åpen kildekode:
○ Personvern og antidiskrimineringstiltak må ivaretas ved å kunne kreve innsyn i
kildekoder.
○ All kildekode som utvikles av det offentlige må være åpen.
○ I de tilfeller hvor åpen kildekode ikke lar seg gjøre krever vi at et organ som skal få
innsyn og handle på vegne av folket (for eksempel Datatilsynet)
● Ja til offentlig skytjeneste:
○ Stortinget ber regjeringen starte utredelse av muligheter for opprettelse av en
offentlig statssky
○ Statsskyens mandat skal være å sikre demokratiske prinsipper og verne om
velferdsstaten, ikke maksimere profitt
○ Norge samarbeider internasjonalt om deling av data der slik deling er fordelaktig for
Norge og resten av verden, for eksempel gjennom å dele helsedata
○ Systemene som brukes for å drifte statssky skal være åpne så langt det lar seg
gjøres og dermed kan ettergås av folket
○ Systemer som utvikles i statssky skal gjøres i samarbeid med fagbevegelsen
gjennom hele kretsløpet
○ Det skal lovfestes at statsskyen ikke skal delprivatiseres eller ha krav om utbytte til
eierne
● Meldingen mangler retningslinjer for medbestemmelse fra borgere, det må utvikles
● Det må sikres tverrfaglighet i IKT-utdanningen
● Ekspertgruppen på industridata må også inkludere sivilsamfunn og fagbevegelsen
● Det må stilles strenge regler til selskaper for å unngå overvåkning av arbeidere