Hopp til innholdet
Hjem » Artikler » Blogg » Leders Blogg » Bill Gates’ agribusiness er dårlig business

Bill Gates’ agribusiness er dårlig business

De rikeste landene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) legger opp til mer «agribusiness». Det går på bekostning av verdens fattige bønder, og samfunnet som helhet.

Agribusiness – beklager, men det finnes ingen god norsk oversettelse – defineres som jordbruk vurdert som en bedrift. Altså den delen av økonomien som er satt av til produksjon, prosessering og distribusjon av mat og fibre, og deres biprodukter.

Dette er en del av det vi kaller finansialiseringen av mat og landbruk, hvor finansmarkedet tar større dominans. Her spiller det liten rolle om folk sulter, så lenge selskaper tjener penger.

Det er denne videreutviklingen av industrialiseringen av landbruket, som gjør det mulig for Bill Gates å være USAs største eier av landbruksjord. Vet ikke med deg, men jeg har aldri sett Bill sette en spade i jorda før.

Og med tanke på norske bønders gjeldssituasjon er det egentlig vanskelig å se for seg hvordan landbruk er et investeringsobjekt for finanseliten. Det er dog realiteten i mange land. En av grunnene er at i kjølvannet av finanskrisa i 2008, var finanskapitalen nødt til å finne nye områder for å ekspandere sin aktivitet.

Å eie landbruksjord som leies ut gir stabil avkastning, siden behovet for mat aldri vil forsvinne så lenge levende vesener trasker rundt på Tellus. I tillegg har befolkningsvekst og knapphet av ressurser som vann og matjord gjort investeringen i matindustri og landbruksjord langt mer attraktivt.

Å eie jord verdt over 5 milliarder dollar, slik Bill og Melinda Gates gjør, er trygt og godt for lommeboka. Hva det gjør med samfunnsoppdraget landbruket forvalter, er en annen historie.

Et bærekraftig landbruk betyr å ivareta biologisk mangfold, matsuverenitet og kulturarv. Det er et landbruk som regenererer matjord, har høy dyrevelferd, og gir forutsigbarhet og trygghet til bonden. Et bærekraftig landbruk er et langsiktig prosjekt. Det kan ikke dikteres av kortsiktig investeringsjag.

Foto: Lucas Carl /Unsplash

Godt hjulpet av FN, IMF, Verdensbanken og WTO kjøper centi-milliardærene landbruksjord og investerer i landbrukets verdikjeder. Disse institusjonene gir gladelig Bill Gates plass ved bordet når prosjekter og prosesser bestemmes. Som under FNs mattoppmøte i høst – hvor urfolk, sivilsamfunn og småbønder ble oversett i samme åndedrag.

Pandemien og miljøkrisa viser at land må ha rom til å sikre egen befolkning bærekraftig mat. Likevel er det tut og kjør i WTO for liberalisering og privatisering av landbruket om dagen.

Liberalisering av landbruket betyr blant annet at land ikke gis, eller begrenses i, mulighet til å opprette offentlige matvarelagre, sette opp importvern når andres eksportvarer dumpes, eller subsidiere landbruket. En kjent problemstilling for mange, men det fortjener en oppfriskning i disse krysskrisetider.

Landbruksforhandlingene i 2001 kjørte WTO nærmest i stå. Det har vært lite enighet om noe som helst konkret der siden. Land i det globale sør nekter å forhandle videre om nye temaer så lenge det ikke er enighet om blant annet matvarelagre, eksportsubsidier og importvern.

Rike land ønsker markedsadgang og mer åpenhet. Det er områder som står i kontrast til hverandre. I stedet for å lytte til kravet fra det globale sør, går rike land heller sammen i vennegrupper og forhandler om nye temaer bak lukkede dører.

I oppløpet til det planlagte ministermøtet i WTO forrige uke – det ble utsatt på grunn av omikron – har diskusjonen om internstøtte (som norsk støtte til melk og korn), markedsadgang (eksempelvis reduserte tollbarrierer) og offentlige matvarelagre, skapt ny hestehandel blant medlemslandene.

En side krever handlingsrom for matsikkerhet i møte med økende sult. Den andre ønsker å åpne markedene for å lette på eksportkostnadene de ser i dag. Norge står litt i midten, lenende mot den siste gruppa.

«Handel med mat er ikke som handel med andre varer» er det første jeg lærte da jeg begynte å engasjere meg i handel og matsikkerhet. Internasjonal handel med landbruksvarer er ekstremt komplisert fordi vi kan ikke leve uten mat.

En smarttelefon klarer vi oss uten. Importert mat konkurrerer med lokal matproduksjon. Om den utkonkurrerer lokal matproduksjon vil den kaste bønder ut i fattigdom. Det er en bekymring flere føler på også her i Norge.

Det manes til reform i WTO om dagen. Hva resultatet blir er uvisst. Det kan bli en nokså gledelig affære, om en røsker tak i grunnprinsippene organisasjonen er bygd på. Eller det kan bli en manifestering av storselskapenes makt over alt fra digital infrastruktur til matproduksjon.

Til syvende og sist handler det om hvem det er som skal eie jorda. Hvem skal ha makt over matforsyning – og forvaltning – i dag og i framtida. Jeg ønsker meg ikke en verden hvor det er finanskapitalen og teknogutta som bestemmer over hjørnesteinene i samfunnet.

Importvern og landbrukssubsidier vet vi i Norge at er viktig for å sikre matproduksjon og det helhetlige samfunnsoppdraget landbruket utfører. Den nye norske regjeringen må lage et mandat til forhandlinger om reform og landbruk i samarbeid med de som faktisk forvalter samfunnsoppdraget.

Det er sånn vi sikrer bærekraftig landbruk. Bill må kastes ut av møterommene til fordel for småbønder, sivilsamfunn og urfolk.

Denne teksten ble først publisert i Nationens Motkultur-spalte 10.desember 2021.

De følgende to fanere endrer innholdet under.
Hege Skarrud

Hege Skarrud

Leder i Attac Norge
Hege Skarrud (f. 1990) er leder i Attac Norge. Hun har en bachelorgrad i internasjonal politikk fra Kingston University og en mastergrad i internasjonale miljøstudier fra NMBU, med fordypning i politisk økonomi og miljø. Hege har tidligere vært leder i miljø- og uviklingsorganisasjonen Spire, og parksjef i Oslo Pride.
Hege Skarrud

Siste innlegg fra Hege Skarrud (se alle)