Den nye regjeringen må jobbe nasjonalt og internasjonalt for å sikre et globalt, regelstyrt handelssystem som skaper en bærekraftig og rettferdig ressursforvaltning. Demokratiske prosesser gjennom internasjonalt samarbeid er essensielt for å møte våre felles, globale miljømål. Norge må arbeide for at samarbeidet sikrer åpenhet, inkludering, solidaritet og bærekraft, fra mandatutforming til implementering av avtaler.
Handels- og investeringsavtaler omfatter i dag langt mer enn kun tollbarrierer og kvoter. De setter standarder for varer og tjenester, regulerer om det er mulig å sette krav om lokalt innhold, og fremmer liberaliserende politikk på viktige offentlige områder som er vanskelig å reversere.
Forhandlingene i det multilaterale handelssystemet i WTO har ligget med brukket rygg i over 20 år. Trendene innad i organisasjonen og på verdensbasis er at land bryter ut og forhandler bilateralt eller plurilateralt. Det går mot Norges hovedstrategi for å sikre løsninger gjennom multilateralt samarbeid.
Mandatutforming og forhandlinger foregår i dag bak lukkede dører og i tett samarbeid med næringslivets interesseorganisasjoner. Samtidig mangler tilstrekkelig innsyn fra folkevalgte, sivilsamfunn, fagbevegelse eller representanter fra marginaliserte grupper. Stortinget får meget kort behandlingstid av ferdige avtaleutkast. Det gjør at folkevalgte ikke har mulighet til å godt nok vurdere konsekvenser av en avtale, som sett i behandling av avtalen mellom EFTA og Storbritannia. Så lenge avtalene forhandles fram i hemmelighet uten demokratisk kontroll og medvirkning, vil det ikke være mulig å få på plass et rettferdig og økologisk bærekraftig globalt handelssystem.
Mercosur-avtalen har skapt mye motstand fra nasjonalt og internasjonalt sivilsamfunn og politiske partier. Kapitlet om handel, miljø og bærekraftig utvikling har vist seg å være lite annet enn tomme løfter. Videre er paragrafene om miljø og bærekraftig utvikling vage og lite substansielle, og kan ikke håndheves. Miljøpåvirkningen av denne avtalen ville derfor vært stor. Slike kapitler legges nå inn i en rekke avtaler. De er likevel ikke tilstrekkelige. Bestemmelser i andre deler av avtalene eller hovedteksten forplikter og binder avtalepartene til å bryte med avtalenes egne bærekraftbestemmelser. Bærekraft og menneskerettigheter må være overordnet samtlige handels- og investeringsavtaler, og avtaler må derfor konsekvensutredes på miljø og sosiale forhold.
Investeringsavtaler gir gjennom investor-stat-tvisteløsningsmekanismer (ISDS) internasjonale selskaper en særegen rett til å saksøke land i private «domstoler» og kreve enorme summer i erstatning for miljøpolitikk som selskapene taper penger på. Pengebeløpene som selskapene krever inn regnes ut basert på deres forventede framtidige avkastning. Dette gjør at i alle saker hvor handel og investeringer kommer i konflikt med miljø, blir det dyrt å velge miljø.
Våre krav til regjeringsforhandlingene lyder som følger:
- Det må sikres åpenhet rundt handelsavtaler. Dette innebærer at mandat må utarbeides gjennom åpne høringer, posisjonsdokumenter i forhandlinger må offentliggjøres, og konsekvensutredninger på miljø og sosiale konsekvenser må legges fram for åpen høring. Når forhandlingsresultatet er klart, skal en ny åpen høring gjennomføres. Det skal gjennomføres årlige handelspolitiske redegjørelser for Stortinget.
- Norge kan ikke forhandle om investeringsavtaler som inneholder investor-stat-tvisteløsningsmekanisme (ISDS), og må jobbe for at mekanismen ikke lenger brukes i internasjonale handels- og investeringsavtaler.
Tilsluttede organisasjoner:
