Brexit har av mange EU-motstandere blitt løftet som en viktig seier.
Også i Norge. Realiteten er likevel at det er frihandelsavtaler vi må til livs.
Like før klokka ni morgenen den 7. januar i år forbigikk en gjennomsnittlig bedriftsleder i Storbritannia årslønna til en gjennomsnittlig arbeider. For meg er dette det perfekte eksemplet på hvorfor vi skal
være varsomme med å se til Brexit når det kommer til debatten rundt medlemskap i EU og EØS.
For den ulikheten ble ikke skapt av et EU-medlemskap alene.
Morgenen da resultatet av Brexit-avstemmingen i juni 2016 ble klart, krøp min britiske bestevenn opp i senga mi i Oslo med tårer i øynene. Hu var redd for at hu ikke kunne bli i Norge lengre. At det som nå var
hennes hjem og trygghet ble revet vekk under føttene hennes, med stillingen 52 mot 48.
Dypere var likevel fortvilelsen over å se landet som egentlig skulle kalles hjem, ta kollbøtte ut i nasjonalistisk retrett. Men fortvilelsen var ikke akkompagnert av sjokk. Brexit har brygget i hundrevis
av år. Den britiske identiteten «britishness» har dype røtter for mange, den springer ut av det britiske imperiets storhetstid. Den spilte en viktig rolle i bruddet med EU.
1. januar 2014 samlet politikere fra flere fløyer og en rekke mediefolk seg på Luton flyplass like utenfor London. Noen var der for å vitne en invasjon av arbeidsinnvandrere og «velferdsigler» fra Romania og Bulgaria. Andre var til stede for å hilse velkommen – for å representere en motvekt. Deres utflukt til Luton var grunnet opphevingen av arbeidsrestriksjoner fra disse to landene til flere medlemsland i EU fra og med 2014.
Da liknende restriksjoner ble løftet for Polen i 2004 bomma en kraftig på hvor mange arbeidsinnvandrere
en regnet med ville komme til Storbritannia. Med dette i minnet, og hissige kampanjer fra ytre høyre som
la skylden for blant annet lave lønninger, dårlige arbeidsvilkår og boligkrise på innvandrere, brygget den perfekte stormen.
Resultatet var at anspentheten mellom folkegrupper ble sett på som en av de største grunnene til at samfunnet var delt. Det jeg så skje i England på den tida (jeg bodde der i tre år under studietiden) var angrep på rumenere, bacon dandert utenfor moskeer, sinte britiske, unge menn på bussen som sang nasjonalsangen og skrek til alle som representerte mangfoldet. Og ikke minst, en EU-debatt som blomstret for fullt, i all sin pomp og ugressprakt.
Det gikk så langt at det britiske utenriksdepartementet vurderte i 2013, før EU-restriksjonene ble løftet,
å kjøre en anti-Storbritannia kampanje i de respektive landene, slik at ingen ville komme. Et triks brukt av
den britiske byen Leicester mot den flyktende ugandisk-asiatiske minoritetsbefolkningen allerede på 70-tallet.
Kjernen til Storbritannias problemer var aldri arbeidsinnvandring. Problemet var – og er også i dag – innstrammingspolitikken og fagforeningsknusing over flere år. Å bruke «andre» som syndebukk er effektivt for businessen til både selskaper og politikere. Innstrammingspolitikken og raderingen av rettigheter kommer fra liberalisering og privatisering av tjenester og industrier. Krav som befestes gjennom frihandelsavtaler.
Det er altså frihandelssystemet som er en av hoveddriverne for privatisering, liberalisering og følgelig innstrammingspolitikk, ikke arbeidere. Å ønske et større politisk handlingsrom for å sikre demokrati, rettferdig fordeling, miljøvern og godt arbeidsmiljø innebærer da å være kritisk til frihandelsavtaler på
et generelt grunnlag. Ikke kun EU eller EØS.
Som en konsekvens av å forlate EU må Storbritannia inngå nye handelsavtaler med en rekke land. De nye avtalene Storbritannia inngår tar ikke tyren ved hornene. Storbritannia har signert avtaler med EU og EFTA-landene som binder partene til nettopp liberalisering av tjenester og investeringer også i framtiden.
I den nysignerte avtalen med Australia ser det ut til at både landbruk og klimapolitikk vil bli smertelidende. Økt import av australsk storfe – som i stor grad kommer fra industriintensivt landbruk og transporteres jorda rundt – vil utsette Storbritannias mål om netto null. Samtidig vil lavere standarder for antibiotikabruk og dyrevelferd i Australia kunne dra ned britiske standarder på samme områder. Hvordan skal de ellers konkurrere når markedsadgang gis hverandres produkter?
Handel i seg selv er ikke fiendtlig mot sosiale goder og miljø. Men reglene i frihandelsavtalene som utformes, signeres og ratifiseres er i favør noen fås avkastningsjakt. Byttet fanges på bekostning av fellesgoder. Ekspansjon ligger i frihandelens natur. I dens jernhånd vil det derfor alltid finnes noen
som taper på andres vinning.
Når kjernen til problemet ligger i frihandelen, må lærdommen være at løsningen aldri vil være å bytte ut en frihandelsavtale med en annen – uansett hvor marginalisert bedre det blir på noen områder.
Storbritannia sliter med samfunnsproblemer som økonomisk ulikhet, økende arbeidende fattigdom, lave boligstandarder, xenofobi og en grunnleggende mistillit mellom folk og til institusjoner. I 2017 viste en studie at innstrammingspolitikken til de konservative i Storbritannia har ført til 120.000 dødsfall.
Medisinen var aldri å melde seg ut av EU. Medisinen er å skape et nytt globalt handelssystem som setter mennesker, miljø, dyrevelferd og rettigheter over de som tjener på andres arbeid og rasering av miljø.
Det er en kur vi må jobbe for sammen, ikke i retrett alene.
Jeg flyttet fra England i 2014, mest på grunn av hvor samfunnet var på vei med ulikhet og mistillit. Jeg ser ingen snuoperasjon skje nå etter Brexit, med mindre vi forkaster krav om liberalisering og privatisering i internasjonale avtaler.
Teksten ble først publisert i Nationen Motkultur-spalte 21.01.22