Data bonden samler inn på gårdsnivå er en viktig ressurs for samfunnet. Landbrukets Dataflyt må sikre at dataene bidrar til en demokratisk samfunnsutvikling, heller enn å la storselskaper slå monopol på dem.
Med digitalisering av landbruket, genereres stadig mer data om landbruket. Gjennom datainnhenting
får vi informasjon om hvordan våre felles ressurser forvaltes, indikatorer på positiv og negativ miljøpåvirkning, dyrevelferd, og mye mer. Siden landbruket er viktig for hele samfunnet, må dataene herfra forvaltes av fellesskapet, for våre felles mål.
Vi har lært mye om personvern i møte med digitaliseringen. Det er dermed fristende å si at en ønsker
full kontroll over egne data. Fiks ferdig. Men data handler om så mye mer. Data er en ressurs og et råmateriale hvor kvantiteten avgjør kvaliteten.
Det er aggregerte data som gir store verdier. Med andre ord, informasjon fra flere slått sammen (enkeltpersoner skal ikke identifiseres). Det betyr at bondens data om volum på melkeproduksjon eller utslipp på gårdsnivå kun gis en verdi når data fra flere bønder settes sammen.
Statistikk fra enkeltgårder kan aggregeres til statistikk for jordbruket som en helhet. Da betyr det noe hvem det er som eier disse dataene. Skal bonden eie dataene? Samvirkene? Bayer? Eller samfunnet?
Det korte svaret: «ingen» skal eie data. Det lange svaret: siden data har liten verdi før de er samlet inn
og behandlet, er ikke løsningen individuelt eierskap. Likt som en god slump penger er makt, er også aggregerte data makt.
Selskaper påberoper eierskap over data for å lage tjenester opplært på aggregerte data. Det gjør
at selskapene får en voldsom økonomisk makt som utnyttes til å sikre monopoler.
Vi er for avhengige av noen få digitale plattformer for å kommunisere, arbeide eller tilegne oss samfunnskritisk informasjon. I det store privatiseres og kommersialiseres skoler, helse og andre offentlige tjenester når de gjøres avhengige av Google og gjengen. Tiden er overmoden for å rope «varsku!» om dette også i norsk landbruk.
Som fisk, vann og olje, må vi òg vurdere data som felles ressurs – de høstes faktisk av fellesskapet.
Da må data reguleres deretter. Vi skal ikke selge fellesskapsressursene våre, de skal deles. At bonden deler data er derfor ikke negativt, så lenge ikke noen gis mulighet til å kuppe eierskapet over disse dataene (eller bondens personvernrettigheter brytes).
Gode tjenester er basert på data, ikke eierskap av data.
I dag sender bonden data til Landbrukets Dataflyt (LD) – et samvirke eid av aktører som Tine, Nortura, Bondelaget, Småbrukarlaget, med flere. Her bestemmer bonden selv hvem som får tilgang til dataene.
LD sier de «bidrar til store gevinster for hele næringa».
Når bonden eller et samvirke eier dataene, kontrollerer de dataene for sitt formål. Her burde dataene vært åpne for bruk fra flere, fordi landbrukets utvikling påvirker langt utenfor bondens og næringas interesser.
Det utvikles nye bransjeretningslinjer for eierskap til data i landbruks- og sjømatnæringa. Utkastet inneholder tungekrøllere som: «Eierskapet gjelder ikke data eller verdi samt eventuelt ny kunnskap generert på basis av aggregert informasjon av data fra en gitt dataeier som inngår som en begrenset del av aggregerte data fra flere dataeiere.»
Dette må bety at bondens eierskap til sine data forsvinner når de blir del av et større datasett, som en databehandler henter inn. Da tilfaller dataenes eierskap til databehandleren for videre foredling (algoritmer og maskinlæring) eller salg.
Landbruket og sjømatnæringa utvikler altså en modell hvor alle skal dele data, men at det man lærer fra
å aggregere de dataene privatiseres. I tillegg skal mer data inn til LD via Klimakalkulatoren. Husk: det er aggregerte data som har de største verdiene nettopp på grunn av det vi lærer av dem. Jo mer data,
jo mer mulighet for profitt.
Gode tjenester er basert på data, ikke eierskap av data. Landbrukets Dataflyt vurderer en inntektsmodell med utgangspunkt i å selge data. Her må samvirket ha tunga rett i munnen.
Det er ikke noe i veien for å dele data for en avgift. Det er noe helt annet enn å selge eierskap til data. Ergo, ikke ha en inntektsmodell basert på salg av eierskap til data. Hva med en årsavgift som gir tilgang
og rettigheter til bruk av dataene, hvor det er demokratisk forankrede retningslinjer for bruken av data?
Videre diskuteres det ny selskapsstruktur for Landbrukets Dataflyt – fra samvirke til aksjeselskap.
Da vil store selskaper kunne kjøpe seg inn. Slik får de utbredt eierskap over dataene som forvaltes der,
og makt over landbruket. Ref. mitt varsku om privatisering og kommersialisering.
Ved å erklære innsamlede data som felles ressurs underlagt demokratisk kontroll vil vi i større grad skape samfunnsnyttige tjenester basert på dem. Offentlige myndigheter og ideelle aktører kan få tilgang til dataene for å utvikle tjenester som ikke er lønnsomme for private selskaper, og konkurrenter vil kunne lage alternativer til dagens plattformer med tilgang til de samme dataene.
Å ikke slå eierskapsmynt på dataene fra norske gårder vil drive landbruket i retning av sitt helhetlige samfunnsoppdrag, heller enn mot bransjestandarder for strukturrasjonalisering. Eller enda verre,
at norsk landbruk kommersialiseres av selskaper som Bayer, Yara eller Microsoft.
Teksten ble først publisert i Nationen Motkulturspalte 04.03.22