Hjem » Artikler » Blogg » Oljelobbyens nye klær i Afrika

Oljelobbyens nye klær i Afrika

Hvem er det vi egentlig rigger verdens rettferdighetssans for når vi lar storselskaper saksøke land over deres miljøtiltak?

Land trenger politisk handlingsrom for å sikre at ens egen befolkning og eget livsgrunnlag ivaretas i krisetider. For at verden skal komme seg ut på andre siden av pandemien, og dens økonomiske påkjenninger, uten en intensivert ytre høyrebølge og strutsehodet dypere i klima- og naturkrisa, må vi gå vekk fra å binde våre politiske verktøykasser til oljelobbyens særinteresser.

Til tross for det, legger en rekke rike land opp til å intensivere det helt motsatte. Norge deltar i en kampanje som vil svekke fattige lands handlingsrom i møte med sine og våre utfordringer til fordel for multinasjonale selskapers egeninteresser. Med andre ord, den samme gamle urettferdighetsvisa, men keiseren har som kjent mange nye klær hengende i skapet.

Private domstoler mot høyesterett

Demokrati og rettferdighet handler om å ha muligheten til å innføre tiltak som skal sikre livsgrunnlag, rettferdig fordeling av ressurser og en levelig klode. Når det er sagt, har vi rigga til et system som fører til det motsatte. Vi lever i en verden hvor selskapene som skaper klima- og naturkrisa nå saksøker land som innfører miljøreguleringer gjennom helt egne private domstoler over en lav sko.

Foto: Sasun Bughdaryan / Unsplash

Dette takket være den meget omstridte mekanismen investor-stat-tvisteløsning (ISDS) som vi finner i en rekke handels- og investeringsavtaler. Kort fortalt tillater mekanismen internasjonale investorer å kreve erstatning for tapt profitt om myndigheter innfører lover og reguleringer. I flere avtaler garanterer nemlig myndigheter at selskaper skal ha «rettmessige forventinger om et stabilt investeringsmiljø». Mener selskapene at dette endres, kan de gå til søksmål – i en privat og internasjonal domstol. Da er det altså selskapene og avtaledokumentet som avgjør hva som er rettferdig, ikke hva majoriteten av befolkningen skulle mene er rettferdige tiltak. Mekanismen ender opp med å koste dyrt, både for statskassa, miljøet og politisk mot.

Nå jobbes det iherdig for å få med seg langt flere fattige land inn i den avtalen som i dag hindrer en rekke EU-land i å innføre nødvendige tiltak i kampen mot klima- og naturkrisa. Rundt et dusin afrikanske land er i ferd med å bli medlemmer av den omstridte Energy Charter Treaty (ECT). Det er den samme traktaten som nå gir det tyske kullselskapet RWE mulighet til å saksøke Nederland for tap av inntekt etter at klimasøksmålet der vant gjennom i høyesterett.

Det tyske kullselskapet utfordrer ikke høyesterettsdommen, med de krever erstatning fordi de må fase ut sin aktivitet i Nederland. RWE mener at Nederland bryter lovnaden om «rettferdig og rettmessig behandling» når de kutter deres livslinje (les: muligheten for å øke pengebingen, ikke enkeltindividers tilgang på ren luft, mat og sitt livsgrunnlag). RWE vil ha erstatning på rundt 1,4 milliarder euro. En viktig milepæl for miljøregulering verden over blir altså utfordret av den fossile lobbyen og deres rike advokater.

Storselskapenes urettferdige edderkoppnett

At multinasjonale selskaper gis eksklusive rettigheter som verken stater eller innbyggere kan bruke er intet nytt, men tida er absolutt inne for å få en slutt på det. Det har den vel for øvrig vært lenge. Selskaper skal ikke kunne saksøke stater for miljøreguleringer eller ønsker om demokratisk kontroll over natur og ressurser, mens lokalbefolkningen som rammes av skadelige prosjekter ikke har noe de skulle ha sagt i de samme «domstolene». Med slike mekanismer øker vi urettferdigheten for verdens fattige og de som kjenner krisene hardest på kroppen.

Norge, som medlem av ECT (vi har aldri ratifisert avtalen), er faktisk med på å lure en rekke fattige land inn i et edderkoppnett av økt urettferdighet. For trusselen om de gigantiske søksmålene knytta til avtalen er alene nok til at det ikke innføres nødvendig politikk for å møte verdens kriser. I 2017 svekket Frankrike en lov om å fase ut gass- og oljeutvinning grunnet frykt for søksmål fra et kanadisk oljeselskap. Når dette skjer i rike Frankrike, hvordan skal da fattige Uganda, der en rekke internasjonale investorer (deriblant franske) allerede er til stede i landets oljeutvinning, kunne sette demokratiske og bærekraftige tiltak i førersetet når de blir med i ECT?

Intet nytt, bare verre – dessverre

Mekanismen ISDS er dessverre ikke noe nytt for verdens fattige land. Grunnen til at vi har avtaler med ISDS finner sitt opphav i kolonitiden. Mekanismen ble til for å gi investorer fra kolonimaktene beskyttelse mot ekspropriering i tidligere kolonier. Likevel har bruken endret seg. I dag utfordrer mekanismen internasjonale miljøavtaler. Handels- og investeringsavtaler er juridisk bindende, mens internasjonale miljøavtaler er ikke det.

Foto: Lina Loos / Unsplash

Næringslivsinteresser skal ikke skades av rigide bestemmelser som hindrer deres frihet til å akkumulere verdier. Da kan ikke miljøavtaler som Parisavtalen være bindende, fordi miljøreguleringer koster næringslivet. I samme åndedrag må investorene sikres forutsigbarhet for sin virksomhet gjennom bindende handels- og investeringsavtaler. Slik okkuperer de multinasjonale selskapene våre demokratiske rom og utvanner fellesskapets verktøykasser.

Den fossile lobbyen har i et halvt århundre visst hva konsekvensene av deres aktivitet er for klimaet. I stedet for å ta problemet ved rota og være med på å legge om verdens energibehov, skapte de heller et nytt narrativ til deres egen vinning og brukte enorme summer på å strø det over all verdens politikk – fra lokalt til internasjonalt nivå. Dette narrativet har vi spist rått og står skrøpelig igjen i møte med globale utfordringer.

Internasjonalt samarbeid må til for å løse klima- og naturkrisa, økonomisk ulikhet og pandemier, men avtaler som ECT står i veien for de nødvendige løsningene. Norge og de andre EU-landene skal ikke fungere som nikkedukker for den fossile lobbyen og tvinge fattige land dypere inn i løvens munn. Vi skal ikke ha avtaler som setter rettferdighet for multinasjonale selskaper over rettferdighet for den ugandiske bonden, sykepleieren, studenten eller vår felles framtid.

Vi skal ha avtaler som setter beskyttelse av miljøet, menneskerettigheter og arbeiderrettigheter foran profitt og storselskapenes interesser. Da er det å kutte ISDS-livbøya til de multinasjonale selskapene et av flere gode steder å starte.

Teksten ble først publisert av Bistandsaktuelt.

De følgende to fanere endrer innholdet under.

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.

Siste innlegg fra Hege Skarrud (se alle)