De som kontrollerer forvaltningen av våre data har enorm makt over utviklingen av vårt felles samfunn. Teknologigigantene forsøker å stadfeste sin kontroll over data i internasjonale institusjoner. Et av disse forslagene ligger nå på bordet i EØS, EUs forordning om fri flyt av data.
Formålet med EU-forordningen er å fjerne nasjonale hindringer rundt den frie flyten av «andre opplysninger enn personopplysninger». Den gjelder alle typer elektronisk behandling og lagring av data, men skal ikke gripe inn i EUs personvernforordning. Å forstå personvern er ikke her nok. Vi må også verne om det demokratiske handlingsrommet til å bestemme hvilken retning samfunnet skal gå i.
Teknologigigantene har lobbet aktivt for regulere flyten av data på tvers av landegrenser slik de vil gjennom frihandelsavtaler. Selskaper som Google og Amazon låser dermed samfunnsutviklinga til deres næringsinteresser. Partiene Ap, Sp, SV, Rødt og MDG anerkjenner data som en felles ressurs, nettopp fordi det er vi som fellesskap som produserer dataene. Disse partiene må derfor avvise EU-forordningen om fri flyt av data.
Vi må sikre demokratisk kontroll
Det er all grunn til bekymring over teknologigigantenes kampanje for fri flyt av data. For når data flyttes over landegrenser og lagres i et annet land, er det lovverket i det andre landet som gjelder. Da er det svært vanskelig å sikre norsk personvernlovgivning om dataene havner i land som har svakere personvernregulering (som USA). Mange land har innført lokaliseringskrav for å kunne sikre demokratisk kontroll over dataene som samles inn om innbyggerne og samfunnet.
Dagens personvernregulering er ikke tilstrekkelig. Den beskytter bare personlige data, ikke stordata. Anonymiserte data kan enkelt de-anonymiseres og brukes til å identifisere og kartlegge livene til enkeltpersoner. Forskning viser at man med nye metoder kan omdanne anonymiserte data med så stor nøyaktighet at hele 99,98 prosent av personene bak dataene kan re-identifiseres. EU-forordningen undergraver derfor personvernet.
Videre undergraver forordningen og tanken om fri flyt av data muligheten for demokratisk digitalisering. I dag gjør teknologigigantene inntog i stadig flere samfunnssektorer. De henter ut enorme mengder data om offentlige tjenester. For eksempel er systemene for kunstig intelligens brukt i helsevesenet for å stille diagnoser og forutsi sykdommer eid av selskaper som Google og Amazon. Googles G Suite og Apples iPader brukes i skoler og utdanningssystemet. Det norske forsvaret setter ut skylagring av sine data til Microsoft. Dette gir selskapene eierskap og kontroll over data som genereres i offentlig sektor og som det offentlige er helt avhengig av for å utvikle gode velferdstjenester.
IT er en kjerneaktivitet i det offentlige. Å være avhengig av utenlandske kommersielle selskaper både bygger ned standarder i våre velferdstjenester, samtidig som det fører til at disse tjenestene gradvis privatiseres og kommersialiseres. Det er velferdssamfunnet langt ifra tjent med.
Det hele er også et spørsmål om digital sikkerhet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet viste bekymring for norsk avhengighet av utenlandske selskaper i sin årlige rapport om det digitale risikobildet for Norge høsten 2020. Den sittende regjering har ikke tatt inn over seg den bekymringen når de ønsker å øke flyten av data for å sikre et digitalt indre marked.
Regjeringen sier at manglende datamobilitet står i veien for det indre markedet og en datadrevet økonomi. Vi sier fri flyt av data og forbud mot lokaliseringskrav står i veien for demokratisk kontroll over data. En hovedstrategi om fri flyt av data vil hindre stater og kommuner i å utvikle digitale teknologier og tjenester, samt å bygge opp egen digitale infrastruktur. Dette vil særlig ramme utviklingsland hardt, men også Norge.
Det nye Storting må si nei
Å sikre demokratisk forvaltning av data er ikke det samme som å låse dem ned, og aldri la dem krysse landegrenser. Det innebærer derimot at premissene, reguleringene og avgjørelsene som legger grunnlaget for denne utvekslingen tas på demokratisk grunnlag. Disse rettighetene er ikke et “gode” for oss på berget, men nødvendige forutsetninger for solidarisk og internasjonal digitaliseringspolitikk. Alle land bør ha denne råderetten over egne data, og ikke bli leilendinger til storselskapene og deres respektive hjemland.
Senterpartiet, Rødt, Arbeiderpartiet, MDG og SV har alle tatt til ordet for i sine partiprogram å sikre mer demokratisk og offentlig forvaltning av data. Da er det tydelig at vi trenger regler på digital handel. Altså handel med data. Men disse reglene kan ikke bestemmes av teknologigiganter og deres støttespillere. EU-forordningen følger gigantselskapenes ønsker, ikke fellesskapets. Samtidig må vi være på vakt mot det samme i pågående forhandlinger om digital handel i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i EFTA-avtaler.
En ny regjering og deres støttespillere må snu de pågående forhandlingene og avvise fri flyt av data-forordningen. Da undergraver de verken sin vedtatte politikk eller demokratisk kontroll.
Skrevet av: Roy Pedersen, leder i Nei til EU, og Hege Skarrud, leder i Attac Norge.
Kronikken var først publisert i Klassekampen 25.8.2021