Hjem » Artikler » Attac mener » Kronikker » Lar storselskapene disiplinere folkevalgte

Lar storselskapene disiplinere folkevalgte

TISA-avtalen gjør comeback i det nye regelverket på innenlandsreguleringer som nå ligger klart i WTO.

Forrige mandag ble et mindretall av medlemslandene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) enige om et nytt regelverk som vil begrense lands politiske handlingsrom til å regulere velferdstjenester. Slik overfører WTO mer makt til storselskapene. Regelverket omhandler såkalte innenlandsreguleringer av tjenester. Altså, hvordan land kan regulere sine nasjonale tjenester. Den nye regjeringen må avvise regelverket.

Foto: Scott Graham / Unsplash

Hva er en tjeneste? Det du ikke kan slippe på foten – som helse, utdanning, barnehage. Bestemmelser om innenlandsregulering av tjenester lå på bordet i TISA-forhandlingene. Etter TISA ikke ble noe av, har forhandlinger på tjenesteliberalisering dukket opp som whack-a-moles verden over via regionale og bilaterale handelsavtaler. I WTO har flertallet av medlemslandene motsatt seg de kontroversielle reglene om innenlandsregulering. Derfor har TISA-entusiastene gått sammen med et knippe andre, hovedsakelig rike land, for å forhandle bak lukkede dører i håp om å snike reglene inn bakdøren. Nå ligger regelverket klart til å tas opp på WTOs ministermøte i månedsskiftet november-desember.

Det er stor usikkerhet rundt hvordan WTO skal bevege seg framover om dagen. En rekke fattige land har nektet å forhandle om nye temaer siden Doha-runden fra 2001. Den forhandlingsrunden skulle behandle regler for å gi fattige land mulighet til å bruke de utviklingspolitiske verktøyene Norge og flere andre rike land i sin tid brukte for å bygge opp velferdsstater. Forhandlingene endte med å handle om markedsadgang for selskaper fra de rikeste landene inn i de fattigste landene. Stikk i strid med de fattige landenes ønsker. Siden har forhandlinger i WTO blitt til en tragisk Fleksnes-scene hvor ingen ønsker å flytte på seg.

Den norske posisjonen har ikke vært å stå i solidaritet med landene som ønsker å forvalte egen samfunnsutvikling på en måte som gjør at blant annet matsikkerhet ivaretas, men å være pådriver for denne (og andre) plurilaterale forhandlinger. Forhandlinger som flere WTO-land ikke ønsker velkommen. Under én kam presterer Norge dermed å både undergrave fattige lands krav, samt å gi storselskaper tilgang til nasjonale politiske prosesser og tjenestesektorer.

Selskapenes maktbeslag

Handelsforhandlinger er ofte resultat av internasjonale selskapers aggressive lobbyarbeid. Ved å utvide regler om innenlandsreguleringer ønsker selskaper innenfor tjenestesektoren å begrense nasjonal mulighet for regulering av tjenester (både private og offentlige) som kan være belastende for selskapene. Sånn legger reglene rammer for hvordan lokale og nasjonale myndigheter kan utforme lover, reguleringer og administrative tiltak for tjenester.

Regelverket griper altså dypt inn i innenrikspolitiske prioriteringer og målsettinger. En av bestemmelsene sier at de krav myndigheter kan stille til utenlandske selskaper som søker tillatelse til å yte tjenester i landet skal være basert på «objektive kriterier». Dette høres uskyldig ut, men kan bety at folkevalgte og myndigheter ikke kan ta i betraktning bredere sosiale, kulturelle og økologiske hensyn når de gir selskap tillatelse til å yte tjenester. Regulering av lisenskrav med helhetlige vurderinger av samfunnshensyn – som hvordan en tjeneste vil påvirke lokalsamfunn, urbefolkning eller miljøvern – kan da anses som ikke objektive. Dette er spesielt problematisk for fattige land som står overfor en rekke utviklingspolitiske problemstillinger og fortsatt trenger handlingsrommet de krevde i 2001.

Hvem disiplinerer hvem?

Vi skal være bekymret over disse reglene fordi de reduserer tjenester til kommersielle transaksjoner på et marked. Noe av det mest kontroversielle i det nye regelverket er at utenlandske selskaper gis rett til innsyn i foreslåtte lover og reguleringer før de trer i kraft i et land. Myndighetene forpliktes til å ta selskapenes kommentarer i betraktning. Slik behandles utenlandske selskaper som de eneste aktørene av betydning. Heller enn at myndigheter sikrer at næringslivet opptrer i tråd med samfunnsmessige mål, legger disse reglene opp til begrensninger på folkevalgtes mulighet til å regulere selskapene.

Forhandlingene er kritisert av fagbevegelse, folkevalgte, sivilsamfunn og akademia i flere land for å mangle innsyn. Det er et utbredt problem med handelsforhandlinger at det mangler kanaler for demokratiske prosesser og innsyn for andre interessenter enn næringslivet. Å gi storselskaper rettigheter demokratisk forankrede institusjoner ikke har gjennom nok et regelverk i WTO bør få gjengen ved Hurdalssjøen til å reagere.

Den nye regjeringen må dra til WTOs ministermøte for å sikre demokratiske og bærekraftige prosesser og regelverk. Det betyr blant annet at Norge ikke kan stille seg bak det nye regelverket om innenlandsreguleringer. Senterpartiet ønsker i større grad nasjonalt eierskap av ressurser. Det betyr også å ikke liberalisere tjenestesektoren. Arbeiderpartiet sier det er vanlige folks tur. Vanlige folk er ikke tjent med å få arbeidsplassene og tjenestene sine kontrollert av internasjonale selskapers særinteresser.

Denne teksten ble først publisert som en kronikk i Klassekampen.

De følgende to fanere endrer innholdet under.

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.

Siste innlegg fra Hege Skarrud (se alle)