En østerriksk aktivist har fått Mark Zuckerberg til å skjelve.
I møte med Mark Zuckerberg sine 74 milliarder dollar og Facebooks tre milliarder brukere er det vanskelig å se for seg at en liten aktivist som en selv kan sikre demokratisk digitalisering med det første. Men mange av oss holdt pusten da Meta nylig truet med å trekke tjenester som Facebook og Instagram fra det europeiske markedet. Ville vi nå se nye plattformer vokse ut av monopolets gravstein? Ville et teknologigigantvakuum gi rom for demokratisk regulering?
Raserianfallet var en reaksjon på nye domsavgjørelser i EU. Irske personvernmyndigheter trakk i 2020 brukeravtalene som ga mulighet for datadeling på tvers av kontinentene i tvil. Dersom Meta ikke fikk lagre og behandle data fra sine europeiske brukere på servere i USA, kunne vi glemme å bruke Metas tjenester. Endelig!
Bakgrunnen for trusselen er Schrems II-dommen som gjorde dataflytavtalen mellom EU og USA, Privacy Shield-avtalen, ugyldig. Schrems II-dommen er oppkalt etter Max Schrems, som klaget inn Facebook Ireland til det irske datatilsynet for brudd på GDPR fordi de delte data med Facebook US. Han hevdet at hans personvern ikke var tilstrekkelig ivaretatt i USA. Noe irske myndigheter har sett seg enige i.
Schrems er blitt talsperson og ansikt utad i kampen mot teknologigigantenes bruk og flyt av data. Et lite glimt av håp om at data skal kunne både eies og brukes mer demokratisk. Han har brukt egne persondata for å reise saken mot Facebook. Schrems viser at kunnskapsbasert aktivisme er nødvendig for at lovverk ikke blir sovende. Og mulighetene som finnes i å dytte titaner ut av reguleringsrom.
«Schrems viser at kunnskapsbasert aktivisme er nødvendig»
Meta roet seg etter hvert ned og forklarte seansen med at de gjennomgikk en helt ordinær risikovurdering. Det var ingen reell trussel om å trekke seg. Pipa fikk en annen lyd igjen forrige mandag, da irske myndigheter sendte Meta et utkast til krav om suspensjon av overføring av data til USA.
Dataflyt, som er kjernen i Metas utbrudd, diskuteres i en rekke internasjonale fora, som Verdens handelsorganisasjon, G7, EU og Efta. Kontroll over data handler om mer enn personvern. Flyt av data betyr tilgang på data, som betyr penger i kassa for Big Tech, om de får eierskapet over dataene.
Meta forsøkte å framstille EU som en vrang og næringsfiendtlig vokter av data. Hva med alle de som er avhengige av tjenestene våre? Men det er tvert imot USA som står på bakbeina – de vil ikke innføre bedre personvernbeskyttelse. De ønsker fortsatt mulighet til innsyn i data eid av amerikanske selskaper. I stedet presses EUs GDPR ned til et minste felles multiplum som standard for personvern.
I dragkampen om dataflyt står EU i midten av et amerikansk og kinesisk jernteppe. USA ønsker nærmest uregulert fri flyt, og Kina ønsker mest mulig statlig datakontroll. Japan putter trendordet «tillit» inn som rosinen i pølsa. De ønsker «tillitsbasert fri flyt av data». Tillitsbasert låter fint, men det betyr bare tillitsvasking av markedsliberalisering. Og er det én ting markedsliberalismen som driver av global ulikhet ikke gjør, så er det vel å skape tillit.
Teknologiselskapene bruker cirka 97 millioner euro i året på å lobbe EU for å regulere dataflyt i deres favør. Mens vi andre spinker og sparer til strømregning, ferie eller et mulig framtidig boliglån. Når fortellingen om at penger er makt, er vidt akseptert, er et søksmål fra en østerriksk aktivist som får Meta til å skjelve i buksene ikke bare kult; det er viktig medisin mot håpløshet og politisk apati.