Med matvarepriser skutt i været skal Verdens handelsorganisasjon nå øke fokuset på matsikkerhet. På overtid, vil mange si. Hva fokuset vil bestå av er enda ikke klart. Her kommer noen krav utenriksminister Huitfeldt bør ta med til forhandlingene i Genève.
Spørsmålet om hvordan vi skal sikre global matsikkerhet har i flere tiår vært tornen i frihandelens side.
I WTO har matsikkerhetsspørsmålet skapt en dresskledd rødt-og-grønt-lys-lek. Det har vært nærmest umulig å komme fram til konsensus om nye avtaler så lenge spørsmålet består ubesvart. Det er ikke rart, mat er jo hjørnesteinen i ethvert samfunn.
Matsikkerhet og matberedskap går hånd-i-hånd. Vår matberedskap har lenge bunnet i at vi skal ha tilgang til kornlagrene våre; Ukraina og Russland. Det tillater ikke dagens situasjon. I stedet for å ta redskaper fatt for våronna, slenger nå ukrainske bønder sekken på ryggen i flukt eller ruster seg med våpen i krig.
Brødkurven vil altså ikke levere slik frihandelens markedsanalytikere forventer. Med det går matvare-prisene enda lenger til værs.
Matvareprisene, som allerede er rekordhøye, anslås av FN økt med ytterligere 22 prosent grunnet Putins invasjon. Vi ser ut til å få rundt 13.1 millioner flere underernærte mennesker i verden som følge av krigens konsekvens på matforsyninger. Her bør verdens maktelite bemerke seg én ting: en stor andel opprør og revolusjoner starter med høye matvarepriser og manglende tilgang på mat.
Selv om frihandelsavtaler er relativt nye fenomen, representerer og tilrettelegger de en maktkonsentrasjon vi kjenner fra historien. Føydalisme var samfunnssystem som i ulike former tilrettela for hyperkonsentrert makt hos noen få.
Revolusjonen som skjedde under det franske føydalsamfunnet var drevet fram av sult og høye matvarepriser. Det kan virke som at det å desentralisere makt og mat ved å blant annet ha beredskapslagre – og programmer for mat for befolkningen har noe for seg for å begrense turbulens i samfunn.
Vi har som verdenssamfunn malt oss inn i et hjørne. Vi har gjort oss avhengige av globale matkjeder, diktert av noen få. Mat produseres som investeringsobjekt, ikke som rettighet. Det ser vi tydelig når Bill Gates kjøper opp enorme mengder landbruksland i USA. Bill kjøper som kjent intet med mindre økt kjøpe- og investeringskraft kommer ut i andre enden.
De som har fulgt landbruksforhandlingene i WTO de siste 27 årene, vet at handel med mat er et kontroversielt og vanskelig tema. I WTO er majoriteten av medlemslandene såkalte lavinntektsland hvor store deler av befolkningen er avhengig av landbruk på en eller annen måte.
«Land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer matproduksjon for eget forbruk.»
Ofte settes rike land i kontrast til behov og ønsker i lavinntektslandene. Hvor rike land ønsker å åpne opp markedene for å lette eksportkostnader. Det viser likevel ikke hele bildet – som Norge er et eksempel på. Det er store interessekonflikter også innad i lavinntektsland og rike land. I hovedsak er konflikten mellom eksportører og bønder. Hvem som lyttes til handler om hvem som gis og har makt i samfunnet.
Landbruk er et av de viktigste temaene det er stor uenighet om i WTO, stillestående siden 2001.
Et viktig krav fra det som kalles Utviklingslandgruppa (G33) er å tillate offentlige matlagerprogrammer for matsikkerhet, for eksempel oppkjøp av landbruksvarer til fastsatt pris, i jordbruksavtalen.
Land som USA, Canada og EU har lenge blokkert forslaget. Med en matkrise bankende på døra bør vi se bevegelser hos de rike landene.
Når jeg skriver matsikkerhet omtaler jeg situasjonen hvor alle mennesker har tilgang til nok, sikker, næringsrik og kulturelt akseptabel mat. I arbeidet for å oppnå matsikkerhet er matsuverenitet et sentralt middel.
Matsuverenitet er folk, samfunn og lands rett til å bestemme sin egen matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres betingelser. Det lar seg vanskelig gjøre i frihandelsavtaler med one-size-fits-all-modeller.
Frihandel og handel er dog ikke to sider av samme sak. Handel kan gi rom til å drive en politikk som sikrer egen befolkning mat før mat eksporteres, uten frykt for søksmål. Det er dessverre ikke tilfellet i dag.
I arbeidet som nå peiler seg ut om matsikkerhet i handelens høyborg må matsuverenitet legges som grunnmur. Huitfeldt må sikre at den norske delegasjonen går inn i forhandlingene med følgende krav:
- Land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer matproduksjon for eget forbruk.
- Det må innføres skille mellom støtte til produkter for eget forbruk og eksport. Alle former for direkte og indirekte subsidier som går til eksport rettet mot lavinntektsland må stanses. På sikt må alle eksportsubsidier avvikles.
- Det må innføres en ny importtoll på subsidierte varer fra rike land som tilsvarer verdien av subsidiene som er gitt.
- Norge og andre rike land må øke importen av matvarer fra utviklingsland, der de har overskudd, i stedet for å importere fra andre rike land.
- Selvforsyningsgraden i Norge må snarest opp til minst 50 prosent, likeså skal Norge jobbe for at andre land har en bærekraftig selvforsyningsgrad.
- Norge må løfte global småskalaproduksjon for å ivareta jordsmonn og biologisk mangfold.
Den globale matsikkerhetens time er kommet. Vi får håpe WTO er beredt til å legge politikk bak kravene som vil sikre matsikkerhet.
Teksten ble først publisert i Nasjonen Motkultur-spalte 18.04.22