Hjem » Artikler » Attac mener » Høringer og innspill » Høringsinnspill til frihandelsavtalen med Storbritannia

Høringsinnspill til frihandelsavtalen med Storbritannia

8. juni deltok Attac Norge i høring på Stortinget om frihandelsavtalen mellom Storbritannia og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. Her kan du lese vårt innspill.

Med prosessen rundt denne avtalen kan det se ut til at demokratiske prosesser står for fall. Og nå selges demokratiet også unna på rekordtid. Det har vært svært lite åpenhet om hva som har ligget på forhandlingsbordet, folkevalgte har ikke hatt mulighet til å påvirke forhandlingsmandatet, og det har ikke vært gjennomført konsekvensanalyser for miljø eller velferdstjenester. En «åpen høring» med påmelding over en helg for en avtale som skal bankes gjennom på halvannen uke er absolutt ikke nok.

Vi spiller ikke poker, vi setter tiltak og mål for framtida.

Vi mister mer natur og biologisk mangfold enn noen gang tidligere i historien. Vi makter ikke å få kontroll på klimagassutslippene våre. Og det viser seg at den norske formueulikheten er like stor som i Storbritannia.

Den tida i historien vi nå står i krever altså at vi har rom til å ta i bruk alle de politiske verktøyene vi trenger. Da kan vi ikke binde oss til liberaliserings-masta.

For ti år siden flytta jeg til Storbritannia. Da jeg flytta tilbake, lovte jeg meg selv å aldri bo der igjen. Forskjellene skapte en så enorm mistillit mellom folk og forvaltning, og velferdsordningene var pent sagt svake.

Jeg sier ikke at vi ikke skal handle med Storbritannia. At Storbritannia ikke er en viktig samarbeidspartner for oss.

Men, vi kan ikke inngå avtaler som gjør at vi begrenser vår offentlige verktøykasse til å likne den britiske. Det er ikke det norske samfunn tjent med.

Avtalen handler altså om så mye mer enn landbruksvarer.

Den handler om vår mulighet til å endre politikk i den usikre framtida.

Den handler om hvorvidt det er befolkningen og folkevalgte som skal ha kontroll over retninga samfunnet går i, eller handelsbyråkrater og juristeliter.

Den handler om vi skal sikre at det er teknologigigantene som tjener på den raske digitaliseringa av det norske samfunnet, eller ikke.

TTIP og TISA-arven

Avtalen sier: «På en rekke områder vil gjeldende åpenhet i markedet bindes, i tillegg til at fremtidig liberalisering fanges inn i avtalen.»

Dette viser til at frys- og skralleklausulene er inkludert i avtalen. Det spesifiseres også eksplisitt i avtalen. Frys- og skralleklausulen skapte enorm motstand mot TISA-forhandlingene i 2015 og 2016. Millioner av mennesker motsatte seg disse bestemmelsene.

Frys betyr at det eksisterende nivået av regulering fryses og fastlåses på tjenester og investeringer.

Skralle innebærer at partene bare kan endre på en måte som ikke reduserer overenstemmelsen med avtalebestemmelsene. De nye tiltakene må altså være mer liberaliserende.

I denne avtalen er frys- og skralleklausulene mer vidtgående enn de var i TISA. Her gjelder nemlig frys- og skralleklausulene under kapitler om investeringsliberalisering og handel med tjenester, og inngår i deres regelverk om nasjonal behandling, markedsadgang, bestevilkårsprinsippet, samt for regler om ytelseskrav.

Vi har likevel muligheten til å listeføre restriksjoner på ønskede sektorer for å bevare noe handlingsrom. Men å sette opp enkelte sektorer i såkalte negative bindingslister er dessverre ikke nok. Det betyr at alle tjenestesektorer som ikke er knyttet opp til listene vil automatisk være bundet opp til kravet om at nye tiltak kun kan være liberaliserende. Det er vanskelig å få med alle sektorer og undersektorer, og erfaringsmessig blir en rekke sektorer unnlatt. Videre er ikke framtidige tjenester inkludert i listene. Problem.

Avtalen inkluderer «regulatorisk samarbeid». Her opprettes egne komiteer som gjennomgår og vurderer hvorvidt landenes lover og reguleringer er «mer handelshindrende enn nødvendig». Komiteene består av handelseksperter og byråkrater fra de respektive landene, og kommer med anbefalinger om å endre eksisterende lover og å stoppe eller utvanne nye lovforslag. De møtes bak lukkede dører og jobber ofte i tett samarbeid med representanter fra næringslivet.

De som vurderer om den overordnede anerkjennelsen av «retten til å regulere for å nå berettigede mål for den offentlige politikken» benyttes i tråd med avtalen er handelsbyråkrater og jurister, ikke folkevalgte som setter målene for den offentlige politikken.

Hva er «nødvendig» regulering for å nå målene, og hva er riktige tiltak å innføre for å nå offentlig satte mål er demokratiske spørsmål, fordi tiltakene vi iverksetter for å nå målene påvirker samfunnet.

Digital handel

Teknologigigantene gjør inntog i stadig flere samfunnssektorer. Systemene for kunstig intelligens brukt i helsevesenet for å stille diagnoser og forutsi sykdommer er eid av selskaper som Amazon. Ansatte i norske kommuner og etater må bruke Facebook Workplace, og Apples iPader brukes i skoler og utdanningsystemet sammen med Googles tjenester. Det norske forsvaret setter ut skylagring av sine data til Microsoft.

Data er altså en felles ressurs og digitale tjenester har blitt en kjernevirksomhet også for det offentlige. Avtalen pålegger partene at data skal flyte på tvers av landegrensene, og at partene ikke kan kreve lokal lagring av data. Dette gir selskapene eierskap og kontroll over data som genereres i offentlig sektor og som det offentlige er helt avhengig av for å utvikle gode velferdstjenester.

Avtalen sier altså at selskapene skal ha rett til å lagre og behandle data hvor de vil. Det skal heller ikke være lov å kreve at selskapene skal bruke lokale servere.

Mange land har innført lokaliseringskrav for å ha demokratisk kontroll over dataene som samles inn om innbyggerne og samfunnet, og for å kunne håndheve lover og reguleringer. Når data lagres i et annet land, så er det lovverket i det andre landet som gjelder.