Vi står i vår tids største eksistensielle krise. Klima- og naturmangfoldskrisa ville fått Søren Kierkegaard til å påberope seg død grunnet åndsanstrengelse langt tidligere enn i en alder av 42 år. Vår nye klima- og miljøminister kan velge veien ut av denne krisa.
Det fine med eksistensielle valg er at en tvinges til å kaste det en har gjort før opp i været og starte med blanke ark for å få nye resultater.
Et utmerket utgangspunkt for COP26, når vi vet at vi må sette alle kluter til og tenke nytt. I Glasgow må den norske delegasjonen evne å holde flere baller i luften samtidig. Det betyr å være kritiske til tiltak som ved enden av visa vil forsterke eksisterende problemer, skape nye problemer, skyve kostnader over på fattige land, eller hindre den raske helomvendingen verden trenger å se.
Markedsbaserte løsninger som skatt, avgifter, subsidier, offsets og omsettelige kvoter er viet mye fokus i kampen mot klimaendringene. Vi må se på hvilke maktstrukturer og interesser som ligger bak bruken og fokuset på disse mekanismene i dag, for å vurdere om og hvordan de kan brukes bedre i morgen.
Om du ikke allerede har fått med deg disse tallene, legger jeg dem fram for deg én gang til: 100 selskaper står for 71 prosent av verdens samlede klimagassutslipp.
Det betyr at vi må tenke annerledes om selskapenes makt ved forhandlingsbordet i alt fra handelsavtaler til miljøkonvensjoner. Selskapene ønsker å sikre sine interesser. Espen Barth Eide må sikre våre eksistensielle interesser. Under følger noen tips til hvordan disse skal forenes.
Valget står om å gi miljøet en egenverdi eller penge-verdi.
Tilhengerne av verdivurdering av økosystemtjenester mener at uten en prislapp på miljøet, vil ikke miljøskader være synlige for beslutningstakere. Men for å kunne sette en prislapp på miljøet må det ses som stabilt og isolert. Miljøet er dynamisk og enhver del av det samspiller med andre deler av det. Derfor skal vi være svært kritiske til å sette en penge-verdi på miljøet. Når det gjøres forsterkes tanken vi kjenner igjen fra frihandelsprinsippet: enhver ressurs kan byttes ut med en annen.
Så lenge kostnaden vises i penge-verdi, kan en vurdere utfra økonomiske rammer om miljøet skal ivaretas eller ikke. Tanken om at alt kan kjøpes og selges på et marked for å sikre verdiskapning, fører til at miljø og penger ses som gjensidig utbyttbare. Det er de jo ikke.
Å velge «nei» til offsets og netto null
Det store trendordet på forhandlingsbord og i styrerom verden over er «naturbaserte løsninger». Det betyr å konservere natur et sted for å sikre karbonlagring i skog, jordbruk, myr, eller lignende.
I håp om å kuppe en trend og gjøre den meningsløs skal store selskaper nå bli «netto null» ved å kjøpe «offsets» for å bli «bærekraftige». Offsets skapes for eksempel ved at noen planter en skog de ellers ikke ville ha plantet. Det hele er mekanismer skapt for å opprettholde status quo. Som et resultat har prosjekter blitt startet for å skape utslipp, for så å legges ned igjen, nettopp fordi det var så mye å tjene på offsets.
Noen får altså mulighet til å slippe å redusere utslipp ved å kjøpe en hypotetisk utslippsreduksjon. Slike mekanismer tillater giganter som Nestlé og Amazon å late som de gjør noe med klimaet. På denne måten unngår de at det koster å forurense, og de grønnvasker seg vekk fra sitt samfunnsansvar.
Norge er en tilrettelegger for denne typen grønnvasking i LEAF-prosjektet. En koalisjon av storselskaper som nettopp Nestlé og Amazon finansierer der regnskogsbevaring, men med uklare forpliktelser på kutt i egne verdikjeder.
Slike prosjekter kan ikke brukes som eksempel til etterfølgelse i Glasgow.
Å velge bort kvotehandel
Forurenser skal betale. Imens kan ikke karbonavgiften være høy – med mindre den er kombinert med tilbakebetaling av Robin Hood-typen, ta fra de rike og gi til de fattige. Det vil ikke de rike. Derfor er det ikke noen avgift på fossil energi i de fleste land, og kvotesystemer har kvotepriser som praktisk talt ikke merkes.
I dag ser vi klimakvotene i stor grad fungere som rene spekulasjonsobjekt finansindustrien kan akkumulere profitt på. Kvotemarkedet er rigget for å ikke gi resultater nettopp fordi kvoteprisene er for lave. De mektigste vil jo maksimere sin profitt. Den mest betydningsfulle funksjonen kvotehandel har er at rike land og store selskaper får mulighet til å betale seg ut av sitt historiske ansvar for klimakrisa. Til gjengjeld skyves ansvaret for utslippsreduksjoner over på land i globale Sør hvor kutt kan gjennomføres mer «kostnadseffektivt». En slik avlatsløsning er ingen tjent med.
Å velge et kritisk blikk på teknologiutvikling
At teknologiutviklingen er viktig for å løse klimakrisa snakker politikere og næringsliv om til de blir blåe i trynet. Ja, noe teknologi er absolutt nødvendig som å sikre at batterier varer lengre, at industri blir mer energieffektivt og at vi får fossile energikilder ut av blant annet landbruket. Når det er sagt, er ikke all teknologiutvikling uforbeholdent positivt.
Teknologiutvikling skjer ikke i en boble. Det skjer utfra eksisterende maktstrukturer og særinteresser. Beslutningstakere framstår altfor ofte som «duppeditt»-kåte i møte med teknologiutvikling. Alt er kult – rydd vei for teknologiutviklingen!
På samme tid er ikke all teknologien – som vi legger så mye av vår lit til at vil «løse klimakrisa» – utviklet enda. Beslutningstakere må være langt mer involvert i å legge rammene for bærekraftig og demokratisk teknologiutvikling. Vi må regulere teknologiutviklingen slik at den kommer hele samfunnet til gode og ikke skader miljøet uhensiktsmessig for noen få skal tjene seg søkkrike.
For at klimagassutslippene går ned må det koste langt mer å forurense enn hva det gjør i dag. Som et resultat er omstillingstempoet for lavt. En økt avgift for alle vil dog føre til økte ulikheter.
For å imøtekomme uønskede effekter av den økte karbonavgiften vil en øremerking av inntekten brukes til flat tilbakebetaling til bedrifter og husholdninger. Da vil de som forurenser mest netto betale, og de som forurenser mest netto tjene. Den norske delegasjonen må dra til klimatoppmøtet i Glasgow og ta til orde for at alle land bør som sitt frivillige bidrag jobbe for en stadig stigende karbonavgift til fordeling.
Espen Barth Eides frihet og forbannelse
Internasjonale handels- og finanssystemer har i flere tiår institusjonalisert nyliberalismen på verdensbasis. Dette gjort med regler som tilrettelegger for ønsket om å øke produksjon og global transport av varer, sammen med flyt av kapital over landegrenser. Dette har konsentrert makt på de pengesterkes hender.
Deres grep om de internasjonale institusjonene og aktørene som sikrer deres særinteresser oppleves som nærmest komplett. Vi må velge å tro på at det nå er demokratiets tur til å ha denne makten. Det er en politisk beslutning.
Sartres refleksjoner rundt menneskets forbannelse i det å være kastet inn i en eksistens hvor vi hele tiden må ta valg er nok for en miljøminister tungt å bære med inn i globale klimaforhandlinger.
Det hadde likevel vært fint om Barth Eide tok med seg noen av innspillene i denne teksten inn i forhandlingene, så kan vi gå tilbake til å ha eksistensielle kriser over livets banale valg i stedet.
Teksten er hentet fra den faste spalten, Utsyn i Bistandsaktuelt fra 29.10.21