EU flytter ikke bare makt fra nasjonale hovedsteder til Brussel – men også innad i hver eneste medlemsstat, i hver eneste større organisasjon, i hvert eneste lokalsamfunn.
I et historisk perspektiv framstår EU som en dramatisk avdemokratisering av europeiske samfunn.
For det første: Fri flyt av varer, tjenester og kapital over et så stort geografisk område som EU, skaper sentralisering i stor skala. Det enorme EU-markedet skal fremme alle former for stordrift. Men når konkurransen er så skarp som på det grenseløse EU-markedet, lever store banker og bedrifter like farlig som små. Derfor slår de seg sammen, og derfor kjøper de hverandre opp – helst på tvers av grenser. Det utmanøvrerer nasjonale myndigheter mest effektivt.
Slik er EU-markedet dømt til å fremme sentralisering av næringsvirksomhet i stadig større enheter. Banker og bedrifter som blir større, plasserer ikke hovedkontorene i utkantene av det store markedet. De samler seg systematisk i det som blir noen få europeiske maktsentra.
For det andre: EU øker avstanden mellom dem som styrer og dem som blir styrt. Annerledes kan det ikke være når så mye av det som var innenrikspolitikk, blir EU-politikk. Fiskeleveranser og næringsstøtte, posttjenester og kommunale innkjøp, asbestforbud og flaskestørrelser, offentlige alkoholmonopol og tilsettingsstoffer i mat – alt er blitt utenrikspolitikk. EU-statene bindes av EU-traktatenes stadig mer omfattende regelverk for det indre markedet. Gjennom EØS-avtalen bindes Norge til nøyaktig det samme regelverket.
På mange saksfelt feier EØS-avtalen til side norske lover og annet regelverk som har vært til fordel for lokalt eid næringsliv, for kommuners rett til å plassere innkjøp hos lokale firma og for de lovene som har sikra norske fiskere innflytelse over jobb og egen næring. Dermed rammes viktige kilder til et levende norsk demokrati.
For det tredje: EU flytter ikke makt bare fra Stockholm og Lisboa til Brussel, og EØS flytter ikke makt bare fra Oslo til Brussel. EU flytter makt også inne i det norske, det svenske og det portugisiske samfunnet. Makt flyttes fra utkant til sentrum, fra grasrot til elite, fra dem som er mest vant til å bli overhørt til dem som kan overhøre andre stadig mer kostnadsfritt.
I hver organisasjon, i hvert parti, i hver offentlig etat, i hver kommuneforvaltning, i hvert lokalsamfunn får «Brussel-spesialistene» med språkkunnskaper og internasjonale nettverk monopol på en ytterst knapp ressurs: strategisk informasjon om de vilkår og vedtak som EU påfører det svenske samfunnet, det portugisiske samfunnet og – gjennom EØS-avtalen – det norske samfunnet.
Overalt flyttes makt i samme retning: fra de mange til de ytterst få. De er så få – og blir så godt kjent innbyrdes – at de etter hvert blir stadig mer forskjellige fra de mange de engang hørte til blant. Og de blir stadig mer lik hverandre, ja, til forveksling lik hverandre.
For det fjerde: EUs markedsfriheter, den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, krever forbud mot at nasjonale, regionale og lokale samfunn griper inn mot markedsløsningene ut fra samfunnsmessige hensyn. Markedene skal bare reguleres på EU-nivå, og i tillegg er det et overordna mål at konkurransen på markedene skal ha mest mulig fritt løp.
EU gir ikke på noe punkt økt handlefrihet til regjeringer og lokale myndigheter når det gjelder å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Motstykket til markedsfrihetene er derfor redusert handlefrihet for regjeringer og parlamenter, for lokal forvaltning og lokale folkevalgte organ, for fagforeninger og fiskarlag.
Dette er den grunnleggende demokratiske svakheten ved hele EU-konstruksjonen. Ikke noe sted i Vest-Europa er mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital et særlig plagsomt samfunnsproblem for de fleste av oss. Tvert imot: De viktige og vanskelige samfunnsproblemene er av en helt annen art.
Alle europeiske samfunn står overfor utfordringer det er vanskelig å finne ut av: Arbeidsløshet, økt uføretrygding, velferdsordninger som rakner, helsekøer, sosial oppløsning, rusmisbruk, økende voldsbruk og kriminalitet.
Utfordringene står i kø, og mange av dem floker seg til på utrivelige måter.
Slike problemer løses best ved at aktivt lokalt engasjement utløses av troverdige samfunnsprosjekt fra storsamfunnets side, prosjekt som kan involvere flest mulig til å ta ansvar der de bor og der de jobber. Da kan det bli skjebnesvangert hvis folk flest vender seg vekk fra aktivt politisk engasjement.
Ved alle korsveier i EUs utvikling har stadig mer makt og stadig flere beslutninger blitt overført til EUs institusjoner. Dette kan ramme demokratiet i sin innerste kjerne.
Handlefrihet for demokratisk valgte organ til å ivareta viktige menneskelige og samfunnsmessige hensyn er nødvendig for at de demokratiske ordningene skal ha mening og for at mennesker skal engasjere seg i politisk arbeid.
Viktige vilkår for demokrati er at befolkningen er informert, engasjerte og at den kan mobiliseres når viktige verdier eller interesser står på spill. Da må folk flest vite hva som foregår, de må vite hvordan beslutninger kan påvirkes, og de må ha tillit til at det nytter å engasjere seg.